Kaia Hugins første separatutstilling byr på komplekse psykologiske portretter som antyder dype eksistensielle problemstillinger.
Kaia Hugin, ‘Motholic Mobbles (part 7)’, detalj. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.
I 2011 mottok Kaia Hugin Sparebankstiftelsens DNB NOR-stipend for videoverket The Treehugger (Motholic Mobble Part 6). I forbindelse med stipendtildelingen ble kunstneren også invitert til å ha en separatutstilling i Oslo Kunstforening. Utstillingen som nå vises der presenterer to helt nye kapitler i den omfattende videoserien Motholic Mobbles, men gir oss også muligheten til å bli kjent med hele det filmatiske verket som Hugin har jobbet med siden 2008.
Sammensatt begrep
Tittelen på utstillingen, som betegner og innbefatter hele videoserien, er et begrep introdusert av Hugin selv. Pressemeldingen antyder at det sammensatte begrepet «Motholic Mobble» kan forklares som eller peke mot en tilstand av ukontrollerte handlingsmønstre styrt av abstrakte regler, der ordet motilitet er hentet fra medisin og fysikk, og betegner bevegelse som ikke er styrt av fri vilje. «Mobble» skal gi oss assosiasjoner til babling, altså usammenhengende prat som opptrer i sammenheng med nervøsitet eller situasjoner en ikke har helt kontroll over. Alt i alt en noe enigmatisk tittel.
Motholic Mobbles, presenterer to nye videoverk i serien, samt de foregående, inkludert verket hun vant stipend med, The Treehugger. Foruten de åtte videoene, består utstillingen i tillegg av en serie fotografier, videoinstallasjonen POV, som kortfattet kan beskrives som et metaverk der en furuvegg midt på gulvet viser en videoprojeksjon av den samme furuveggen, samt skulptur/installasjonen/ready-maden Woodworks, der en rekke vepsebol i variabel størrelse ligger på en gammel og rustikt utseende trehylle.
Likevel er det de foreløpig to siste videoverkene, Motholic Mobble (part 8) og Motholic Mobble (Part 7, Shadows, Twists and Endings), som kan sies å utgjøre kjernen i utstillingen. Disse to arbeidene presenteres i hvert sitt rom, projisert på hver sin skjerm, mens de tidligere videoene er henvist til et eget lite avlukke. Her kan vi se dem i den rekkefølgen vi selv ønsker, så lenge vi vil. En sympatisk måte å vise videoverk på, mener jeg, når det ikke er disse arbeidene som spiller hovedrollen i utstillingen.
Fysiske versus psykiske utfordringer
Motholic Mobble (Part 8) viser en ung kvinne, den samme som går igjen i alle videoverkene, det er kunstneren selv. Kvinnen balanserer liggende på en trekrakk, kanskje den samme krakken som vi kan sette oss på for å se på videoen, mens hun tar sterke, rolige og meditative svømmetak ut i rommet. At det er kjølig i rommet hun beveger seg i ser vi når hun puster ut, der frostrøyken står som en stråle ut av munnen. Bevegelsene er regelmessige, rommet hun nærmest svever i er tomt, og kvinnen er tilsynelatende oppslukt av og dypt konsentrert om svømmetakene.Paradoksalt nok kommer hun ingen vei, hun svømmer jo tross alt i et tomrom, men hun repeterer likevel bevegelsene som om det er livsnødvendig å ta disse svømmetakene.
Kaia Hugin, ‘Motholic Mobbles (part 8)’. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.
Min umiddelbare tanke er at hun kanskje forsøker å opprettholde en slags balanse i en tilværelse som kan være vanskelig å håndtere, og at det eneste som holder henne forankret er rolige, regelmessige bevegelser, som en slags meditasjon.
Sett i sammenheng med de tidligere videoene, der den samme personen graver seg i ring ned i bakken, eller beveger seg baklengs ut av et labyrintisk hus, står kvinnen her på stedet hvil, om ikke psykisk så i alle fall fysisk. Dermed blir det fysiske blir på flere måter et fremtredende element i dette verket. På den ene siden ser vi det konkrete i handlingen som utføres, men også gjennom personens tilstedeværelse, som er mer understreket i dette verket enn i de andre videoene. Kvinnen er nesten avkledd, og avslører en sterk og trent kropp. Kameraet fokuserer i tillegg på ansiktet, som ser ut til å være usminket, og håret er gredd bort fra ansiktet. Det er et nakent portrett av en person som kanskje forsøker å finne likevekt, eller holde seg flytende. Men hva som rører seg i hodet til kvinnen avsløres ikke og det blir derfor opp til den enkelte betrakter å finne ut av.
Fortettet stemning
Estetikken og de filmatiske grepene som tas i Motholic Mobble (Part 7, Shadows, Twists and Endings) grenser mot skrekkfilmsjangeren. Dette er elementer som antydes i noen av de tidligere verkene, men som framstår mer surrealistisk her fordi det ikke er noen annen person i filmene som setter hovedpersonen i de ulike situasjonene. Vi kan ikke engang være sikker på at dette virkelig skjer, om det er en drøm eller en tenkt situasjon.
Igjen møter vi den unge kvinnen, som her sitter på en stol i et rom dekket av furupanel på vegger og i taket, gulvet er teppebelagt med et mørkerødt teppe. Kvinnen glir opp og ned av stolen i uendelige repetisjoner, vegger og tak begynner å bevege seg, de uskyldige kvistene i furupanelet ligner plutselig ekle små ansikter, og stemningen i rommet blir stadig mer fortettet. Kvinnen ser ut til å være styrt innenfra av impulser hun ikke makter å kontrollere, selv om hun på overflaten ser behersket ut. Ansiktet er urørlig, som en maske, som om ansiktsuttrykket er det eneste hun faktisk klarer å kontrollere. Samtidig gir de regelmessige bevegelsene meg assosiasjoner til tvangshandlinger, som igjen fører tankene over på et ønske om kontroll, eller nærmere bestemt alle de aspekter ved livet som en ikke har kontroll over.
Stort følelsesregister
I pressemeldingen nevnes både Hitchcock og Polanski som filmreferanser, men jeg får også assosiasjoner til David Lynchs 90-tallsserie Twin Peaks, det må være alt treverket som vekker minner om denne serien som både fascinerte og skremte vettet av meg på tidlig 1990-tall. I motsetning til Hugins andre filmer, som stort sett er lydsatt med naturlige lyder (pust, fuglekvitter, graving i jord, skritt, ekko), har Motholic Mobble (Part 7, Shadows, Twists and Endings) et vakkert musikalsk lydspor som på en subtil måte understreker og samtidig forsterker den økende følelsen av uhygge, slik vi kjenner det fra spillefilmer. Det er også i denne videoen at uhyggeelementet blir gjennomgående mest fremtredende.
Kaia Hugin, ‘Motholic Mobbles (Part 7)’. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.
Selv foretrekker jeg nok videoene der følelser antydes, mer enn tydelig påvirkes, der slutten ikke nødvendigvis er gitt eller er entydig. For det er nettopp dobbeltheten i verkene, det tvetydige eller åpne, som er interessant. Når det er sagt, så spiller Hugins videoer på et relativt stort følelsesregister, og det finnes et snev av humor, absurditet og noe foruroligende i dem alle. Graden av dette varierer dog fra verk til verk.
Den ufrie vilje
Det er ikke så lett å se om karakteren i filmene er styrt av egen vilje – representert av repeterende handlinger som ikke nødvendigvis fører noe sted rent fysisk, eller om hun er underlagt tvangshandlinger som hun ikke kan hjelpe for. Dermed utgjør filmene samlet sett et komplekst psykologisk portrett der ingenting synes tilfeldig, selv om tittelen kanskje antyder dette. Det psykologiske aspektet uttrykker seg ikke i språk eller dialog, ettersom ingenting sies i filmene, men gjennom fysiske anstrengelser, slik som å skli opp og ned på en stol, eller ligge over en krakk og og ta kraftige svømmetak.
Videoverkene tar dermed også et steg inn i performancefeltet. Hugin har bakgrunn fra dans, og ved å bruke seg selv som hovedperson ligger det her også en utforsking av kroppens fysiske muligheter til å uttrykke komplekse følelser uten ord, men gjennom absurde handlinger.
Det er i det hele tatt en rekke komponenter som gjør videoene samlet sett til et ganske særegent og interessant verk, dersom vi velger å se alle videoene som ett verk. Likevel står de også godt som selvstendige arbeider, fordi de ikke utgjør en narrativ fortelling. Jeg finner heller ingen kronologi i denne serien. Videoene fungerer som enkeltverk uten tydelig begynnelse eller slutt.
Kaia Hugin, Motholic Mobble, Oslo Kunstforening, 04.04. – 05.05.13.