Urkrefter og arkaisk lyst settes i spill når Anish Kapoor repliserer Joseph Beuys’ fett-prosjekter.
Anish Kapoor, ‘Symphony for a Beloved Sun’, 2013. Installasjonsfoto fra Martin-Gropius-Bau. Foto: Jens Ziehe. ©Anish Kapoor / VG Bildkunst, Bonn, 2013.
I 1982 plasserte Joseph Beuys en enorm haug av leire på Martin Gropius Bau i Berlin, tittelen Hirschdenkmal [Hjortemonumentet]. I samme sal opprettet han også et verksted, der han arbeidet under hele utstillingsperioden. Alle var velkommen til å agere sammen med ham der. For ham var det en årsakssammenheng mellom den materielle energien i leiren og den immaterielle energien i et mellommenneskelig møte, som han kalte en sosial skulptur.
Den britisk-indiske stjernekunstneren Anish Kapoor forholder seg i sin aktuelle utstilling – også på Martin Gropius Bau i Berlin – direkte til Beuys’ aksjon fra 1982. I salen, der forbildet Beuys agerte, har han installert flere samlebånd som transporterer store stykker av voks og vaselin opp fra kjelleren, for så å la dem falle ned på gulvet til den klassiske inngangsfoajeen. Da jeg så utstillingen i slutten av mai var det bare en liten rød «voks-øy» på steingulvet, men med ukene vil det oppstå et fjell av voks, som kommer til å være minst like stort som Beuys’ leirehaug. I det samme rommet har Kapoor hengt opp en stor rød sirkel under taket. Med dette reaktiverer han muligens også Beuys´ hete esoteriske samfunnsidé om en solstat.
Hjørnet og kanonen
Det er et vakkert paradoks at Kapoors arbeider, som fremstår som typiske eksempel på intellektuell samtidskunst, opererer med universelle, for ikke å si arkaiske størrelser. Rød er den gjennomgående fargen i utstillingen. Kapoor skal ha kommentert dette valget med en oppfordring til å lukke øynene – jeg anbefaler leseren å gjøre det samme – for da vil man se hvor grunnleggende denne fargen er. Minst like allmenn menneskelig er idéen bak et av hovedverkene på utstillingen: Shooting into the corner. Her er det en kanon som med et øredøvende smell fyrer av rød voks-vaselin mot rommets hvite hjørne. På denne måten oppstår det en rødfarget samtidsversjon av Beuys´ kjente fetthjørner.
Det er en arkaisk skjønnhet over denne installasjonen, urkreftene settes i spill. Akkurat som hos Beuys må man hos Kapoor ikke være redd for å tenke i slike kategorier. Vi er vant til å oppfatte våre levevilkår som sosiale og historiske konstruksjoner. Men her er det størrelser som det kvinnelige urprinsippet (hjørnet) og det mannlige urprinsippet (kanonen) som gjør seg gjeldende. Installasjonen vekker derfor en arkaisk lyst ved selve det å være menneske. Dette står ikke i veien for mer samtidsorienterte tolkninger, der man, konfrontert med en kanon som skyter automatisk etter tilfeldighetsprinsippet, kan tenke over paralleller til den moderne krigføringen. Om man altså ønsker det.
Anish Kapoor, ‘Shooting into the Corner’, 2008–2009 (detalj). Foto: Nic Tenwiggenhorn. ©Anish Kapoor / VG Bildkunst, Bonn, 2013
Der Joseph Beuys så sine energetiske materialutstillinger som anledning til å etablere et mellommenneskelig kunstverk, løser Anish Kapoor saken mekanisk. Alle de røde voks-vaselin-objektene har en prosessuell karakter: Vi opplever dem i deres tilblivelse, som da Beuys installerte en arbeidsplass på museet og man kunne være vitne til skapelsesprosessen. Men der den tyske kunstneren personlig var i aksjon (og inviterte andre til å agere), lar den britisk-indiske kunstneren altså en maskin gjøre jobben.
Ved siden av de to nevnte verkene er det også et fem meter høyt objekt av den røde voks-vaselinen som ligner på en bjelle. Denne er i en konstant formingsprosess, en stålstang beveger seg maskinelt over den. Det er en glede å overvære møtet mellom det myke, fuktige fett-materialet og det harde jernet.
Asosial aggresjonsskulptur
Det energetiske spillet affiserer meg direkte. Jeg blir til et euforisk barn. Jeg glemmer at verk som Shooting into the Corner kanskje bør få meg til å tenke over at jeg lever i en verden der selv skytingen ikke lenger utføres av mennesker, men av fjernstyrte droner. Ingen etisk tankeproduksjon. Jeg prøver å bare sanse verkenes aura ved å minimere avstanden mellom meg og objektet slik at jeg nesten rører ved dem. Jeg løper omkring blant installasjonene som en 9-åring på en lekeplass. Kapoors svar på vokseksplosjonen er maskinelt, men det er som om følelseslivet mitt ikke aksepterer dette svaret. Jeg forstår det intellektuelt, men reagerer på det vitalistiske overskuddet i verkene med kroppslige bevegelser.
Joseph Beyus på Hamburger Bahnhof. Foto: Monica Holmen
Allerede i den permanente Beuys-utstillingen på Hamburger Bahnhof i Berlin kunne jeg ikke la være å gjøre dette. Det må være «fettets energetiske utstråling», som Beuys esoterisk snakket om. Men akkurat som på Hamburger Bahnhof blir den euforiske kroppen min på Martin Gropius Bau stoppet. Ikke av bedre innsikt. Nei, av vekterne. Hos Beuys skjedde det da jeg hoppet over en av steinene som ligger på gulvet, hos Kapoor da avstanden mellom meg og et av hans imponerende objekter ble for lite. Vekteren hadde naturligvis ikke mye til overs for unnskyldningen i form av et Beuys-referat. Han mente ikke at energetisk-monumentale verk som disse bør foranledige oss til umiddelbart å etablere en sosial skulptur, noe jeg oppfordret ham til å gjøre. Han og jeg klarte dessverre bare å etablere en asosial aggresjonsskulptur. Eller en maskinell kuldeperformance, for den saks skyld.
Både på Hamburger Bahnhof og på Martin Gropius Bau insisterte jeg å snakke med kuratorene, men de var ikke i huset. Stedfortredende kan jeg derfor her si til dem, at jeg mener at det i en utstilling av verk som ikke har originalitetsverdi, men derimot eventkvalitet, bør være selvsagt at man kan møte verkene mer direkte. At man kan røre ved dem, erfare deres materialitet med det største sanseorganet vi har: huden. Kunstverdenen kan her lære av den tekniske verden. Gå på teknisk museum i Oslo, kjære kurator, og gjør alt det du ikke får lov å gjøre på kunstmuseer, der man later som om Warhol og Beuys aldri har dekonstruert idéen om den urørlige originalen. En dekonstruksjon som ikke gjelder for alle verk siden den gang, men for de fleste og i alle fall for Kapoors voks-vaselin-installasjoner, som er sanselige, men ikke ureproduserbare.
I skammekroken
I Berlin er det også en annen stor utstilling på Hamburger Bahnhof for tiden. Det fokuseres på Martin Kippenbergers liv og verk. Denne kunstneren ble i sin tid skjelt ut av alle: Av kirken fordi han erstattet Kristus på korset med en frosk, av den politiske venstresiden fordi han i Brasil åpnet en bensinstasjon under navnet til en kjent nazist, og av sine sponsorer fordi han drakk opp alle pengene sine. Han følte seg irettesatt som en skolegutt og skapte derfor en voksfigur av seg selv som han plasserte i et museumshjørne med ansiktet mot veggen. I skammekroken med deg, Martin!, kalte han verket.
Martin Kipperberger, ‘Martin, Into the Corner, You Should Be Ashamed of Yourself’ (1992). Estate Martin Kipperberger/Galerie Gisela Capitain.
Jeg skulle ønske at vekterne på de Berlinske museer i stedet for å irettesette meg med preussiske paragrafer, hadde sagt til meg: «I skammekroken med deg, Julian!» Ja, vekteren i Kapoor-utstillingen kunne gjerne ha plassert meg i hjørnet, ladet kanonen med rød voks-vaselin og fyrt det tunge, fuktige og myke prosjektilet av på meg: Shooting in to the corner.
Det hadde vært et genialt sitat-kunstverk med kunsthistorisk og -institusjonell betydning. Jeg ville ha blitt det første levende fetthjørnet i post-Beuys-eraen. Det kunne vært en sanselig oppvisning av konsekvensene til sammenstøtet mellom det maskinelle og vitale, som Kapoor tematiserer med verkene sine. Kippenbergers skamme-performance hadde blitt aktualisert i et slags «life re-enactment». Og jeg ville ha uttrykt et budskap som alle tre kunstnere ville ha sagt seg enige i: Kunsten er livet, livet er barnet, barnet er leken, leken er berøringen, og berøringen er en handling mellom menneske, objekt og menneske.