En veksling mellom nostalgi, drøm og død, og lengsel etter noe tapt, preger gruppeutstillingen Playing with dead things, som er en hyllest til Mike Kelley (1954-2012).
‘Playing with dead things’, installasjonsfoto. Gjengitt med tillatelse fra Galleri Steinsland Berliner.
På ettårsdagen til Mike Kelleys (1954–2012) selvmord, 1. februar, åpnet Galleri Steinsland Berliner i Stockholm en samlingsutstilling med verk av kunstnere som har hentet inspirasjon fra sin amerikanske forgjenger. Galleriet har de siste årene vært en interessant plass for «alternativ underground»-kunst, dersom et sånt begrep eksisterer i dagens kommersialiserede kunstliv. Plassert på Södermalm i Stockholm befinner galleriet seg langt fra «clusteret» av de langt mer etablerte kollegene på byens nordside.
Allerede mens han levde ble Mike Kelley en legende, gjennom sine dyptgående utgravninger av det amerikanske samfunnets underbevisste sjikt. Hans uttrykksmåte var svært variert, og beveget seg mellom performance, installasjoner og video. Kelley anvendte ofte populærkulturelle referanser og «lave» materialer som garn og tekstil.
Gesamtkunstwerk
Playing with dead things er kuratert av den svenske kunstneren Jonas Liveröd. Ideen var å skape et et «gesamtkunstwerk» i Kelleys ånd, hvor de ulike verkene glir over i hverandre og danner et sammenhengende miljø i galleriets åpne rom. Det samlende temaet døden og drømmen betones, uten at det skjer på bekostning av verkenes individuelle uttrykk.
På to av galleriets vegger er verk av ulike kunstnere arrangert, dels mot et oransjemalt felt, dels mot et stort, forstørret fotografi av en ung Kelley. Det er en visuelt slående løsning, med fotografiet av Kelley hele tiden synlig som en nærværende kraftkilde, tross at det delvis skjules av kunsten som er hengt over det.
‘Playing with dead things’, installasjonsfoto. Gjengitt med tillatelse fra Galleri Steinsland Berliner.
Blant arbeidene hengende delvis over Kelleys fotografi er verk av den svenske fotografen Johan Willner. Det viser noen gutter som står med pil og bue i hendene, og på bakken foran dem ligger en død svane. Men i stedet for å skape en følelse av stolthet, gjør jaktbyttet dem nedstemte. Alvorlige og angerfylte ser de rett inn i kamera.
Nylig så jeg en utstilling med Willner på Fotografiska, en ny institusjon i Stockholm som har gjort braksuksess med en unik kombinasjon av publikumsfrieri, og mer historiske og samtidige fotoutstillinger. Jeg syntes da at hans iscenesatte fotografier hadde en alt for ensformig perfeksjonisme som frastøtet meg mer enn å engasjere meg. Men i denne brokete sammenhengen, av i utgangspunktet uforenelige uttrykk, fungerer hans estetikk langt bedre.
Nostalgi og dødsmasker
På veggen med fotografiet av Kelley finner man også danske Peter Lands store laserutskrift som forestiller en byste av et lite barn. Land gjorde seg bemerket på 90-tallet gjennom sine videoer der han snublet ned trapper eller danset foran kamera. Disse hadde en påfallende ironisk tone preget av galgenhumor, som her er transformeres til nærmest et nostalgisk tilbakeblikk. Bildet fremstår som revet i filler og ansiktsfragmentene skaper et irregulært mønster av hvite flekker på papiret.
Liveröd, som åpner egen utstilling på Tegneforbundet i Oslo i begynnelsen av mars, deltar selv med et par verk. Det ene er en slags dødsmaske, med tydelige paralleller til Lands ansikt, som kikker ned på et stort collage hvor Liveröd samler et overveldende mylder av bilder fra kunsthistorien og hverdagslige formål. Verket forsøket å beskrive et slags ekstatisk øyeblikk som veksler mellom liv og død, mellom virkelighet og drøm.
Peter Land, ‘Untitled’. Foto: Magnus Bons
Slektskap
To nært beslektede verk, en film og en liten, kopiert skrift, deler dette innadvendte perspektivet og den hallusinatoriske stemningen. Det ene verket er Lisa Jeannins og Rolf Shuurmans kortfilm White Woods, som med sitt atmosfæriske lydbilde gir soundtrack til utstillingen. Handlingen i filmen utspiller seg i en bjørkeskog malt med ultraviolett farge og der hvite trollmenn møtes og utfører rituelle seremonier (filmen finnes på Youtube). Som alltid i kunstnerparets prosjekt finnes en avvæpnende, naiv tone, som henger sammen med at deres raffinert enkle håndverk er fullt synlig. De leker med sagaen som begrep og uttrykk, men anvender den som en suggestiv realitet.
Filmen er preget av en lavmælt fantasirikdom, noe som også var det som ga Jeannin og Schuurmans en fortjent fremtredende posisjon på den svenske kunstscenen.
Nadine Byrne, ‘Book of Dream Family 3’. Foto: Magnus Bons
Det andre verket er Nadine Byrnes stille viskende og uimotståelige lille skrift Book of Dream Family 3. Den ligger på en liten hylle festet på veggen med fotografiet av Kelley. Byrnes drømmebok er sliten som utgammel utklippsbok, og fylt med håndkolorerte bilder, skriblinger med tekst og fargerester. De sammenlimte sidene henger knapt sammen, men boken har en intimitet og magnetisk tiltrekningskraft som gjør den til utstillingens høydepunkt.
Liveröds tanke om å iscenesette et «gesamtkunstwerk» må anses å være vel gjennomført, ettersom alle verkene interagerer godt med hverandre. Og det til tross for et kunstverks grenser alltid begynner å løse seg opp når de plasseres opp mot et annet. Utstillingen utsondrer en merkelig følelse av livsglede, hvilket er paradoksalt med tanke på utstillingens utgangspunkt. Sammen tegner arbeidene opp et landskap av minner, og fanger noe av den etterlengtede følelsen av uskyld som hører barndommen til. Samtidig formidler arbeidene en smertefull lengsel etter noe som er tapt for alltid.
Playing with dead things – A celebration of Mike Kelleys Legacy, kuratert av Jonas Liveröd, vises på Galleri Steinsland Berliner, Stockholm, til 1. mars 2013.