Med «Skisse til en liberal kulturpolitikk: Kultur for kulturens skyld», vil forfatterne skape debatt omkring ideologien som ligger til grunn for etterkrigstidens kulturpolitikk. Samtidig antyder de en alternativ borgerlig kulturpolitikk.
«Kultur for kulturens» skyld inneholder mange konkrete tiltak. Tiltakene har, i følge forfatterne selv, til hensikt å dreie kulturfeltet i retning av mindre statlig styring, mer maktspredning, økt satsing på eliten, mindre publlikumsfokus og mer private midler. Jeg kommer i hovedsak til å fokusere på det som gjelder det visuelle kunstfeltet, da det er det feltet jeg kjenner best.
Forfatterne bak boken, Kristian Meisingset, Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo (heretter forkortet til MFH), løfter med sine mange konkrete tiltak opp aktuell problematikk i kunstfeltet. Flere av tiltakene er etter mitt syn interessante og godt begrunnet. Jeg vil trekke frem fire tiltak som i seg selv ikke er dramatiske eller radikale, men som likevel kan tenkes å utgjøre en positiv forskjell (punkt 1-4).
Jeg vil også se på noen refleksjoner forfatterne gjør, som jeg stiller meg kritisk til (punkt 5-9).
1. Innkjøpsfond
MFH forslår at Nasjonalmuseet og de store regionale muséene omgjør deler av driftsstøtten til et innkjøpsfond. De forslår at: «Fondet bør sikre at minst 20 prosent av det årlige budsjettet til museene går til innkjøp av kunst». En slik ordning vil bidra til at muséene fornyer og utvider sine samlinger, støtter det norske kunstmarkedet og styrker kunstnernes inntjeningsmuligheter.
2. Lokal og regional kulturpolitikk
I 2010 ble 55 prosent av den totale offentlige støtten til kultur forvaltet av fylkeskommuner og kommuner. I dag forvalter de de aller fleste lokale kulturpenger av kulturadministrasjonene som er bygget opp de siste tiårene. Det vil si at det er offentlig ansatte byråkrater som bestemmer hvem som skal få støtte, og hvem som ikke skal få det. På statlig nivå forvaltes mye av samme type støtte av kunstfaglig kompetanse med armlengdes avstand til politikken, for eksempel i Kulturrådet.
Den samme modellen bør, i følge MFH, i større grad brukes på lokalt nivå. Bruk av kulturrådsmodellen ved fordeling av frie midler til kulturfeltet, slik at prinsippet om armlengdes avstand og kunstfaglig kompetanse får større betydning lokalt og regionalt, har flere viktige aspekter. Målsetningen med endringen er å løsne båndene mellom kulturstøtten og det politiske nivået, som har relativt stor påvirkning på kulturbyråkratene, og i stedet øke innflytelsen til fagkompetente kunstnere innenfor de respektive kulturfeltene.
Med dette forslaget argumenterer MFH for at det bør være uttøvere fra fagfeltene som skal vurdere faglig kvalitet og avgjøre hva som skal eller ikke skal tildeles støtte. Dette forslaget handler om å anerkjenne, ta i bruk og betale for bruken av den kunstfaglige kompetansen kunstnere innehar, og gjennom dette profesjonalisere landets kulturadministrasjoner. Forslaget vil sikre kvaliteten på den kunsten som velges ut i distriktene og øke kunstnernes status med hensyn til kunstfaglig kompetanse.
3. Statens Kunstnerstipend og vederlags- og honorarordning
I samarbeidet mellom de fire fagorganisasjonene for visuelle kunstnere har Norske Kunsthåndverkere (NK) hatt hovedansvaret for å arbeide fram et forslag om en ny vederlags- og honorarordning. Styreleder i Norske Kunsthåndverkere, Lise Stang Lund, har trukket frem MU-ordningen fra Sverige i arbeidet med å utvikle målrettede støtteordninger.
MFH sine forslag om å se på MU-ordningen, øke vederlaget til kunstnere som inviteres til å stille ut ved utvalgte muséer og visningsrom i Norge, føyer seg inn i en pågående kunstpolitisk prosess. Så her slår forsåvidt MFH inn åpne dører. Men likefullt; sammen med forslaget om å reorganisere stipendbehandlingen til en egen stipendorganisasjon som organiserer uavhengige fagkomitéer under seg – og forslag om å opprette et rolleregister for alle medlemmer av stipendkomiteene – er dette konstruktive innspill.
Forslagene understreker både nødvendigheten av nye målrettede støtteordninger samt større åpenhet omkring fordeling av statlige midler.
4. KORO
MFH hevder det er et problem med KORO (Kunst i offentlig rom) at KOROs modell er bygget rundt at kunsten som skal utsmykke offentlige rom i stor grad må være ny og produsert for akkurat dette prosjektet. MGH foreslår at KORO i større grad bør kjøpe inn historisk kunst og kunst som allerede er på markedet.
MFH løfter her opp en problemstilling som ofte blir diskutert blant kunstnere. Det vil kunne føre til økt variasjon og berike Kunst i offentlig rom-prosjekter om det i større grad også ble kjøpt inn kunst som allerede er på markedet. Om KORO orienterte seg noe mer mot den historiske og allerede produserte kunsten vil det styrke innkjøp av kunstnernes egeninitierte kunstneriske produksjon. Dette kan bidra til at også samtidskunst som ikke er utviklet for eller tilpasset et offentlig rom, får økt omsetning.
I kapittelet om KORO påstår imidlertid forfatterne følgende: «Det er en kjensgjerning at kunsten som produseres innenfor KORO-systemet ikke nyter så høy anerkjennelse. Noen vil si at det her er skapt et økosystem for middelmådig kunst og middelmådige kunstnere.» Dette er drøye påstander som så vidt meg bekjent ikke har hold i virkeligheten. Jeg forstår ikke motivet bak dette utspillet, og det er merkelig at sånt grums ikke er luket ut.
5. Statlig styring, armlengdes avstand og byråkrati
Under kapittelet «Skal politikere bestemme» står følgende: «(…) Politikere legger store føringer på hvilken kultur det satses på og hvilke kriterier som bestemmer hva som er kvalitativt godt (…)». Jeg vet ikke hvor forfatterne får det fra, men hvilke kriterier som bestemmer hva som er kvalitativt godt er det ikke Staten som bestemmer. I billedkunstfeltet mangler man formulerte kriterier for kvalitet – og det er fagutvalg i Norsk Kulturråd, KORO, OCA (Office of Contemporary Art Norway) og stipendkomiteen i blant annet Norsk Billedkunstnere (NBK) som avgjør hva som er kvalitativt godt.
Å sørge for en armlengdes avstand mellom politikere og kunstfaglige avgjørelser har vært på dagsorden lenge. Ser en på billedkunstfeltet i dag, er det mangel på en armlengdes avstand, og kameraderi mellom fagfeller, som har vært løftet opp som et problem. Og uten kriterier og føringer legger vi til rette for kameraderi når statlige midler skal fordeles.
Statlig styring, kulturpolitiske intensjoner og byråkrati er nødvendig. Det ligger ingen sikkerhet i mangelfull statlig styring og oppfølging. Kulturlivet, som helse- og skolesystemet, bør underlegges retningslinjer og følges opp. Kulturfeltet trenger kuturpolitisk styring og det trenger politikere som vet hva medvirkning og toveisdialog er. Kulturfeltet trenger også ledere innenfor kulturfeltet med forståelse av hva forvaltning er.
6. Å satse på eliten
Alle er enige om at kvalitet skal stå i fokus og at maktspredning er viktig. Men hvordan legger man til rette for åpne og gode konkurranseforhold, som bidrar til et heterogent fagfelt?
Under kapittelet «Kvalitet- For en styrket kulturell elite» står følgende: «Den beste kunsten er ikke demokratisk – den er ekskluderende og appellerer til de få». Jeg forstår ikke motivet bak denne kategoriske påstanden, for hvem har påstått at kunsten er demokratisk? Og er det virkelig tilfellet at den beste kunsten er ekskluderende og appellerer til de få?
Det kan virke som om noe av MFH sin motivasjon med å skrive boken er å drive valgkamp. Dette kommer til syne gjennom forfatternes evinnelige masing om de rødgrønnes vekt på inkludering, mangfold og instrumentalisering. Innimellom er innholdet i boken nærmere en dårlig politisk debatt på TV enn en skisse til ny liberalistisk ideologi. Personlig mener jeg ideologien forfatterne ønsker å legge til grunn hadde stått sterkere om de hadde fokusert mer på egen ideologi og mindre på de rødgrønnes ideologi – og om de hadde brukt mer tid på den logikken som underbygger en gjennomtenkt ideologi.
Når forfatterne fokuserer på begreper som mangfold, kvalitet, instrumentalisering, armlengdes avstand, inkludering og demokrati – og putter disse inn i en påstått rødgrønn kontekst, som iallefall ikke jeg kjenner igjen, blir det litt lurvete for meg. Å konstruere motsetninger gjennom å tillegge de rødgrønne intensjoner de ikke har, er usaklig og skaper konstruerte uenigheter.
7. Kvalitet, heterogenitet og klassetilhørighet
Når MFH vil satse på kultureliten og den sære kulturen er de også her på linje med dagens praktiserende kulturpolitikk. For å synliggjøre dette kan man lese Norsk Kulturråds årsrapport for 2011. Her viser statistikken at det til avdelingen for billedkunst og kunsthåndverk kom inn 1116 søknader. Av disse ble 318 tildelt midler. Antall søknader til Norsk Kulturråd totalt var 16 472. Antall tildelinger 3 853.
Det kan virke som om MFH ønsker at de store mesterne skal i sentrum, og at midlene bør fordeles på enda færre kunstnere. Det vil i såfall føre til ensretting av kunstneriske uttrykk. I tilegg innebærer det mer makt til smaksdommerne, begrepsfabrikkene og fagutvalgene, noe som igjen innebærer mindre maktspredning enn det MFH etterlyser.
I Norsk Kulturråd, KORO og OCA sitter det fagutvalg som velger noe fremfor noe annet. Gjennom å bli utvalgt og tildelt midler blir man en del av eliten på sitt fagfelt. Men eliten er ikke en fast masse bestående av faste kunstnere. Som i idretten er det prestasjoner som teller, og det er gjennom prosjekter og oppdrag man konkurrerer om og viser seg verdig statlig støtte. Gjennom en statlig kulturpolitikk der spredning av midler til et bredt spekter av teknikker og uttrykk er et mål, bidrar staten til et heterogent kunstfelt der ulike kvaliteter kan stå ved siden av, og konkurrere med hverandre.
MFH tar til ordet for at det i ytterligere grad burde satses på eliten. Om jeg har forstått forfatterne rett så mener de at lavkultur/folkelig kultur ikke bør inngå som en del av den statlige støttede kulturpoltikken. Jeg får ikke tak i hva som er forfatternes intensjon med å markere dette skillet mellom lav- og høykultur, for når MFH har så stort fokus på kvalitet bør de også stille seg åpne for at kvalitet innenfor kunstfeltet ikke handler om klassetilhørighet eller sjanger.
Det kan virke som om MFH ønsker et tydeligere skille mellom lav – og høykultur og et større fokus på de “geniale kunstnerskapene” som bare en liten gruppe av befolkningen forstår.
Det er vanskelig for meg som kunstner å forstå hva de vil med dette, annet enn å skape rom for større klasseskiller i Norge. Og om det er økt klasseskille de ønsker så er vel det en så stor del av den ordinære politikken til høyresiden at det burde være overflødig å argumentere for dette også i kulturpolitikken?
Etter min oppfatning rommer alle sjangre produkter av høy kvalitet og det er viktig at staten gjennom sin politikk legger til rette for konkurranse også innenfor hver sjanger, men her lurer jeg rett og slett på hva forfatterne mener: Hvor går skillet mellom høy og lavkultur? Er dansbandmusikk lavkultur og opera høykultur? Er den kunsten som når ut til et bredt lag av folket lavkultur og den som treffer en lite publikum høykultur? Eller finnes det kvalitet på tvers av alle grenser og sjangre? Handler ikke høy- og lavkultur egentlig om hvem som er publikum og ikke om kunsten som presenteres?
Med Kunst i offentlig rom (KORO) og Den kulturelle skolesekken (DKS) inkluderes og etableres den sære kunsten som en naturlig del i samfunnet. Å utvikle og etablere ordninger som bringer kunsten ut til folket gjør kunsten til en alminnelig opplevelse i hverdagen. Å integrere kunsten i skole – og utdannelse og la den bli en hverdagsopplevelse er viktig om man mener kunst har betydning.
8. Autonomi og statlige føringer
Kunsten skal være fri, sier kulturminister Haia Tadjik. Kunst for kunstens skyld, sier kunstnerne – og kultur for kulturens skyld, sier forfatterne av denne boken. Under overskriften «Når kultur blir redusert til et middel» står følgende: «Mangfold, enten det er etnisk, teknisk, estetisk, sjangermessig eller geografisk, må komme som en reaksjon på et sterkt og utadskuende kunstnerisk miljø, ikke av statlig pålegg».
Jeg regner med at forfatterne med det mener at det ikke er Statens oppgave å regulere fagfeltene gjennom føringer og tildelingsbrev. Men maktkonsentrasjon finnes i alle fagfelt og gjennom føringer og krav til åpne og demokratiske konkurranseforhold kan Staten bidra til å skape en vellykket integreringsprosess.
Å skape en vellykket integreringsprosess handler om å invitere alle profesjonelle fagfeller inn i det faglige fellesskapet. Konkurranse er en naturlig del av alle prosesser, også i kunstfeltet. Sunn konkurranse foregår i en kultur der det er åpenhet og hvor faktorer som bidrar til heterogenitet respekteres, for eksempel kvalitetskriterier. Å ta valg handler om å prioritere noe foran noe annet og å begrunne hvorfor.
9. Instrumentalisme
Kunst for kunstens skyld utelukker ikke at kunsten har en iboende kraft som også kan være instrumentell. I stedet for å fornekte at kunsten også kan ha en funksjon utover å være kunst, er det kanskje på tide å ta grep som kan medføre at kunstnere og kunsten tar større del i og inkluderes i samfunnet.
Kunstneren har mulighet til å stå på flere ben, men da må kunstneren og andre erkjenne at det å være kunstner ikke handler om å være del av en isolert innadvendt klubb. Vil vi ha betydning må vi kommunisere og formidle oss gjennom forskjellige kanaler. Den kulturelle skolesekken, KORO, visningssteder og Norsk Kulturråd byr på ulike veier inn til et variert publikum. Å nå frem til befolkningen med samtidskunst av høy kvalitet uansett hvor i landet de bor eller hvilken klasse de tilhører er ikke farlig, tvert i mot er det, slik jeg ser det, svært viktig for kunstens og kunstnernes betydning i samtiden.
MFH forslår å legge ned Den Kulturelle Skolesekken og redusere antall kunstnerstipender. Dette er ordninger som styrker mange kunstneres økonomi og gjør det mulig å opprettholde et aktivt kunstnerskap. Det er ikke skadelig for kunstnere å ha kunstrelatert arbeid, tvert i mot kan man tenke seg at det lenker kunstnere til samtiden og dens problematikk. Hvorfor bygge ned ordninger som bidrar til kunstnerne får anledning til kunstnerisk fordypelse og eksperimentering?
10. Oppsummering
Et gjennomgående trekk ved «Kultur for kulturens skyld» er at forfatterne gjennom en del tiltak vil svekke kunstnernes økonomi og styrke de private galleristens økonomi. Med begrunnelse i maktspredning gir de uttrykk for å ville ta fra det offenlige og gi til de private aktørene. De hevder også at de private galleristene er de som på best måte fremmer kunsten. Dette er typisk borgelig politikk og iallefall ikke nytt tankegods. Som uttøver på samtidskunstscenen er jeg sikker på at det ikke vil styrke kunstnernes økonomi og frihet, heller ikke vil det bidra til at den sære kunsten får gode vekstvilkår.
De rødgrønne bruker kunsten som et instrument for å øke kunnskapen og forståelsen av kunst, for å bygge ned klasseskiller og for å gi bedre helse og livskvalitet. De tre forfatterne vil bruke kunsten så de private galleristene og næringslivet kan tjene penger på kunsten og kunstnerne. Instrumentaliseringen er like sterk hos liberalistene som hos de rødgrønne – de har bare forskjellige motiver og mål bak instrumentaliseringen.
«Kultur for kulturens skyld» trigger nok mange aktører i kunstfeltet. Den provoserer, forenkler og setter satsingsområder opp mot hverandre. Jeg oppfatter ideologien som mangelfull og logikken som bør følge ideologien som lite gjennomarbeidet. Boken er først og fremst interessant fordi forfatterne kommer med en del begrunnede forslag til konkrete tiltak og gjennom dette løfter opp aktuell problematikk.
MFH setter fokus på kultur, hva kultur er og forhåpentligvis øker dette bevisstheten omkring systemene vi har innefor kulturfeltet. «Kultur for kulturens skyld» setter kulturpolitikk på kartet og de tre forfatterne viser med boken at det er behov for mer debatt omkring ordninger vi har, og ordninger som kanskje kan utvikles.
Tonje Gjevjon, Billed -og performancekunstner
gjevjon@online.no