Vi som elsker OCA

OCA er en viktig institusjon som bør styrkes. Samtidig bør det stilles krav til institusjonen om å styrke kontaktflaten mot kunstfeltet, publikum og pressen.

Stiftelsen OCA (Office of Contemporary Art Norway) har en viktig oppgave. Den har som ansvar å styrke det norske kunstfeltets posisjon i den internasjonale samtidskunsten. Dette gjøres gjennom utdeling av økomomisk støtte til kunstnere som har prosjekter i utlandet, gjennom ulike oppholdsprogrammer (residencies) for kunstnere, kuratorer og kritikere, gjennom å invitere relevante internasjonale kunstnere og teoretikere til Norge og gjennom å etablere og være del av ulike internasjonale nettverk. Til å gjøre disse oppgavene får OCA midler fra Kulturdepartementet (KUD) og Utenriksdepartementet (UD).

Blant de viktigste oppgavene OCA forvalter er norsk deltagelse på Veneziabiennalen og tirsdag 20. november inviterer de til åpent møte for å diskutere ”problemstillingene knyttet til Norges offisielle representasjon i Venezia – for 2013 og fremover”.

Suksessfulle år
I de snart ti årene OCA har eksistert, har stiftelsen høstet mye kritikk, primært fra kunstfeltet selv. En del kritikk har gått på at ledelsen har et spesifikt syn på samtidskunst og at det er dette synet som blir gjeldende i forhold til hvem som får støtte til utenlandsprosjekter. Men stiftelsen har også høstet en del kritikk for hvordan de bruker de tildelte midlene, ikke minst i forhold til Veneziabiennalen i 2011, der OCA sto bak et undervisningsprogram og en forelsningsrekke.

Hvis vi ser tilbake på den perioden Marta Kuzma har vært direktør for OCA, siden 2005, har mye skjedd. OCA har uten tvil blitt mer synlige her hjemme, og vært en god ambassadør for norsk kunst i utlandet. OCA spilte en rolle i Pushwagners internasjonale gjennombrudd i 2008 da han deltok på både Berlinbiennalen og biennalen i Sydney. OCA var i 2009 delansvarlig, sammen med sin danske søsterorganisasjon, for en nordisk sukssess under Veneziabiennalen, da det dansk-norske kunstnerparet Elmgreen & Dragset fikk “honourable mention” for prosjektet The Collectors. Og OCA har har spilt en sentral rolle i forhold til den historiske norske deltagelsen på dOCUMENTA (13) tidligere i år, gjennom Marta Kuzmas sentrale rolle som “agent” – en slags konsulent for hovedkurator Carolyn Christov-Bakargiev.

Sort hull
I all OCAs suksess står Veneziabiennalen i 2011 som et sort hull. Et undervisningsprogramm, holdt av Bjarne Melgaard på kunstakademiet i Venezia, var både lite publikumsrettet og sprengte budsjetter.

I tillegg arrangerte OCA et knippe forelesninger spredd utover biennalens periode, for eksempel med Jaques Ranciere og Judith Butler, under tittelen The State of Things. Selv om dette var spennende forelesninger falt prosjektet sammen innenfor Veneziabiennalens spektakulære modell og nådde ikke ut til et stort publikum. Det var ikke planlagt noen utstilling med Melgaard, eller andre, i løpet av utstillingen, noe som førte til at Melgaard selv tok initiativ til å lage en utstilling sammen med sine elever. Denne utstillingen, kalt Baton Sinister høstet mye posistiv oppmerksomhet, blant annet i New York Times, men det kan dessverre ikke tilskrives OCA denne gang.

I etterkant av Veneziabiennalen 2011 har også OCAs budsjett vært sprengt, noe som har ført til at OCA må kjøre en stram linje i flere år fremover. Budsjettoverskridelsene er delvis knyttet til at OCA i 2009 flyttet til nye lokaler i Nedre gate i Oslo. Denne flyttingen kostet mye penger og medfølger stadig høye driftskostnader.

Godt program hemmeligholdt
Selv er jeg av den oppfatningen at OCAs lokaler i Nedre gate har vært en programmessig suksess, men ikke en publikumssuksess. OCA har vært flinke til å invitere kuratorer, teoretikere og andre kunstaktører til å dele sin kunnskap gjennom seminarer og foredrag. De har også vist noen spennende utstillinger der, og Matias Faldbakkens utstilling PORTRETT PORTRETT AV AV EN EN GENERASJON GENERASJON er en foreløpig favoritt. Men som en kollega av meg bemerket; OCA har jo fantastiske lokaler, hvorfor er det ingen som har hørt om det?

For det er nok OCAS største utfordring. De er kjent i kunstfeltet og i liten grad utenfor. Hvis de skal operere som kunsthall, som de tildels gjør i dag, må de også være synlige ovenfor et norsk publikum, og spesielt ovenfor et publikum utenfor akademia. Man snakker varmt om kritikk og kunstens som aktør i samfunnet, men man stenger gjerne samfunnet ute gjennom dårlig kommunikasjon, ved å nekte å svare på henvendelser både hva gjelder samarbeid med andre aktører i feltet og når det gjelder presse. Det er faktisk ikke sexy at OCAs direktør er så opptatt med å være på åpning at hun ikke kan svare når Aftenposten ringer angående budsjettsprekker. Det virker bare uprofesjonelt. Og når OCA samtidig er flinke til å hemmeligholde sitt program, eller markedsføre det som irrelevant for alle som ikke har doktorgrad i filosofi, kunsthistorie eller samfunnsfag, er det klart at en del vil reise spørsmål om stiftelsens legitimitet og bruk av midler.

Jeg er av den oppfatning at om OCA klarer å operere som en fungerende kunsthall og et sosialt møtested med en forankring i både kunstfeltet og et større kunstinteressert publikum, ville en del av kritikken OCA møter i dag, om ikke stilne, men ihvertfall endre karakter. Men OCA må være beredt på å møte denne kritikken med dialog, og ikke med taushet.

OCA må bli bedre til å markedsføre verdien av det de tilbyr. Det ville styrke stiftelsens tillit i og utenfor kunstfeltet. Og OCA må styrke sin pressestrategi. At det ikke inviteres til pressekonferanse når den norske Veneziabiennalen annonseres gir inntrykk av at OCA ikke gidder ta seg bryet med å snakke med pressen, noe som ikke gir et spesielt godt inntrykk i et demokratisk land. Det gir også en annen ringvirkning; hvis Veneziabiennalen er så viktig, hvorfor gjør ikke OCA mer for å løfte den frem?

Venezia enda en gang
Som KUNSTforum kunne fortelle 30. oktober har OCA bestemt seg for å sende Edvard Munch til Venezia til neste år. OCA sliter med å finansiere dette prosjektet, men ble tvunget til å ta en avgjørelse av Veneziabiennalen. De sendte deretter ut en pressemelding om at utstillingen Se opp for den hellige hore: Edvard Munch og frigjøringens dilemma vil finne sted i Fondazione Bevilacqua La Masas lokaler sentralt plassert på St. Markusplassen 31. mai–6. oktober 2013 (foreløpige datoer). Hvordan de tenker å finansiere dette har de vært tilbakeholdne om og dessverre nektet OCAs direktør å svare på KUNSTforums spørsmål om nettopp finansiering, til tross for at vi ble forespeilet at Marta Kuzma var tilgjengelig for kommentarer.

Prosjektet for Veneziabiennalen skriver seg inn i problemstillinger som Kuzma har jobbet med tidligere, for eksempel i utstillingen og publikasjonen Whatever happened to sex in Scandinavia? I pressemeldingen heter det at utstillingen skal ”utforske Edvard Munchs standpunkter og holdninger til frigjøringens tid som han var en del av, hvor seksuelle normer og tradisjonelle kjønnsroller ble utfordret av nye psykologiske teorier om kjønn, politikk og kampen for kvinners likestilling”. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke vil bli en spektakulær utstilling som synliggjør Norge og den norske kunstscenen internasjonalt, og at den vil ha høy kunsfaglig kvalitet.

Det åpne møtet på OCA tirsdag skal primært handle om Veneziabiennalen. Invitasjonen til det første åpne møtet på OCA kommer lovlig sent – hvorfor kom ikke dette glimrende initiativet for et halvt år siden? OCA valgte å vente til kulturbudsjettet kom og viste at de ikke var tilgodesett flere midler. Er dette møtet da bare å forstå som en surmulet tigging om mer penger?

Styrk OCA, styrk Venezia
Jeg håper ikke det. Jeg håper at de som dukker opp ønsker å diskutere hvordan Venezia, og indirekte OCA, kan styrkes. I invitasjonen til møtet stilles en rekke spørsmål om hvordan Veneziabiennalen best kan ivaretas.

Et spørsmål inviterer til å diskutere andre modeller enn den vi har i dag. I Sverige er det Moderna Museet som har ansvaret for den svenske deltagelsen, det går an å se for seg at Museet for Samtidskunst i Oslo kunne gjøre det samme. Jeg tror ikke det er en god idé. Museet for Samtidskunst har, som Nasjonalmuseet for øvrig, mange oppgaver fremover i forbindelse med flytting. Samtidig kan man lett forestille seg at en liten organisasjon som OCA kan være smidigere og mer fleksibel, noe som kan være en fordel i den grad det gjelder å være innovativ.

Et annet spørsmål går på om OCA bør leie inn eksterne kuratorer. Det tror jeg er en god idé. Det er flere grunner til det. Å invitere inn en kurator gir anledning til å tenke nytt og uavhengig av organisasjonen, det gir kanskje større rom for å utvikle et kuratorisk konsept og å utfordre kuratorrollen – og kanskje også den nasjonale rollen. En ekstern kurator har egne nettverk som kan gi ulike fordeler, samt andre perspektiver, som kan gi overraskelser når kunstnere skal velges ut. Om OCA er omhyggelige når man velger kurator, eller kuratorteam, kan man etter min mening vinne mye på det. Kanskje kan det også åpne opp for spennende transnasjonale koblinger som den vi så i 2009 med Elmgren & Dragset.

Ved å gi OCA mulighet og økonomisk spillerom til å invitere en kurator, kan helt andre innfallsvinkler til Veneziabiennalen oppstå. Det er også viktig at OCA er i takt med samtidskunstens diskurser hvis den skal ha kunstfaglig legitimitet.

Mer uavhengighet, mer åpenhet
Det jeg ser for meg bør bli kveldens konklusjon på OCA er at OCA må styrkes betraktelig. Det bør være enighet om at Veneziabiennalen skal prioriteres og OCA bør gis mandat og økonomi til å invitere inn eksterne kuratorer i forbindelse med Veneziabiennalen.

Samtidig bør ikke OCA slippe helt unna kritikken som gjelder dårlig økonomistyring og en holdning som oppleves arrogant og lite raust hva gjelder samarbeid med andre av kunstfeltets aktører. Å gå inn i samarbeid med andre aktører kan først og fremst gi OCA en tillit i feltet som de savner nå. Men det kan også føre med seg nye nettverk, ny kompetanse og samarbeidsformer som kan avlaste de økonomiske utfordringene.

Jeg mener derfor at om OCA skal fortjene kunstfeltets støtte i fremtiden må kontaktflaten mot feltet, mot det allmenne publikum og mot pressen styrkes.