Velkommen til familien

For 10 år siden viste Vestfossen Kunstlaboratorium verk fra samlingen til en av de største norske samlerne – Jack Helgesen. I år velger kunstlaboratoriet å feire jubileet ved igjen å benytte seg av hans samling i utstillingen Jack Helgesen Family Collection.

Sammen med Haugar Vestfold Kunstmuseum og Vigeland-museet har Vestfossen fått mulighet til å lage tre uavhengige utstillinger basert på samlingen. Visningsstedenes kuratorer har hatt frie tøyler i utførelsen av denne oppgaven. Vestfossens kurator Mari F. Sundet fokuserer på maleriet. Hennes utvalg baseres på de verkene hun mener refererer til, og utforsker, maleri med hovedvekt på dagens maleri (som hun kaller for sen-moderne) i dialog med den moderne kunsten. Den pedagogiske formidlingsstrategien Vestfossen satser sterkt på, er tilstedeværende fra første øyeblikk man trer i bygningen. Og den fortjener sin egen omtale. Men først kommer kunsten.

Hulter til bulter?

Visningsstedets fire etasjer er hovedsakelig fylt av malerier, som er supplert med noen fotografiske verk, installasjoner og skulpturer. Bildenes opphenging virker for meg tilfeldig til tider, da figurative, abstrakte og konseptuelle verk plasseres sammen i varierte grupperinger. For eksempel henger to figurative verk av Till Gerhard ved siden av Morten Viskums monokrome bilde, mens det tredje verket av Gerhard er plassert et stykke unna. Et underlig grep som gjør det litt forvirrende å forstå logikken bak. Flere av de figurative skulpturelle arbeidene som er plassert rundt omkring på sokler i det øverste rommet klarer ikke å forsvare sin plass i utstillingen. Deres nærvær oppleves mest av alt som dekorativt; som friksjonsfrie enkle objekter.

Samlingens sterkeste kort

Det er først og fremst det figurative maleriet som dominerer denne utstillingen – både i mengde og i kvalitet. Den amerikanske kunstneren Tom Allen utsetter betrakteren for visuelt sterke erfaringer med referanser til den tyske romantiske kunsten blandet med et snev av kitschestetikk. I verket Panic (2004) vises dyster natur med nakne trær der lyset synes å være utestengt av mørk og tung himmel, som et dramatisk bakteppe for scenen i forgrunnen. En død og naken mannlig kropp i en prosess av dekomposisjon, men med høyst levende erigert penis, svever på en seng av falne løvblad. Fargerike og «perfekte» blomster i forgrunnen skiller seg kraftig fra resten av scenen. Den groteske kontrasten mellom perfeksjon og forfall, det skjønne og det heslige, død og liv og mellom kitsch og kunst leker med betrakterens usikkerhet om bildets sanne verdi.

Et annet kunstnerskap som skiller seg ut er Till Gerhards. Den tyske kunstneren tar for seg temaer knyttet til gruppementalitet, hvor det individuelle oppløses i en kollektiv identitet basert på tro, fellesinteresse eller et politisk idéfelleskap. Tap av egen identitet forsterkes ved at figurenes ansikter er skjult bak masker eller visket ut. I verket The Wig er ansiktene til ungdommene som står i en sirkel forenklet slik at det er vanskelig å legge merke til ulikheter. I tillegg er alle identisk kledd. Denne uniformiteten kommuniserer utad en felles ideologi. Det okkulte og mystiske, som ofte kjennetegner Gerhards malerier, representeres her ved at en lang svart hårmanke med svak antydning til ansikt og to øyehull – mulig et overnaturlig vesen – svever over skikkelsene i maleriet. Den realistiske gjengivelsen av motivet suppleres med at deler av bildene er malt uskarpt, samtidig som spor av rennende maling og drypp preger store deler av malerienes overflate. En konstant dialog mellom det narrative motivet og verkets formale elementer henviser til tradisjonen etter Gerhard Richter.

Langt mellom godbitene

Utstillingen mangler til tider gnist og flere av verkene klarer ikke å vekke begeistring hos betrakteren. Generelt er det abstrakte maleriet, som uten tvil har stor plass i kunsthistorien, svakt representert i denne utstillingen. Verk av to store kunstnernavn, Jules Olitski og Kenneth Noland, er fra slutten av 1970-tallet og innehar ikke i samme grad den ikoniske tilstedeværelsen som disse kunstnernes abstraksjoner fra 1950- og 60-tallet.

Vik Muniz er en brasiliansk samtidskunstner som på konseptuelt vis gjenbruker abstrakte ikoniske verk fra modernismens tid. På Vestfossen kan vi se hans versjon av Yves Kleins Untitled Blue og Kazimir Malevichs Black Square and Red Square. Ved hjelp av fargepigmenter bygger han opp kopier av disse kjente verkene. Videre fotograferer han kopiene for så og blåse dem opp i et stort format. Følgelig blir pigmentversjonen av verket ødelagt og det forstørrede fotografiet tildelt rollen som «kunstverk». En konseptuell lek med original/kopi, kunst/ikke-kunst, verkets aura, som ikke er noe nytt i kunsten – og selve resultatet oppfatter jeg som ganske flatt og kjedelig.

Favoritter

Verket som jeg flere ganger måtte gå tilbake til og som virkelig appellerte til meg var Bernard Frizes Verte. Franske Frize har i flere tiår beskjeftiget seg med det prosessuelle ved maleriet. Hans bilder er nøye planlagte konstruksjoner der arbeidsprosessen er et lagarbeid. Gjennom synkronisering av bevegelser og bruk av ulike redskap skaper Frize og hans assistenter abstrakte komposisjoner som kontekstualiserer maleriets produksjon, kunstnerens skapelsesprosess og den individuelle kreative kraften i maleriet. I tilfellet av Verte er resultatet et verk bestående av simulerte penselstrøk i ulike farger i omtrent samme høyde og bredde. Assosiasjoner jeg får ved å se på verket spenner fra en bokhylle fylt av mine yndlingsbøker tett plassert ved hverandre, til Rachel Whitereads Untitled – et skulpturelt negativt avtrykk av en bokhylle. De ulike referansene det prosessorienterte verket gir, bidrar til en flerfoldig erfaring av kunstverket.

Ellers er også Elke Sobotkas maleri Wesseling I interessant å få med seg i forhold til utstillingens konsept – maleriets historie, nærmere bestemt forholdet mellom maleri og fotografi. Verkets motiv, et oljeraffineri, ligger tett opp til motivene til Bernd og Hilla Becher, kjente for fotografier av industrielle bygg som fokuserer på de formale arkitektoniske elementene ved disse. Sobotkas oljemaleri transcenderer et industrielt bygg til et estetisk objekt satt inn i en drømmeaktig scene gjennom en grønnaktig fargepalett, myke og diffuse penselstrøk. Maleriet konfronterer det fotografiske mediet og tilbyr betrakteren en alternativ opplevelse av ikoniske fotografiske motiver.

Handlekraftig formidling

Vestfossen Kunstlaboratorium satser også i år tungt på formidling. I en omfattende katalog finner man, i tillegg til illustrasjoner av verkene, en tekst der kurator Mari F. Sundet tar på seg en tilsynelatende umulig oppgave: å forklare modernismens historie i korte trekk. Sundets språk er klart og tydelig, og hun klarer å få frem de viktigste momentene fra denne perioden, forklare nøkkelbegrepene, samt å dra paralleller til samtidsverkene vist i utstillingen. Denne teksten er først og fremst beregnet på en ulært betrakter og fungerer godt som inngangsport til bedre kunnskap og forståelse av samtidsmaleriet.

I tillegg til katalogen kan publikum forsyne seg med en brosjyre på 36 sider som fungerer som et mer konkret hjelpemiddel for vandring gjennom utstillingen. Utvalgte verk og kunstnere er presentert i brosjyren med den hensikt å tilby en veiledende informasjon og tegne opp noen mulige tolkninger av verkene. Til sammen er disse to trykksakene en sympatisk håndsrekning til et bredt publikum – et forsøk på å heve deres kompetanse til å forstå og tolke kunst, lære seg å se sammenhenger mellom ulike historiske perioder og sjangere, som flere visningssteder burde ta lærdom av.

Verdt å ta en tur til Buskerud?

For tiende gang har Vestfossen Kunstlaboratorium åpnet sine dører med presentasjon av internasjonal samtidskunst. I løpet av disse årene har dette stedet blitt en viktig aktør på den norske kunstscenen som trekker til seg publikum fra lokalmiljøet og tilreisende. Tross varierende nivå på verkene tilbyr Bildets arkeologi en spennende reise gjennom maleriets historie i det forrige århundret og gir samtidig samtidsmaleriets reaksjon på denne perioden gjennom tolkninger og referanser. Et dykk i en samlers private verden gir opplevelsen av en eksklusiv og intim karakter. Gjennom sjenerøst å åpne dører for alle, lar samleren Jack Helgesen betrakteren komme nært på hans personlig opplevelse av kunst.

Utstillingen Jack Helgesen Family Collection holder åpent hver dag frem til 7. oktober.