Endelig er Bruce Nauman viet en separatutstilling i Sverige. Han er en av de mer vesentlige kunstnerne innen video- og installasjonskunst, og på Gøteborgs kunstmuseum vises nå et representativt utvalg av hans enorme produksjon.
Bruce Nauman, ‘Beschriebene Kombinationen’ (2011) © Konrad Fischer Galerie
På en skjerm projiseres en film som viser to hender med utstrakte fingre. En etter en bøyes fingrene, de foldes inn mot håndflaten, en av gangen eller flere samtidig. Samtidig kommenteres håndens bevegelser av fire stemmer fra usynlige høyttalere, plassert i hjørnene i rommet, som på tysk ramser opp hvilke fingrene som endrer posisjon. Stemmenes ulike klang og reaksjonsevne skaper en rytmisk flyt, en slags korsang som i sanntid svarer på det som inntreffer. Beskriver dette et absurd vitenskapelig eksperiment, der alle mulige kombinasjoner mellom hendenes fingre objektiv registreres? En ikke helt urimelig tanke, ettersom Bruce Nauman (f. 1941) langt på vei har skapt sin egen praksis når det kommer til å nøye undersøke våre menneskelige betingelser.
Hendene inngår i hans seneste verk Beschriebene Kombinationen (2011), og følger den linjen som Nauman har utviklet gjennom et drøyt 40 år langt kunstnerskap, med verk som har beholdt en enkel oppbygning og der konstruksjonens alle deler synes å være synlige samtidig. Det innebærer ikke at verkene i blant ikke kan være teknisk kompliserte eller i stor skala, men mer handler det om at Naumans kunst uttrykker seg på et ganske så basalt nivå og at den har en umiddelbar påvirkning på betrakteren. Han har rett og slett utviklet en evne til å vekke forundring og ubehag, noen ganger også sjokk, gjennom relativt sparsommelige midler.
Veloverveid utvalg
Det er en luftig utstilling med Bruce Naumans verk som Gøteborgs kunstmuseum har satt sammen. Og ikke minst litt av en pionerinnsats i det hele tatt å endelig vise ham i Sverige. Foruten en utstilling på Magasin 3 i 1996 har han ikke vært synlig her i noen større sammenheng, til tross for at han lenge har vært blant samtidskunsten absolutte toppnavn.
På tre åpne avsatser i museet er rundt femten verk installert. Det hele fortoner seg som et slags sporadisk, men hovedsakelig veloverveid nedslag i Naumans omfattende produksjon.
Og kunstnerens hender og fingre er det første man møter.
Bruce Nauman, ‘Double Poke in The Eye II’ (1985) © Friedrich Christian Flick Collection, Hamburger Bahnhof, Berlin
Ved siden av henger et par andre verk utført i neon, typiske Neuman-verk. I Double poke in the eye II (1985) bytter to strek-menn på å stikke hverandre i øynene. Life and death (1983) er en sirkel av ord formet i neonrør, som slås av og på. «Death» går over i «love», «hate» til «pleasure», og så videre. Ordene beskriver en vandring som summerer opp vår mest grunnleggende tilstander. De stråler fargerikt ut fra veggen, og deres diametralt motsatte betydninger forsterkes gjennom den underliggende kontrastfargen. Dermed fremstår skulpturens kaskade av blinkende meldinger som et reklameskilt, som en formidler av et hvilket som helst kommersielt budskap.
Konkrete repetisjoner
Trappene i museet leder ned til utstillingens rastløst pulserende kjerne: den store romlige installasjonen Anthro/Socio (Rinde Spinning) (1992) som er et av Naumans viktigste verk. Det står som en milepæl i installasjons- og videokunsthistorien. I et hastig tempo roterer ni skallede mannshoder mens de evig repeterer «Feed me, eat me. Anthropology». På veggenes enorme projiseringer og i mindre monitorer uttaler flere versjoner av samme mann mantraet til en kakofoni av høylytte stemmer. Å si at det er plagsomt å være i rommet er en underdrivelse. Det minner mer om et torturkammer.
Bruce Nauman, ‘Anthro/Socio (Rinde Spinning)’ (1992) © Hamburger Kunsthalle, Hamburg
Sirkelen kommer igjen hos Nauman som en grunnleggende komponent i verkenes innhold og oppbygning. Han arbeider svært konkret, nesten uten å anvende symboler, men naturligvis med en baktanke om å sette i gang noen tanker hos betrakteren. Nauman stiller opp et antall premisser for verkene, som deretter repeteres igjen og igjen. Felles for arbeidene hans er en tydelighet som ikke nødvendigvis bunner i verken betydning eller i forståelse, og som ikke direkte kan overføres til mening. Det krever en spesiell forståelse av hvordan kunst fungerer for å – like klart og tydelig gjennom et helt kunstnerskap – kunne tenke frem og utføre verk som synes å forlate alt vidåpent. Verk som tross deres gjennomsiktighet lykkes å forbli udefinerte, og som beholder sin uavhengighet. Som betrakter kan dette virke frustrerende, men her oppleves det tvert imot som en lettelse.