I en nyåpnet og nyrenovert Bergen Kunsthall er det duket for skulpturelle film-installasjoner og overveldende kamellyder.
Rosa Barba, ‘A Private Tableaux’ (2012). Foto: Thor Brødreskift
Film som skulptur
Time as Perspective er den italiensk/tyske kunstneren Rosa Barbas (f. 1972) første separatutstilling i Norge. Utstillingen er andre og avsluttende kapittel i en serie, hvor første kapittel fant sted i Kunsthaus Zürich og hvor en prolog ble holdt ved Jeu de Paume i Paris.
I Kunsthallens første rom introduseres vi for utstillingen Time as Perspective med verket Color Clocks: Verticals Lean Consistently Away from Viewpoints (2012). Verket sammenfatter på mange måter utstillingens gjennomgående tema og prosjekt: tid, lys, analog film og skulptur. Tre vertikale, opplyste «kakestykker» er plassert rundt i rommet. Det er ikke klokker i vanlig forstand, i hver av dem trekkes en 35 mm filmrull rundt ved hjelp av motor, til en rytmisk klikkende lyd. Rommet, som er i midten av Kunsthallens lokaler, binder sammen resten av utstillingen, nærmest til én sammenhengende installasjon: Lengst til venstre er filminstallasjonen A Private Tableaux , sett «via» verket Stating the Real Sublime, en 16 mm projektor som henger i filmen den samtidig projiserer, Filmens «bilder» er dens egen slitasje, riper og støv kommet til etter runde på runde gjennom projektor og hjul. I siste rom ved motsatt ende ser man filminstallasjonen Time as Perspective (2012) gjennom et vindu som samtidig reflekterer lyset fra Color Clocks-installasjonen. Denne kommunikasjonen mellom verkene danner nye bilder og opplevelser, alt etter hvor man beveger seg i lokalet, og er en vellykket del av utstillingen.
Rosa Barba, ‘Color Clocks Verticals Lean Occasionally Consistently Away from Viewpoint’ (detalj) (2012). Foto: Thor Brødreskift
Filmatisk arkeologi
A Private Tableaux fra 2010 er skutt på 16 mm film og går i en 7 min loop. Verket har fått et eget rom i enden av Kunsthallen, og i døråpningen møtes vi av et lerret som tilsynelatende svever foran oss i mørket. I filmen blir vi tatt med på en vandring innover en mørk tunnel ved hjelp av et ustødig, håndholdt kamera, hvor vi kun ser en liten opplyst del av taket om gangen, dekorert med det som tilsynelatende er en form for hvite huletegninger. Vekselvis blir filmens vandring avbrutt av tekst, blant annet kunstnerens tolkninger av de hvite bildene. Merkene stammer egentlig fra ingeniører som over de siste hundre år har undersøkt tunneltakets stabilitet, slik at tid, historie og menneskelig innvirkning på en måte er blitt «risset» inn i jorden.
I tillegg til å være omgitt av mørket i rommet og på lerretet, er vi også omgitt av lyd – både fra filmen og fra projektoren bak lerretet. Verket fungerer således godt som en installasjon i rommet, baksiden av lerretet viser filmen speilvendt, projektoren durer og går mot veggen mens den sender bilder ut i rommet og farget lys på veggen. Film, rom og installasjon gir sammen en spennende og mystisk atmosfære.
Lyden fra alle maskinene som Barba har tatt i bruk i utstillingen følger oss gjennom lokalet. Det samme gjør de grå veggene og vekselvis hvitaktig og farget lys som verkene selv er kilden til. I motsatt ende av hallen, synlig gjennom et vindu i veggen, er utstillingens hovedverk, Time as Perspective fra 2012, spesielt laget for utstillingene i Zürich og Bergen.
Rosa Barba, ‘Time as Perspective’ (2012). Foto: Thor Brødreskift
Time as Perspective
Mens synlige, arkeologiske spor av tidens gang ble utforsket i A Private Tableaux, er det tid i form av uendelighet vi står ovenfor i Time as Perspective. Filmen er skutt i Texas, og vi svever i et helikopter over det som tilsynelatende er et endeløst landskap av sand og oljepumper. Pumpenes rolige og gjentakende bevegelser opp og ned, opp og ned, forsterker følelsen av evighet. Også denne filmen blir brutt av tekst, og vekselvis får vi bakkebilder av de karakteristiske oljepumpene som gir pene, skoglignende assosiasjoner, olje og ørken til tross. Som i A Private Tableaux er også denne gang menneskets hånd med på å nedtegne og sette spor i tiden.
Bildene på det fritthengende, store lerretet utstråler ro og bedagelighet, mens lyden i rommet er påtrengende. Fra to store høyttalere blir lyden til i krysningspunktet mellom soundeffekt, støy og musikk. Den er rytmisk og en viktig del av opplevelsen som nærmest blir suggererende i karakter.
Enkeltstående er Rosa Barbas verk både spennende og skulpturelle, og overraskende lite nostalgisk med tanke på det valgte mediet som for mange av oss har et minneaktig preg. I stedet bruker hun analog film, projektorer, skrivemaskiner og lys til blant annet å lage helt nye skulpturer og maskiner som tidvis er vakre, tidvis fortellende, eller begge deler. Men det som spesielt gjør utstillingen Time as Perspective vellykket, er helheten. Barba ønsker at utstillingsarkitekturen skal brukes for å få verkene til å kommunisere sammen på best mulig måte, noe som er svært vellykket i Kunsthallen.
Rosa Barba, ‘Time as Perspective Chapter 2’ Oversiktsbilde (2012). Foto: Thor Brødreskift
Sanselig lydangrep
Rosa Barba bruker analog film og maskiner, både i den hensikt de er laget for, men også hvor mediet i seg selv blir selve kunstverket og en slags illustrasjon på hennes idé om tid som noe lagvis, mer enn bare lineært. Dette lagvise kommer blant annet til uttrykk i filmens natur, lys og eksponering, men også i det fysiske i form av projektor, lerret, lyd og ikke minst i filmenes tematikk. Også i Willem de Rooijs (f. 1969) kunstneriske prosjekt de siste årene er selve kunstmediet i seg selv blitt utforsket og gjort som utgangspunkt for verket, ofte helt uten annet innhold enn det verket kunne gi seg selv.
Farafra (2012) er de Rooijs første lydverk og vises i NO. 5. Gjennom en skyvedør må man tre rundt en skillevegg for å komme inn i det mørke rommet med svartmalte gulv, benker langs veggene og tre høytalere vendt ut i rommet.
Innledningsvis i presentasjonen av de Rooijs Farafra er det opplyst at verket er et lydopptak av en kamelflokk. Men selv om man er forberedt på å høre den (i alle fall for meg) noe ukjente lyden disse store, bedagelige, rolige og koselige dyrene, så blir effekten overdøvende. Klangene spenner seg fra dyp, dyp brølende eller didgeridoo-lignende vibrasjoner til høye, klagende og skrikende lyder. Noen ganger nærmest menneskelig i uttrykk, andre ganger dyrisk, men hele tiden kraftfullt og skummelt. Dette var, for meg, lyden av mareritt. Teksten om verket forteller at det er en pause mellom hver loop, og oppfordrer betrakter (lytter) til å høre verket i sin helhet (15 min), fra begynnelse til slutt. Dette var ikke umiddelbart klart ved døren, men 15 min kan nok resultere i ganske tynnslitte nerver. Det er interessant at lyd i et mørkt rom kan ha så stor effekt, nærmest fysisk, når man på forhånd er klar over hva opptakene består av. De Rooij viser med Farafra at noen ganger overgår verket sine egne, definerte referanser.
Endelig tilbake!
Bergen Kunsthall har vært stengt siden i fjor sommer og de to representerte kunstnerne er verdige for nyåpningen. Rosa Barbas skulpturer og installasjoner er både overraskende og effektfulle, og sammen med de Rooijs lydinstallasjon bys det på en svært god opplevelse.