Emil Nolde var kanskje Tysklands mest kompromissløse ekspresjonist, men hadde også svært problematiske holdninger til rase. Nasjonalmuseet viser i høst et bredt utvalg av hans arbeider. Bildene taler for seg selv men museet utfordrer oss ikke på innholdet.
Emil Nolde, Danserinne, 1913. Gjengitt med tillatelse av Nasjonalmuseet.
Et fargeinferno møter publikum i denne spekkede separatutstillingen av arbeidene til Tysklands store ekspresjonist Emil Nolde (1867–1956).
I den første salen kommer man rett inn i kjernen, Noldes periode i Die Brücke, som riktignok bare varte ett år, men likevel setter tonen for hans grotesk-naive menneskeskildringer hvor farger og form gir uttrykk for stemninger og sjelsliv. Tilhørighet til grupper og retninger passet dårlig for Nolde, som hele livet skulle vise seg å ikke la sin kunstneriske integritet bli påvirket av ytre omstendigheter.
På samtidens publikum virket Nolde vulgær og provoserende. Maleriene fra denne tiden vitner om Noldes dragning mot Berlins nattlige verden av kafeer, cabaret-teatre og lukkede klubber. Dette illustreres også i de grafiske arbeidene som må være blant utstillingens høydepunkt.
Emil Nolde, På nattcafé, 1911. Gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet.
Kjedsomhet og dekadanse
Litografiet Danserinne fra 1913 fremstiller råskapen formidlet gjennom svært utfordrende dans. Hun har på seg et tynt gjennomsiktig skjørt, ellers ingen klær. Kroppen er vridd, armene bøyer seg og bena er spredt. Det er som om han har malt rytmen og musikken. Ansiktet hennes er fordreid i noe som ser ut som et skrik, kinnene er hektisk røde, hun er i sin egen verden. Ved foten av scenen sitter tilskuerne, vi kan skimte to menn som ser opp på danserinnen. De er passive og grå, skissert med enkle lette streker, som to kikkere står de utenfor og betrakter, akkurat som oss.
I sterk kontrast til dette står Noldes hang til hjemstedet sitt helt nord-vest i Tyskland og i lange perioder av livet vekslet han også mellom å bo i sin kunstnervilla i Seebüll, og i en egen leilighet i Berlin. Denne dobbeltheten preger Noldes arbeider.
I På nattcafé fra 1911 sitter en mann og en kvinne tett sammen, kledd i aftenantrekk, fargene er sterke, og malt med bred pensel, og spesielt grønnfargen i mannens halve ansikt og deler av kvinnens gjør dette maleriet til et grotesk bilde på det frastøtende i mellommenneskelige møter. Mannen prøver seg på en grimase, kvinnen stirrer tomt og surt rett frem. Det er passive mennesker, tilskuere eller publikum, i vente på at noe skal inntreffe, et sukk av kjedsomhet og dekadanse.
Kristen antisemittisme
Nolde hadde også en omfattende religiøs motivkrets, og også her var han ganske banebrytende.
I utstillingen vises blant annet en av hans mest kjente triptyker Martyrier I–III fra 1921 som fremstiller kristenforfølgelse gjennom tidene, med korsfestelsen som midttavle. Bildene er plassert på kortveggen i den lengste salen og gir betrakteren muligheter til å se bildene fra lang avstand.
Sidetavlene illustrerer mennesker som blir løvemat og heksebrenning. Dette er dystert og mørkt, ingen hyllest til det rene og opphøyde hellige, men en skildring fra menneskenes ståsted, en skildring av lidelse og offer. Det ultimate offer er den korsfestede Kristus, men selv ikke denne skikkelsen er i forgrunnen her, den er preget av to karakterer som ser fornøyd på hverandre, den ene klapper den andre på skulderen og ansiktstrekkene deres er svært karikerte. Det skal ikke være noen tvil om at det var jødene som drepte Messias.
Emil Nolde, Martyrier I-III, 1921, midttavle. Gjengitt med tillatelse av Nasjonalmuseet.
Rettferdiggjøring ovenfor nazistene
På 1930-tallet ga Nolde ut sin egen selvbiografi, bind 2 kom ut i 1934 og inneholder en god del både rasistiske og antisemittiske passasjer. I samme bind kommer også rene antirasistiske holdninger fram. Han hyller stadig Tyskland og tysk kunst som den eneste sanne, og i et brev til den norske kunsthistorikeren Henrik Grevenor kommenterer han at han nettopp har hatt besøk av Ludwig Justi, direktøren for Nasjonalgalleriet i Berlin som nettopp hadde opplevd å få bilder malt av jødiske kunstnere beslaglagt. Nolde forteller Grevenor at det skjer mye merkelig i denne tiden, mye er helt riktig og mye er ikke så bra. Når Nolde nå vises i Norge er det kanskje underlig at dette ikke nevnes i utstillingen.
Martin Urban, tidligere direktør ved Nolde-stiftelsen i Seebüll, hevdet alltid at Nolde var svært naiv når det kom til politikk. Dette minner om lignende påstander om andre tyske kunstnere som arbeidet under samme tidsperiode, for eksempel Max Beckmann som blir omtalt som uinteressert i politikk. Spørsmålet er vel om det i det hele tatt er mulig å forholde seg uinteressert eller, i Noldes tilfelle, naiv. Hans formuleringer og uttalelser er helt i tråd med nasjonalsosialistenes retorikk, samtidig var han falt i unåde og forsøkte hele tiden å rettferdiggjøre sin kunst ovenfor dem, uten å endre sine synspunkter. På en og samme tid opptrer han som forkjemper og offer, en misforstått ekspresjonist med et tankegods så nært opp mot tidens nazistiske ideologi at det til tider er ubegripelig. Dette gjør motsetningene kompliserte, men ikke mindre interessante.
Emil Nolde, Martyrier I-III, 1921, sidetavle. Gjengitt med tillatelse av Nasjonalmuseet.
Hageflukt
Som et stille pust fra det groteske, og alle de ubesvarte spørsmålene, kan man puste lettet ut i rommet som tar for seg hage- og blomstermotiver. Dette er kanskje det mange forbinder mest med Nolde, hans vakre valmuer og sterke farger. Det er lett å like dette, det er positivt og ikke minst fargerikt og fargesterkt.
Nasjonalmuseet har forsøkt å forsterke denne effekten ved å male enkelte vegger i samme farge som hovedfargen i bildet. Dette er en helt unødvendig overdrivelse som samtidig tapper maleriet for kraft, da fargen som er så sterk i seg selv nå må konkurrere med veggfargen, slik det er gjort i Store valmuer (rødt, rødt, rødt), fra 1942. Bildet er malt under Noldes maleforbud, selv om den gjengse oppfatning er at han kun malte akvareller i smug i denne perioden, for å ikke bli avslørt av lukten av oljemaling.
I 1941 fikk Nolde malerforbud av den tyske stat i 1941. Han rømte ikke landet, men forsøkte å gjenvinne den gunst han hadde hos makthaverne før maktovertagelsen. Etter indre stridigheter kom nasjonalsosialistene fram til at ekspresjonismen likevel ikke var en god representant for tysk og nordisk kunst.
Josef Göbbels hadde for eksempel utsmykket deler av leiligheten sin i Berlin med malerier av Nolde, men tok dem ned igjen etter et besøk av Adolf Hitler. Ekspresjonistiske kunstnere fikk malerforbud, og mange flyktet. Nolde fortsatte å male i samme stil som før hjemme i Seebüll, han lot seg ikke rokke, men forsøkte heller å innynde seg hos makthaverne, og spesielt Adolf Ziegler som var president for Reichskammer der Bildenden Künste. Malerforbudet kom i tillegg til mange andre sanksjoner og mangfoldige arbeider ble beslaglagt og destruert.
Emil Nolde, Martyrier I-III, sidetavle. Gjengitt med tillatelse av Nasjonalmuseet.
Indre eksil
I år er det et 75 år siden den skjebnesvangre hat-utstillingen Entartet Kunst fant sted hvor såkalt degenerert kunst skulle stilles til skue for å vise det tyske folk hvor mye galskap og heslighet som lå i moderne kunst. Her var Emil Nolde den kunstneren som var representert med flest arbeider av dem alle, hele 1052 verk ble beslaglagt.
Nolde ble drevet inn i et indre eksil i hjemmet sitt Seebüll hvor han kun tok sjansen på å male små akvareller i smug. Disse små drømmende, nesten svevende motivene er også representert i utstillingen. Nolde brukte ofte mye maling og mye vann slik at fargene glir over i hverandre. Figurene ble skissert over med tusj. Mange av disse bildene ble grunnlaget for senere malerier etter krigen, men i seg selv går disse bildene under navnet Ungemalte Bilder. Noe av det befriende med disse bildene er at det politiske er helt fraværende. Bildene er i seg selv et viktig stykke motstandsarbeid, og står på den måten i motsetning til Noldes litterære måte å forsøke å bli godtatt av nazistene på.
Alle temaene i utstillingen har vært tittel på separatutstillinger i hjemlandet hans tidligere, men her kan man se utdrag av alt på en gang, og kanskje, siden Nolde så sjeldent vises i Norge, sist gang i 1973, føler Nasjonalmuseet at det er nødvendig å male med en så bred pensel for å få frem det autentiske. Det hadde vært morsomt om de hadde våget seg på noen problematiseringer.