I Venezia-biennalens hovedutstilling er «alle» kunstnere. Men alle vil neppe bli husket for ettertiden.
Kurator for årets Venezia-biennale, Massimiliano Gioni, ønsker å systematisere informasjon og kunnskap ved å utvide kunstbegrepet og inkludere amatører, outsidere, vitenskapsmenn og religiøse uttrykk i en av de mest prestisjetunge visningene av samtidskunst. Tross en gjennomført kuratering oppleves hovedutstillingen til tider som uinteressant og flere verk blir fort glemt.
Kan man realisere en utopi?
Gionis utstilling Il Palazzo Enciclopedico tar utgangspunkt i et utopisk prosjekt. Den italiensk-amerikanske autodidaktkunstneren Marino Auriti utarbeidet en skisse for et gigantisk museum som skulle romme all kunnskap. Hans universelle museum ble aldri gjennomført, men ideen om å samle og systematisere all informasjon og alle oppdagelser på ett sted har gjennom historien bergtatt mange vitenskapsmenn, men også kunstnere. Som Gioni påpeker i sin pressemelding: vår digitale tidsalder utsetter mennesker for en konstant flyt av nyheter, informasjon og bilder som vi desperat prøver å systematisere og nyttiggjøre. Slik kan årets hovedutstilling leses som et forsøk på å vise til en hektisk og evigvarende higen etter å skape oversikt over den kaotiske tilstanden som finnes overalt, også i kunsten.
Kort fortalt omfatter utstillingen verk fra ca. 150 bidragsytere fra 37 land, og noen av verkene er over hundre år gamle. Deres fellestrekk kan beskrives som et ønske om å kartlegge et tema, samle informasjon om en problemstilling eller undersøke et motiv gjennom et mangfoldig blikk på motivet. Resultatet er en velkomponert og gjennomført kuratering, men en del verk preges av liten kunstnerisk interesse og verdi som kunstverk.
Der Rudolf Steiner møter en sjaman
I et av rommene i den sentrale paviljongen i Giardini, opptar tegninger på svart bakgrunn nesten all veggplass. Med tall, bokstaver, tegn og diverse tegninger, cirka 40 stykker, alle i samme dimensjon, gir tegningene inntrykk av å være hurtige feberaktige skisser. Steiners rolle som teoretiker og bildenes funksjon som undervisnings- og forskningsmateriale, omformuleres her til fordel for oppfatningen av disse som kunstverk.
Midt i det store rommet foregår det en perfomance av Tino Sehgal, årets vinner av prisen for beste kunstner. En eldre og en yngre dame sitter på gulvet midt i rommet og snakker uforståelig og usammenhengende mens de beveger seg sakte i en slags rituell dans eller transe. Performance illustrerer godt et av de gjennomgående temaene i utstillingen; det religiøse, ritualer, skapernes indre verden som ikke kan dokumenteres, som bare kan forsøkes å reprodusere ved hjelp av bilder, symboler og personlige ytringer. Og når vi beveger oss innover i utstillingen møter vi tarrot-tegninger laget av satanisten Aleister Crowley ved hjelp av hans kunstnervenn Frieda Harris, malerier laget av anonyme hinduistiske prester eller tegninger skapt av sjamaner fra Solomonøyene.
Gioni refererer til alle årets bidragsytere som kunstnere, på tross av at flere av dem har bakgrunn som autodidakter eller outsidere fra ulike psykiatriske institusjoner eller fengsler. Etter å ha gått gjennom de mange rommene i både Giardini og Arsenale, der hovedutstillingen vises i to deler, har mange av disse verkene smeltet sammen i et fargerikt sammensurium av symboler, religiøse visjoner og abstrakte tegn. Verk av varierende kvalitet når det gjelder både den håndverksmessige delen og konsepter blir oversett eller glemt i mengden av materiale som systematisk presenteres her.
Kroppens wunderkammer
Cindy Sherman, for tiden aktuell med utstilling på Astrup Fearnley Museet, fikk muligheten til å kuratere en egen utstilling som en del av hovedutstillingen i Arsenale. Hennes konsept følger Gionis ved å encyklopedisk fokusere på et bestemt tema samtidig som hun forblir trofast til det mangeårige kunstprosjektet sitt: utforskning av representasjon av identiteter og iscenesettelse i kunsten. Hennes utstilling oppfattes slik som forlengelse av hennes eget prosjekt.
Paul McCarthys store filledokke Children´s Anatomical Educational Figure (1990) er et av de første verkene Shermans utstilling. En tilsynelatende søt og uskyldig dokke har en stor glidelås på magen og denne er vid åpen. Ut fra det store hullet i kroppen tyter organene ut mens dokken smiler uaffisert av dette og stirrer med store øyne rett på betrakteren. Dokken er et funnet objekt, en ready made, og enda en av de bisarre lekene som produseres for barn med den hensikt å forene lek og undervisning. Også resten av Shermans utstilling preges av ulike fremstillinger av mennesker. Dokker, mannekenger, fotografier, tegninger, skulpturer og malerier – alle verkene dreier seg om det å vise mennesker som på en eller annen måte utforsker ulike representasjonsmåter av menneskelig identitet.
Bildene til den tyske kunstneren Hans Bellmer fra serien Petite traité du morale fra 1930-tallet viser provokative og groteske nakne kvinnekropper i forvridde posisjoner eller med mannlige kjønnsorganer. Disse graveringene fascinerer fortsatt med sin surrealistiske tilnærming til kroppen og seksualitet. Bellmer deler rom med blant andre fotografier av transvestittmiljø i USA på 1970-tallet. Fotografiene av det, ved første øyekast, vanlige livet i byenes forsteder avslører etter hvert identiteten til en subkultur som bryter med normene til vanlige amerikanere.
På vei ut av utstillingen møter vi en velkledd skulptur. Den amerikanske kunstneren Charles Ray sitt verk Fall ´91 er en kvinnelig mannekeng, en slank, blond kvinne kledd i en klassisk skjortedrakt. Hun er strategisk plassert alene i et hjørne på vei ut av utstillingen og vekk fra alle andre verk slik at betrakteren ikke har mulighet til å måle hennes proporsjoner mot andre objekter. Kvinnen er nemlig 2,4 meter høy og Rays intensjon er å utfordre vår persepsjon og oppfatning av det som er normalt. Med subtile og presise grep leker han med våre sanser. Det hører kanskje til konseptet at vi ble stoppet da vi forsøkte å ta et bilde med mannekengen – for ikke å bryte med illusjonen om en helt vanlig mannekeng?
Shermans utstilling tilbyr et fascinerende dykk i det menneskelige indre som her manifesteres gjennom det ytre. Det tilsynelatende normale viser seg etter hvert å bryte med konvensjoner og det groteske og urovekkende søker plass i det vanlige livet. Sherman lykkes her med å presentere verk som på svært forskjellige måte setter spørsmålstegn ved vår persepsjon av menneskets identitet. Og dette er kanskje den mest vellykkede delen ved utstillingen. Verkene fungerer godt hver for seg, samtidig som de oppleves som et helhetlig konsept. Mens Gioni skuffer ved å presentere verk av ulik kvalitet, klarer Sherman å holde et høyt kunstnerisk nivå gjennom hele sin del av utstillingen.
Stram avslutning
Rett før vi forlater hovedutstillingen blir vi konfrontert med et verk som står i kontrast med mye av utstillingens innhold. Verket Apollo´s Ecstasy (1990) består 20 identiske, over 5 meter lange, bronsestenger som ligger på skrå etter hverandre midt i en stor sal. Verkets opphavsmann, den amerikanske kunstneren Walter de Maria, er kjent for sine minimalistiske skulpturer og installasjoner. Dette enkle verket er en uventet, men visuell tilfredsstillende avslutning av en utstilling som utfordrer publikums vilje til å undersøke og utforske verk som i ulik grad er forankret i kunstverden. Kunstbegrepet tøyes her ganske langt. Spørsmålet er om det fortsatt klarer å holde vår oppmerksomhet og skape begeistring. Slik god kunst kan gjøre.