Tony Matellis hyperrealistiske skulpturer gir på sitt beste uventede og humoristiske assosiasjoner, men utstillingen Human Echo i Bergen vipper tidvis over i det lette og barnslige.
Looney Toons
På Bergen Kunstmuseum vises nå Tony Matelli (f. 1971) for første gang i Norge med en stor retrospektiv utstilling. Utstillingen har fått tittelen A Human Echo og innledes av Matellis store skulpturinstallasjon Fucked (Couple) fra 2005. Et ungt par, en mann og en kvinne kun kledd i bomullstruser, stavrer seg fremover. I tillegg til å være gjennomboret av sverd, piler, kniver og andre absurde redskaper, bærer de restene av et piano på hodene, et piano som tydeligvis ble sluppet over dem litt lenger borte. Selv om de mangler et bein, en arm og for ikke å snakke om et halvt hode, så sleper de seg fremover, hånd i hånd. De er Adam og Eva utdrevet fra Paradis, de er overlevende fra en ekstrem naturkatastrofe, de er Looney Toons, de er den seirende kjærligheten.
Installasjonen fremkaller en umiddelbar reaksjon og åpner for betrakters fantasi: tross den groteske scenen, så vinner det tegneserieaktige frem i den overdrevne bruken av absurde våpen og ikke minst med pianoet paret har fått over hodet. Matelli hadde da også Looney Toons i tankene som inspirasjon: ambolten eller pianoet som typisk blir sluppet over en uheldig tegnefilmkarakter, men som like fullt fortsetter videre med en stor kul i pannen og kvitrende fugler rundt hodet.
Som skulpturen i neste rom, Old Enemy. New Victim (2007), er de hyperrealistiske silikonfigurene i Fucked (Couple) som en krysning mellom skulptur og «hollywoodsk» «special effects.» Apene i Old Enemy, med tydelige menneskelige trekk, gir en ny og svært bokstavelig mening til utrykket «eat the rich:» Mens én avmagret og utsultet ape forsøker å kvele den fete, forspiste sjimpansen, er den andre allerede i ferd med å ta et jafs av sideflesket.
Drikkeleker og collegeliv
I utstillingens andre hovedsal er en rekke skulpturer med navnet Yesterday, fra 2009 og 2012, utstilt. Den eldste av skulpturene er et høyreist kortstokk-tårn, et nitidig arbeid med restene av halvspiste pizzastykker, sigarettstumper og ølbokser på avsatsene. Det tilsynelatende skjøre tårnet er egentlig støpt i bronse. De øvrige Yesterday-skulpturene er ølbokser stablet oppå hverandre, inspirert av en drikkelek, «Wizzard staff», hvor den som har det høyeste tårnet (og altså drukket flest øl), vinner.
Som er tilfellet ved flere av Matellis verk, er også disse humoristiske. Man kan ta seg i å tenke over egen ungdomstid, «bortkastede» timer sammen med venner utover de små nattetimer, som egentlig ikke var bortkastet i det hele tatt. Eller man kan rett og slett beundre skulpturenes detaljrikdom.
Men til tross for at humoristisk og umiddelbart ikke er det samme som overfladisk, blir likevel sammensetningen av verk i dette rommet litt barnslig. Ølbokser, drikkeleker, pizzastykker og skitne uvaskede speil med «fingertegninger» som viser det titlene beskriver: Big Tits (2012) og Dick (2012), gir et helhetsinntrykk som blir litt for bokstavelig. Det minner umiskjennelig om scener fra amerikanske high school- og collegeliv-serier på tv. Jeg befant meg på settet til American Pie-filmene, og de ble det litt for mange av.
Tony
Matelli bruker ofte seg selv i sine verk; i rare, absurde eller allegoriske selvportrett, som i verket Total Torpor, Mad Malaise (2003) og Double Meat Head fra 2008. Begge skulpturene illustrerer forfall, på en vellykket og allegorisk måte i Malaises byllebefengte, fordrukkede kropp, og mer bokstavelig i Meat Heads’ forråtnelse.
Double Meat Head er en todelt skulptur i støpt aluminium og bronse, en svært realistisk fremstilling av kjøttstykker og pølser som til sammen danner en litt parodisk versjon av Matellis selvportrett. Del to av skulpturen viser hodets kollaps, kjøttets forråtnelse med fluer, rennende blod og larver. Det som var et ansikt er nå dødt, ødelagt og råttent, men samtidig en del av livets evige sirkel: larvene og fluene som infiserer kjøttet tar samtidig nytt liv fra det i denne litt vemmelige runddansen. Livet, døden og oppstandelse fremstilles på Matellis særegne og hyperrealistiske måte: enkelt, absurd og humoristisk.
Matellis mer abstraherte og subtile kunst kommer best til uttrykk i hans store bilder West Wall/West Window, West Wall #2 og West Wall #3, alle fra 2012. Som en annen form for selvportrett har Matelli brukt veggen i hans atelier i Brooklyn som motiv. Murens struktur er gnikket frem på lerret ved hjelp av en spesiell frottageteknikk, hvor resultatet er vakre, abstrakte og samtidig konkrete bilder på kunstneren og hans verksted.
Populærkulturisk hyperrealisme
Tony Matellis skulpturer av aluminium, bronse og silikon er svært realistiske, man må liksom helt bort til dem for å kjenne etter om de lukter, om de egentlig er ekte. Human Echo gir flere gode opplevelser og er underholdende. Utstillingen ble først vist ved ARoS, Aarhus Kunstmuseum i Danmark, og det er et utvalg av disse verkene som nå vises i Bergen. Men etter å ha sett utstillingen står jeg igjen med en følelse av at det hele bar preg av å være en tanke overfladisk, med referanser som tidvis ble overtydelig eller verk som fikk en litt barnslig karakter. Dette kan ha sammenheng med at utstillingen er blitt for liten, at for få verk er representert og at noen av Matellis skulpturer derfor blir stående «alene», uten kontekst. I den omfattende katalogen som hører til utstillingene i Danmark og Norge kan man få et bedre inntrykk av Matellis kunstneriske prosjekt over de siste 15 årene, enn det som fikk plass på Stenersen.
Human Echo inneholder også flere høydepunkt, som de allerede nevnte abstrakte West Wall bildene og de små, overraskende skulpturene Weed (2012), som både er å finne i Human Echo– utstillingen og, rett over gangen, i Babel i Stenersen, og som er akkurat som navnet tilsier: Små, skjøre (bronsestøpte) ugress som trenger seg opp av gulvet ved veggen, bestemt på å ha livets rett.
Etter kunstnerens eget ønske er det heller ingen forklarende tekster og verkstitler i utstillingslokalet. Her blir du oppfordret til å gå rundt og oppdage og oppleve selv. Så kan man ta med seg både verksliste og et fint hefte med forklarende tekst dersom man ønsker å lære mer om verkenes betydning og kunsthistoriske referanser. For de er der, de også, både subtilt og høylytt, som Matellis kunst for øvrig.