Emil Saltos arbeider befinner seg et sted mellom fotografisk formalisme, spiritualisme og surrealisme. I sin tilsynelatende introverte natur er de ikke helt enkle å bli kloke på.
Emil Salto, Untitled Drama, installasjonsfoto. Foto: MELK
Den danske kunstneren Emil Salto jobber primært med fotobaserte prosjekter. Utstillingen som nå vises på MELK omfatter blant annet to videoverk, en serie fotogrammer og noe som ser ut som en tekstilinstallasjon; bak i gallerirommet henger et stort stykke svart sceneteppe, nærmere bestemt molton, nonchalant slengt over en bjelke i taket. Den skaper forvirring. Er den gjenglemt fra monteringen? Det viser seg at moltonen har en funksjon, kryptisk sådan, som en svært subtil hentydning til rommets utforming. MELKs rektangulære gallerirom er arrangert som en slags scene blir jeg fortalt. Spesielt tydelig er det imidlertid ikke og jeg tviler på at så mange vil legge merke til det. Men gjør det noe?
Det viser seg at utstillingen ikke er helt blottet for elementer som potensielt kan trigge nysgjerrigheten, og avmakten som lett oppstår i møte med tilsynelatende lukkede verk må etter hvert gi tapt.
Evig søken
Det som først fanger oppmerksomheten min er verket Hands (2011), en sort-hvitt 8mm-film projisert på en treplate plassert halvveis inntil veggen, halvveis ut i rommet. Hands viser nettopp det tittelen indikerer: hender. To hender som sakte og poetisk beveger seg overfor hverandre, som om de forsøker å ta på hverandre. Men det skjer ikke, i en evig søken etter hverandre finner de aldri hverandre.
I pressemeldingen står det at Salto blant annet interesserer seg for spiritualisme. I lys av dette er det fristende å lese Hands som en søken etter noe mer her i livet, en søken etter noe å tro på, noe utenfor og over oss selv.
For fotonerder og betraktere som er opptatt av prosess er verket interessant også på et mer teknisk nivå. Hands er en analog film, 8mm og dobbelteksponert. Det er altså de tekniske mulighetene som skaper hendenes «dans». Med dobbelteksponeringen som eksperimentelt grep skaper Salto illusjonen om en annen virkelighet. Og han er ikke alene om å ha utforsket dobbelteksponeringens muligheter. Dette er en relativ enkel, men effektfull måte å skape illusjonen av flere verdener, flere rom, flere lag, i ett bilde eller i én film.
Emil Salto, stills fra Hands, 2011. Foto: MELK
Dette er en form for formalisme som på samme tid bryter med enkelte formalistiske ideer innen fotografiet. Opp gjennom fotohistorien har det blitt postulert at dobbelteksponering er en manipulering av fotografiet. Men strengt tatt dreier det seg mer om å utnytte kameraet og hva man kan få til rett på negativet uten manipuleringer i ettertid. Sånn sett er det i tråd med en formalisme forstått som noe mediespesifikt: med dobbelteksponering beveger man seg ikke utenfor det fotografiske mediets iboende egenskaper og muligheter.
Tvetydig formalisme
Det skorter ikke på referansepunkter i Saltos verk, men en fellesnevner er i mine øyne en fundering i det fotografiske mediet, slik det kommer til uttrykk i Hands gjennom dobbelteksponeringene, og for eksempel i Abstract cloud, curved line, prism, nothing (2012), en serie fotogrammer som viser en rekke ulike geometriske former plassert i rutenett på papiret. Tilsynelatende danner de ulike formene et mønster, men det viser seg raskt at det ikke finnes noe mønster her. Derimot er det andre momenter å merke seg ved verket.
I teksten som følger utstillingen pekes det på at Salto er opptatt av det mytologiske mørkerommet. Fotografi har lenge hatt en spesiell plass i kunsthistorien, og alle fotonerder kjenner til den spesielle følelsen av å stå i mørkerommet og se bildet sakte men sikkert komme til syne på papiret i de ulike kjemikaliebadene. Det er en egen mystikk knyttet til det som skjer i mørkerommet. Samtidig er dette en mytologi som er bundet av en rekke regler. Men Salto går ikke av veien for å utfordre flere av disse.
Fotografiet i seg selv handler om å se, kanskje mer enn noen annen kunstform. Mens andre før ham har vært mer kalkulerte i komposisjonene av sine fotogrammer, så utfordrer Salto selve det fotografiske blikket i Abstract cloud… For de uinnvidde er fotogrammer resultat av kameraløst fotografi, hvor objekter legges direkte på en lyssensitiv overflate som deretter belyses.
Emil Salto, Abstract cloud, curved line, prism, nothing, 2012. Foto: MELK
I blinde har Salto lagt ut objektene på et lyssensitivt papir som deretter danner de ulike motivene, en handling som går på tvers av den prosessen det er å jobbe i et mørkerom. Å fremkalle fotografier i mørkerommet handler om å jobbe ut fra et system og en på forhånd fastlagt prosess hvor hvert steg må skje i riktig rekkefølge for at resultatet skal bli vellykket. Så er altså ikke tilfelle med Saltos fotogrammer. Ved å jobbe i blinde og spontant legge ned de ulike objektene (tilsynelatende) tilfeldig utfordrer han et eksisterende system og åpner opp for regelbrudd og paradokser.
Formalisme i Man Ray og surrealismens fotspor
Fotogrammer er en form for formalisme idet det dreier seg om selve essensen av fotografi: avtrykk på en lyssensitiv overflate. Med sine fotogrammer føyer Salto seg inn i rekken av fotografer og kunstnere som har eksperimentert med mediet, og særlig får man assosiasjoner til den surrealistiske kunstneren Man Ray (1890–1976) som gjerne regnes som fotogrammets far. Med Saltos spontane og tilfeldige plassering av objektene før eksponering ligger heller ikke surrealistenes automatismebegrep langt unna. Deres idé om automatisme-tegning og automatisme-skriving handlet om å uttrykke underbevisstheten, man tegnet og skrev uten rasjonell kontroll. Så er også tilfelle med «komponeringen» av Saltos fotogrammer.
På tross av dette, i forlengelsen av å bryte regler, er fotogrammet en eksperimentering med fotografiet, av den grunnleggende fotografiske prosessen og det som er iboende i fotografiet, uavhengig av utenforliggende forhold. I så måte en formalisme forstått som vektlegging av det mediespesifikke.
Emil Salto, Untitled Drama, installasjonsfoto. Foto: MELK
Tvetydigheter
Undertegnede kom til utstillingen med en forventning om fotogrammer, om en slags tilbakevendelse til det grunnleggende fotografiet, men forlot den med en fornemmelse av noe tvetydig. Spesielt Hands viser dette: hendene som aldri rører hverandre illustrerer mangelen på en konkret, eksplisitt erfaring. En erfaring som er gjennomgående i utstillingen: som betrakter kommer man aldri helt «under huden» til verkene. Det er som å jakte på skattekista ved regnbuens ende: samme hvor langt man går kommer man aldri frem. Slik er det også her. For selv om flere av verkene fanger oppmerksomheten, synes de samtidig å unndra seg en eksplisitt lesning, de unnviker betrakterens forsøk på et fast grep om hva det er de og Emil Salto vil formidle. Det er som en pendelbevegelse mellom avmakt og nysgjerrighet. Verkene endrer stadig karakter, de veksler mellom å være introverte og lukkede for tolkning, og fremstå som forlokkende enheter som spiller på betrakterens nysgjerrighet og som villig lar seg lese.
Dermed unndrar utstillingen som helhet seg også en kritikers endelige konklusjon, på tross av lesningene lagt frem ovenfor – et resultat av undertegnedes nysgjerrighet. For man gir jo ikke opp jakten på skattekista så lett, og det som ved første øyekast fremsto som introvert har åpnet seg for lesning. I hvert fall litt. Men ikke helt. Så gjenstår det å se hvem som vinner: nysgjerrigheten eller avmakten.