Antiklimaks

«Performance-kunstens mor» kalles hun. Når Marina Abramovic nå stiller ut på Galleri Brandstrup har nok forventningene vært høye. Men innfrir utstillingen?

Marina Abramovic: Artist Portrait with Candle, 2012. Med tillatelse fra Galleri Brandstrup og kunstneren.

Opptakten til utstillingen With Eyes Closed I See Happiness på Galleri Brandstrup var et to timer langt foredrag Marina Abramovic (1946) holdt på Folketeateret 26. september. Her snakket hun varmt om den tidsbaserte og immaterielle kunstformen som performance er. Abramovic presenterte også en kort, men informativ opptegnelse av performance-kunstens historie, delt inn etter kroppsdeler anvendt i de ulike verkene og representert av hennes favoritt-verk av andre kunstnere, samt et par av sine egne performancer. Bedre kan vel ikke en leksjon i denne kunstformen bli: presentert av en dens største representanter. Forventningene til utstillingen på Brandstrup var store i utgangspunktet, og de økte i takt med fremdriften på foredraget.

Foto-dominans
Foruten et par skulpturer og et par videodokumentasjoner av tidligere performancer, domineres utstillingen av fotografier, noen fra serien The Kitchen (2009), mens andre er selvportretter av kunstneren. Utført med upåklagelig teknisk presisjon i pene sorte rammer fremstår fotografiene som visuelt estetiske og tiltrekkende, men samtidig noe introverte.

I et intervju har Abramovic sagt at publikum får en stadig større betydning i hennes performancer. I The Abramovic Method, arrangert ved Padiglione d’Arte Contemporanea tidligere i år, gjør hun nettopp dette: publikum ble blant annet invitert til å sitte i en stol med høretelefoner uten andre steder å «flykte» enn inn i seg selv, en stol som for øvrig finnes i utstillingen på Brandstrup; ved inngangen står Chair from Mineral Room (1994), en stol med en stor krystall i rygglenet, anvendt i The Abramovic Method.

Ideén med å inkludere publikum på denne måten forfølges imidlertid ikke i fotografiene. Polerte og «glossy» fremstår de som introverte og på grensen til avvisende. Spesielt gjelder det selvportrettene og mer spesifikt et fotografi hvor Abramovic holder hånden hevet foran ansiktet og halvveis vender ansiktet vekk – som om hun ikke vil snakke med deg.

Marina Abramovic: Chair from Mineral Room, 1994.Med tillatelse fra Galleri Brandstrup og kunstneren.

Å lide under sitt opphav
Like fullt, på en måte er selvportrettene både gode og et godt stykke på vei interessante verk. For eksempel fristes man til å lese dem som bilder på den ensomheten Abramovic sikkert kjenner på, idet hun som kompromissløs kunstner har valgt vekk alt annet her i livet, hva angår familie etc. På en annen side fremstår de som en form for ikonmessig, på grensen til navlebeskuende, selvopphøyelse. Ser man dem derimot i lys av tittelen på utstillingen – With Eyes Closed I See Happiness – som henviser til nettopp The Abramovic Method og en form for meditasjon og selvinnsikt, fremstår selvportrettene som en demonstrasjon i nettopp denne metoden. Likevel fungerer det ikke optimalt.

Problemet er at fotografiene synes å lide under sitt «opphav». De er ikke på langt nær like sterke som de mange krevende og tidvis brutale performancene Abramovic er så kjent for. Og det er praktisk talt umulig å ikke se fotografiene i lys av kunstnerskapet for øvrig. Til det er bildet av Abramovic som en kompromissløs og rå performancekunstner for tydelig i bevisstheten. Sammenlignet med de utallige sterke performancene – hvor Abramovic har brukt kroppen og subjektet som utgangspunkt og verktøy og utsatt seg for smerte og brutalitet de fleste ikke engang tør tenke på – blekner fotografiene.

Tilsynelatende ser Abramovic ut til å bevege seg mer og mer i retning av den mer meditative, enda mer tidkrevende performancen, og nesten minimalistiske idet rekvisittene blir færre og færre. På en måte representerer selvportrettene denne vendingen; tilbake står bare kunstneren. Likevel oppleves de som ganske overfladiske og uengasjerende.

For mens hennes performancer formerlig krever en del av betrakterens tid og oppmerksomhet – som under The Artist is Present på MoMA i 2010 da Abramovic satt i utstillingslokalet hver eneste dag hele dagen hele utstillingsperioden og publikum kunne sette seg sammen med henne – så ber fotografiene knapt om oppmerksomhet.

Marina Abramovic, The Kitchen IV, 2009. Med tillatelse fra Galleri Brandstrup og kunstneren.

Den immaterielle kunsten
I foredraget snakket Abramovic varmt og engasjert om den immaterielle kunsten, om usynlige kunstverk og performancer som krever tid, og aller varmest snakket hun om såkalte «long duration performances». Selve essensen i hennes kunstnerskap er den immaterielle kunsten; den tidkrevende performancen som hun kun utfører én gang og som består kun av selve handlingen.

Til å være så opptatt av det immaterielle og det tidsmessig krevende er det påfallende at man i utstillingen på Brandstrup kun finner materielle verk. Strengt tatt står man her igjen med kun det salgbare kunstverket, og ikke det som virkelig er verdt noe; den særegne opplevelsen av et tidsbasert, immaterielt kunstverk. Og det til tross for at Abramovic under foredraget lattermildt fortalte om at også usynlige verk kan selges. I en liten anekdote fortalte hun om den nå avdøde italienske kunstneren Gino De Dominicis (1947–98) som solgte et usynlig verk til en samler, hvorpå den samme samleren lånte ut verket til en retrospektiv utstilling for et par år siden.

Men tilbake til utstillingen i Oslo. Det ligger utvilsomt velfunderte overveielser til grunn for at man ikke presenterte en performance med Abramovic denne gangen. Særdeles krevende både i forberedelse og utførelse var det kanskje ikke praktisk mulig å gjennomføre. Men gitt det repertoaret Abramovic har å vise til, og hennes opphøyelse av nettopp denne kunstformen, er det likevel påfallende at det kun er to videodokumentasjoner i utstillingen.

De to videodokumentasjonene som vises er fra Cleaning the Mirror II (1996) og fra The Kitchen (2009). I Cleaning the Mirror II ligger Abramovic på et hvitt laken med et skjelett over seg. Når hun pustet, så «pustet» skjelettet, og verket fungerte som en form for kommunikasjon mellom liv og død.

The Kitchen består hovedsakelig av en rekke fotografier, iscenesettelser av Abramovic med referanser til malerier av blant andre Caravaggio og Zurbarán. I videoverket ser man Abramovic levitere, som en henvisning til St. Theresa av Avila som angivelig skal ha levitert i kirken.

Begge er sterke verk, men de lider under presentasjonen. Begge videoene er presentert på det siste innen monitor-teknologi, LED-skjermer, hvorpå den ekstremt polerte overflaten skaper en distanse til publikum og nesten ekskluderer dem fra det som foregår i verkene. Den energien mellom kunstner og betrakter som Abramovic under foredraget trakk frem gjentatte ganger som vesentlig, forsvinner her i presentasjonen av verkene.

Marina Abramovic, The Kitchen VII, 2009.Med tillatelse fra Galleri Brandstrup og kunstneren.

Manglende nærvær
I introduksjonen til foredraget sa Marit Gillespie at Marina Abramovic i seg selv er energi. Det har hun rett i; selv langt oppe på balkongen i Folketeateret kunne man under foredraget føle kunstnerens tilstedeværelse, den energien og entusiasmen hun har for den tidsbaserte kunsten. Og i mine øyne var det en energi mellom henne og oss som tilhørere. Det samme kan ikke sies om utstillingen på Brandstrup. De svært visuelt estetiske verkene fremstår som «eye candy» og er i så måte tiltalende, men der stopper det. At blikket rundt i lokalene forstyrres av enorme, laminerte, amatørmessige prislister klistret på veggene sammen med verkene gjør ikke saken bedre. Kunstnerens energi og nærvær synes å være borte, i beste fall undertrykket.

Etter å ha vært på foredraget og hørt Abramovic snakke så varmt og engasjert om den immaterielle, tidsbaserte kunsten, var gleden desto større til å se denne utstillingen. Og det var flott å endelig få oppleve Abramovic på nært hold. Likevel kjenner jeg meg litt snytt. Snytt for den helt store kunstopplevelsen. Kanskje hadde jeg for store forventninger til utstillingen? Det hele synes noe halvgjort, men halvgjort er sjelden velgjort. Foredraget derimot, det var en suksess!

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*