En overveldende mengde kunstverk spredt over to etasjer på Museet for samtidskunst med én fellesnevner: musikk. Det er da ikke så rart at man forlater utstillingen full av inntrykk og gjerne en melodi på hjernen…
Johanna Billing (film) / Anna Vnuk (coreography), “I am lost without your rhythm”, 2009. Filmstill. Courtesy of the artist.
Et tydelig definert prosjekt?
Etter omfattende presentasjoner av installasjoner og tegnekunsten som fikk kritikk for å gape for stort, satser Museet for samtidskunst på enda et «larger than life»-tema: musikk i samtidskunsten. 48 kunstnere fra ulike land, representert med mange flere verk, gjør krav på oppmerksomhet tett plassert i rommene og gangene på museet. Utstillingen I wish this was a song tar på seg oppgaven å presentere videoverk, skulpturer, malerier, foto og lydinstallasjoner som er laget de siste 20 årene og som på ulike måter forholder seg til musikk. I innledningen til utstillingens katalog avgrenser kuratorene Sabrina van der Ley og Stina Högvist temaene for utstillingen og argumenterer for hvorfor de har foretatt valgene og avgrensningene de har gjort, som for eksempel ekskludering av lydkunsten. Deres mål er «å undersøke hvilken rolle musikk spiller i dagens samtidskunst» og «hvordan kunstnere bruker musikk eller musikalske elementer i sin kunst i dag». Spørsmålet er om de lykkes med dette prosjektet og om publikum forlater museet med et klarere bilde om forholdet mellom samtidskunst og musikk?
Forsøk på å kategorisere
Verkene er tematisk inndelt i kategorier som Move it!, Performative Sculpture eller Sing Along, som forsøker å gi utstillingen struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i mengden av fremvist materiale. Disse oppdelingene kan til tider virke tilfeldig eller lite konsekvent. Et av verkene er Gilbert & Georges video The Singing Sculpture fra 1968. Kunstnerne har malt ansikt og hender i en metallisk farge, og etterligner skulpturer der de står på en pidestall, samtidig som de fremfører en sang. Verket er innordnet i kategorienSing Along, men det kunne like lett argumenteres for at det er kategorien Performative Sculptures vi har med å gjøre her.
Tekstene som introduserer kategoriene oppleves som nyttig kunsthistorisk introduksjon til ulike viktige hendelser som Luigi Russolos futuristiske manifest L’arte dei Rumori fra 1913 eller John Cage sitt musikkstykke 4’33, men disse bør nødvendigvis ikke knyttes til bestemte kategorier.
Johanna Billing (film) / Anna Vnuk (coreography), “I am lost without your rhythm”, 2009. Filmstill. Courtesy of the artist.
Skal vi danse?
Når det gjelder kunstverkene, finnes det mange interessante verk som alene er verdt besøket. Johanna Billings videoverk I Am Lost Without Your Rhythm fra 2009 er basert på et opptak av improvisert dans fremført av en gruppe rumenske dansere og skuespillerstudenter. Dansen, som trolig foregår på en skole og i et offentlig rom, kryssklippes med bilder av bygningsarbeidere eller trafikken utenfor skolen. Dansebevegelsene er subtile samtidig som dansen flyter inn i ikke-innøvde bevegelser der studentene kommer og går ut og inn av bygget. Betrakteren får følelsen av å være til stede i verket sammen med arbeiderne som observerer danserne eller forbipasserende i skolens ganger. Den smittende rytmiske sangen – en versjon av låten My Heart laget av det svenske bandet Wildbirds and Peacedrums – følger oss på vei ut av rommet og gjerne utover det.
Felix Gonzales-Torres sin installasjon Untitled (Arena) fra 1993 er et firkantet gulvareal opplyst med girlandere av nakne elektriske lyspærer. I tillegg henger det to hodetelefoner på veggen rett ved. En velkjent Wienervals strømmer ut gjennom hodetelefonene og oppfordrer oss til å ta det opplysterommet i bruk som danselokale. Som i mange andre av sine verk stiller Gonzales-Torres oss i en tvetydig situasjon. Velger vi å ta del i hans verk og i så fall i hvilken grad? Er det verket og kunstneren som setter premisser for vår oppførsel eller kan vi foreta egne valg? Er det så farlig å hengis til forføriske toner og danse til musikk som bare jeg kan høre? Uansett valg blir betrakteren uhyre oppmerksom på sine omgivelser, sin egen kropp og begynner å tenke på eventuelt overvåkning av rommet, på det å bli betraktet. Gjennom et minimalistisk språk av nakne, strenge lyspærer og hodetelefoner setter kunstneren i gang en kompleks dialog hvor publikum får møte og konfrontere seg selv, men også andres nærvær.
Tori Wrånes, “Loose Cannon”, (Duett med MS/Vesterålen) LIAF 2010, Kuba, Svolvær, Lofoten. Foto: Kjell Ove Storvik
Forlatte kulisser
Nede i 1. etasje i hovedsalen til høyre finner publikum verk som for det meste handler om performancekunst. Det vi i praksis sitter igjen med her er dokumentasjon og rekvisitter knyttet til performance som i tilfellet Tori Wrånes. Presentasjon av hennes kunst består av fotografier som viser hennes performance Loose Cannon fra 2010 og The Opposite is AlsoTrue fra 2011. I Loose Cannon henger kunstneren på kanten av en klippe og spiller på et flygel som også er festet til klippen. I tillegg finnes det klær og andre gjenstander som ble brukt i opptreden som er arrangert i rommet mellom fotografiene. Denne dokumentasjonen drukner i mengden av andre verk på utstillingen og viser ikke styrken som finnes i Wrånes’ kunstneriske materiale som performancekunstner. Det å vise performance i ettertid i en mediert form kan fungere i visse sammenhenger, spesielt i en historisk kontekst, men her konkurrerer denne formen med installasjoner, video- og andre verk som taler til publikum direkte og slik vinner kampen om vår oppmerksomhet.
Hele rommet gir inntrykk av å ha blitt forlatt av kunstnere som har gått fra sine instrumenter og rekvisitter. Betrakteren blir gående i tomme kulisser og vente på noen som kan blåse liv i disse igjen.
Hvilken musikksjanger liker du?
Som sagt er antallet av verk i overkant omfattende og fellestema musikk virker for stort og for vagt til å kunne forene verk av så ulik karakter. Verk som det ikoniske fotografiet av John Cage tatt av Tom Sandberg fra 1985, Clegg & Guttmann sitt interaktive verk The Open Music Library fra 1993 bestående av en hylle med kassetter basert på private musikksamlinger, eller Catti Brandelius sine videoverk der kjønn, makt og kunstnerrollen konfronteres gjennom kunstnerens iscenesettelse, kan alle knyttes til musikktema. Men det er et spørsmål om de ved å presenteres sammen ikke forenkles og banaliseres i et forsøk på å presentere publikum for enda et stort «tema» innenfor kunsten.
Ragnar Kjartansson: “The End – Rocky Mountains”, 2009. Five channel video installation. Courtesy of the artist, Luhring Augustine, New York and i8 Gallery, Reykjavik
The End: En perfekt avslutning
I 2. etasje blant titalls andre verk finner man ro i Ragnar Kjartanssons videoinstallasjon The End: Rocky Mountains fra 2009. Fem store lerreter viser snødekket fjellandskap. Disse er bebodd av Kjartansson og musikeren Davíđ Pór Jónsson som på hver skjerm spiller forskjellige instrumenter. En countrylåt begynner enkelt med to instrumenter spilt av disse to på den ene skjermen. Etter hvert begynner musikerne å ta i bruk andre instrumenter på de andre skjermene. Både bilde og lyd er synkronisert og vi får en følelse av å være med på en live-innspilling. Sublime fjell, musikernes avslappede iscenesettelse som countrymusikere, og posisjonering av oss – betrakterne – midt mellom skjermene, bidrar til en helhetlig sanseopplevelse. Man går ut av rommet med sang på leppene.
Men mangfoldet både i antall verk og uttrykksmåter blir en for stor oppgave for publikum å orientere seg i. Museet for samtidskunst mangler ikke ambisjoner, men bør innse at verken de eller deres publikum tjener på en så bred tilnærming til slike komplekse temaer i samtidskunsten.
Utstillingen vises i Museet for samtidskunst til og med 20. januar 2013.