Istedenfor å vente tålmodig på publikum bak institusjonens beskyttende vegger, tar årets skulpturbiennale et steg ut av Vigeland-museet. Noen av verkene fant seg til rette i Frognerparken, mens et verk forvillet seg helt til Veitvet.
Samuel Olou, Kiosks. Foto: Christina Leithe Hansen
Norsk Skulpturbiennale arrangeres for syvende gang og den begynner å bli moden og trygg på seg selv. I år presenterer kurator Helga-Marie Norby 38 kunstnere valgt ut av en jury oppnevnt av Norsk Billedhoggerforening. Utstillingen bærer tittelen Over bekken etter vann, som ifølge Norby er «et uttrykk for noe meningsfullt og grunnleggende – en motstand som for de fleste kunstnere er en forutsetning for å skape». Tross verkenes varierende former og konsepter, formulerte kuratoren en felles plattform som skal virke samlende for hele utstillingen – «nærmiljø» – i betydning av en omverden som vi ikke klarer å forholde oss nøytral til, men som får oss til å reagere.
Mattias Härenstam, Sketches for a Re-animation. Foto: Christina Leithe Hansen
Tredimensjonal Francis Bacon
Mattias Härenstam deler rommet ved museets inngangsparti med Gustav Vigelands verk. Tre skulpturer, høye vitrinelignende strukturer i tre, står etter hverandre midt i rommet. Inne i strukturene henger objekter som også er laget i tre. Et av objektene har fått beholde sin opprinnelige form mens den nederste delen er omhyggelig utformet som menneskeføtter. Mens den øvre delen av skulpturen henger livløs nedtynget av massens vekt, prøver føttene å gjøre motstand mot tyngdekraften og blåse liv inn i den døde massen. I den neste strukturen strekker en arm seg etter ovale organiske former som henger tungt ned. Armens øvrige del minner om en ansamling av muskler og bein som brutalt eksponeres for betrakteren. Nederst er hånden utformet med stor presisjon og fingrene synes å strekke seg mot de hengende objektene under.
Historien bak verkene handler om kunstnerens ønske om å gjenopplive sin døde far ved å gi den døde tremassen et nytt liv som kunstverk. Spenningen innenfor verkene, kontrasten som oppstår mellom kroppsdelene og treverket, nærheten og distansen som hele tiden preger objektene, skaper et av de mest gripende verk jeg har sett på lenge. Kunstneren oversetter Francis Bacons visuelle narrativ i det tredimensjonale feltet, og slik forener Härenstam i dette verket skulpturmediets formale språk med en personlig fortelling. Betrakteren beveger seg stadig mellom å undersøke verket som et rommelig objekt og å forsvinne inn i historiene enkelte av skulpturene forteller. Samtidig, akkurat i tilfellet Härenstam kunne jeg tenke meg en annen setting for betraktning av verket. Her gjør det smale rommet det vanskelig å undersøke verkene fra ulike vinkler og Vigelands skulpturer forstyrrer mer enn å tilføye noe ekstra til vår opplevelse av Härenstams kunst.
Innocent until proven guilty?
Aktuelle politiske tema er utgangspunktet for Ignas Krunglevicius’ verk, nærmere bestemt tiggerforbud og romfolkets nærvær i Oslos gater. Verket Authority Killing møter jeg først rett utenfor museets bygg. En litt uvanlig bil er parkert på plenen på hjørnet ved museets inngang. Bilen er av eldre årgang med rumenske skilter, deler av karosseriet har blitt systematisk fjernet slik at et rutenett av metallrester holder det sammen, og bilen virker malplassert og fremmedgjort, kanskje slik mange oppfatter romfolkets inntog i de norske gatene de siste årene.
Ignas Krunglevicius, Authority Killing- Foto: Christina Leithe Hansen
Etter å ha vandret rundt på museet støter jeg på resten av Krunglevicius’ verk nede i museets inngangsparti, på herretoalettet med åpne dører. Der står det flere kamerastativer med blitzlamper og blinker. Blitzene er koblet til mikrofoner som forsterker lyden av blitzene som blir ladet opp igjen. Det finnes et uhyggelig overraskelsesmoment idet man passerer den åpne døren og blir overrumplet av lys og lyd. Tar noen bilde av meg? Er jeg tatt på fersken? Har jeg gjort noe ulovlig? Krunglevicius prøver å få oss til å tenke over problemstillingene knyttet til en situasjon der vårt nærmiljø og det stereotype, trygge livet plutselig konfronteres med noe ukjent. Må det automatisk bety at det ukjente er farlig og uønsket? Med enkle virkemidler får kunstneren publikum til å reflektere over deres egne synspunkter. Bilens dekonstruerte ytre appellerer til vår visuelle opplevelse av verket som et skulpturelt objekt samtidig som verket som helhet lykkes på et konseptuelt nivå.
Finne lyset i mørket
På vei ut i mørket snur jeg meg tilbake og ser at et av vinduene i øverste etasje er badet i et intenst rødt lys. Jeg tenker at jeg overså et helt utstillingsrom. Lyset virker mystisk og tiltrekkende, jeg føler meg som et insekt dratt mot lyskilden. Jeg kan ikke forstå at jeg ikke så verket da jeg var inne? Svaret på denne gåten finner jeg først når jeg blar i utstillingens katalog. Her leser jeg at Fade, et verk laget av Tonje Bartnes Andersson kun kan betraktes utenfra. Det gåtefulle lyset vekker vår nysgjerrighet og skaper et ønske om å gå tilbake for å finne det hemmelige rommet.
Tonje Bartnes Andersson, Fade. Foto: Christina Leithe Hansen
Anderssons verk er et av flere som gjør biennalen til en helhetlig opplevelse som fletter sammen verkene og gjør betrakteren til en aktiv deltager i biennalens løp. Noen verk gjemmer seg blant Vigelands skulpturer; som Some small sculptures av Roddy Bell, og Untitled, en konstruksjonslignende skulptur av Jennie Hagevik Bringaker plassert på utsiden av museet, der den «vokser ut» av muren eller snarere prøver å bryte seg inn ved «å penetrere» veggen.
For å oppleve alle delene til verket Kiosks laget av Samuel Olou, må vi ta en tur til Aker Brygge, Spikersuppa, Oslo S og Veitvet. Fem konstruksjoner designet som tradisjonelle ghanesiske kiosker er laget av tre og malt i sterke farger. Kioskene spiller en viktig rolle i hverdagslivet til ghanesere og tjener både som butikk, møtested og informasjonspunkt. Deres design, godt integrert i ghanesisk landskap og kultur, bryter med nordmenns visuelle oppfatning av det offentlige rom. Ved å spre verkene i byrommet gjør biennalen et strategisk grep for å gjøre flere oppmerksomme på dens eksistens. Samtidig kommer skulpturene dit de tradisjonelt hører til, i det offentlige rom.
Biennalen som en teaterscene
På en leken måte presenterer årets biennale verk av høy kvalitet. Museets lokaler med sin faste samling av Vigelands skulpturer byr ofte på utfordringer når andre verk skal plasseres der, men denne gangen lykkes arrangørene med å balansere samlingens koeksistens med verkene på biennalen på en uanstrengt måte. Samlingen er ikke ignorert, men heller inkorporert i biennalens struktur. Etter å ha vandret rundt på plenen foran museet og gjennom museets lokaler, har en tilbakevendende tanke forplantet seg i hodet mitt: utstillingen minner meg om et teaterstykke der verkene er karakterer i en kompleks forestilling. Deres iscenesettelse i museets lokaler, samspill med Gustav Vigelands skulpturer og med omgivelsene rundt museet, gir inntrykk av et velregissert stykke. Den 7. skulpturbiennalen har satt en høy standard for sine etterfølgere.
Norsk Skulpturbiennale 2013 vises i Vigeland-museet, Frognerparken og utvalgte steder i byen til og med 10. november.