Danmarks største enkeltstående pris for billedhuggere ble den 30. november utdelt til fire kunstnere. Nå kan man se en utstilling av vinnernes verker på Den Frie.
Nina Saunders, ‘Katys Convoy 2’. 2012. Foto: Lior Zilberstein
Hvert andre år deles prisen ut til billedhuggere som en anerkjennelse for deres kunstnervirke og samtidig som en oppmuntring til fremtidig arbeid. I år er det 50 år siden Carl Nielsen og Anne-Marie Carl-Nielsens legat først ble utdelt. Av de seneste års legatmottakere kan man se at oppfattelsen av den tradisjonelle skulptur er i endring, og især i denne utstillingen hvor romlige installasjoner og performance betraktes som skulpturelle. Utstillingen på Den Frie hedrer de tre kunstnerskapene til Elmgreen & Dragset, Lilibeth Cuenca Rasmussen og Nina Saunders med både gamle og nye verker.
Oppbrutt funksjon
Nina Saunders’ (f.1958) verk består oftest av gjenstander hun selv finner, som hun så bearbeider. Dette er som regel møbler og dyr som får sin form oppløst og dermed mister sin funksjonalitet og blir noe annet. Man kan se stoler som har smeltet sammen eller som har inngått i en hybrid med utstilte dyr, som i verket Katy’s Convoy 2 (2012). Som i en parade ser man møbler plassert på rekke og rad etter hverandre. Stoler og fotskamler med utstoppede dyrehoder eller fuglevinger fremstår som haltende skikkelser som trekker seg langsomt frem i en form for protest. Møblene tar plutselig form som identiteter som sammen kjemper en felles kamp.
I et annet verk, See what the morning brings (2012) kan man tydelig se Saunders’ hyllest til de materialene hun har funnet. Verket består av et forgylt spisebord med tilhørende stoler og en figur av en hund plassert på toppen. Hunden ser ut til å være av collierrasen, og minner derfor om den kjente figuren Lassie. De fleste kjenner denne som superintelligent og en som klarer å løse mysterier og katastrofer. Her sitter den triumferende og glir i ett med bordet under seg. I verkene rundt seg kan man se møbler som virker å ha smeltet sammen, en stol har fått en gigantisk sylinder plassert på sitteflaten som om den har falt ned fra himmelen, og i en fotskammel ser det ut som en fugl har styrtet ned i midten av den. Sanders arbeider med humor i sine verk, hvor hun blander sammen ulike elementer i sine skulpturer og gir de en nærmest organisk form.
Nina Saunders, ‘See what the morning brings’, 2012. Foto: Hanne Cecilie Gulstad
Under konstruksjon
Elmgreen & Dragsets (f. 1961 og 1969) kunst skiller seg fra det man umiddelbart oppfatter som skulptur. Deres verk er som oftest en blanding av arkitektur, skulptur og installasjon, som for eksempel i Celebrity – The One & The Many (2010) på ZKM i Karlsruhe. Dette er et fireetasjes sosialt boligbygg oppført inne i selve kunsthallen. Temaer som ofte går igjen i deres kunstnerskap er utforskning av maktstrukturer og identitet, ofte fremstilt på en smart og vittig måte. Dette kan man blant annet se i deres verk Powerless Structure fig. 101, en skulptur av en liten gutt på en gyngehest plassert på en sokkel på Trafalgar Square i London i 2011. Skulpturen står i stor kontrast til en nasjonalhelt på en stor muskuløs steilende hest som triumferende vinker til Londons innbyggere.
I utstillingen på Den Frie kan man se to installasjoner fra den norsk-danske duoen, begge fra 2012. Den første man ser er Var det egentlig det vi ville. Man befinner seg plutselig i et område under oppussing. Gulvet er dekket med plast, det ligger flyttekasser på gulvet og i bakgrunnen ser man at det er blitt begynt å male på den ene veggen. Midt på gulvet står et stillas hvor det sitter en gutt. Festen virker å være over; like over guttens hode ser man en enslig festdekorasjon hengende igjen, alt står stille.
Elmgreen & Dragset, ‘Var det egentlig det vi ville’, 2012. Foto: Lior Zilberstein
Det andre verket, The Named Series, består av hvite rektangler som møysommelig er fjernet fra forskjellige kunsthaller eller museers vegger. Under hvert rektangel står navnet på institusjonen. Begge disse installasjonene kan referere til kunstinstitusjonen som sådan og hvordan man oppfatter kunst. Slik føyer de seg inn i Elgmreen & Dragsets kunstnerskap hvor maktstrukturer i samfunnet og i kunstverdenen stadig problematiseres.
Kvinne i glassmosaikk og hanekamp
Til forskjell fra de to andre kunstnerskapene i utstillingen skiller Lilibeth Cuenca Rasmussen (f. 1971) seg ut som en som arbeider med performancekunst i forhold til det rent skulpturelle. Kjernen i Cuenca Rasmussens verk er utforskning av kulturelle tabuer i vårt samfunn, av stereotyper og sosialt konstruert forståelse av kjønn. Arbeidene hennes befinner seg likevel et sted mellom skulptur og performance, hvor live-performancer danner grunnlaget for videoer, fotografiske verk og skulpturer.
I 2011 var Cuenca Rasmussen en av de danske representantene på Venezia-biennalen hvor hun viste frem verket Afghan Hound (2011). Verket problematiserer sosialt konstruerte kjønnsroller, og gjennom fire scener og fire «transformasjoner» utspiller Cuenca Rasmussen en performance i fire ulike afghanske kjønnsstereotyper. På Den Frie kan man se skulpturer og fotografier fra dette verket, bygd på den langhårede sorte parykken hun brukte som hovedrekvisitt i performansen. Det er alvorlige temaer hun hanskes med, men det er aldri uten et snev av humor.
I samme rom har hun også utstilt mannekengdukker av kvinnefigurer dekket av diskopaljetter. Overraskende nok er en av disse også levende: en person går rundt i utstillingsrommet, viser seg frem, setter seg ned i et hjørne og retter blikket mot publikum, og krever på den måten deres oppmerksomhet.
Lilibeth Cuenca Rasmussen, ‘Cock Fight’, 2006. Foto: Lior Zilberstein
Det siste verket Cuenca Rasmussen viser er Cook Fight (2006). Verket er en blanding av installasjon, video og performance. I et bur av gitter har Cuenca Rasmussen projisert to filmer mot hverandre, hvor den ene viser en scene fra en hanekamp i Manila, den andre viser henne selv dansende i et hanekostyme. Med sin kvinnelige rolle trenger hun slik inn i den maskuline og brutale verden til de som setter haner ut i en kamp om liv og død for å tilfredsstille sin lyst for gambling og ekstra spenning i hverdagen.
Sterke kunstnerskap
Selv om disse fire kunstnerne arbeider på vidt forskjellige måter, og selv om utstillingen viser verkene fra de tre kunstnerskapene i hver sine rom er det likevel noe som knytter dem sammen. De deler alle en viss humor, man trekker på smilebåndet når man går rundt i utstillingen, men man får samtidig en uhyggelig følelse. Var det egentlig slik man skulle ende, med en grusom hanekamp, smeltede og misformede møbler som inkluderer dyrelik, eller et oppussingsprosjekt som virker å ha stilnet?
Good shit