Samlingene er museenes kjerne og viktigste eksistensberettigelse, fremholder Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff. Men hvordan skal samlingene utvikles og forvaltes, og hvordan skal man sikre større innkjøpsbudsjetter? Eckhoff understreker at Nasjonalmuseet må samle bredt innen norsk kunst, mens de andre museene står friere. Han etterlyser også en mer systematisk tenkning omkring disse spørsmålene.
Audun Eckhoff, Foto, Anne Hansteen Jarre, Nasjonalmuseet
Mens KUNSTforum har luftet disse spørsmålene med et knippe museumsdirektører og andre fagfolk («Særegne Samlinger», nr. 2 – 2012. red.anm), kan vi merke oss ferske statlige signaler på området gjennom den nylig fremlagte stortingsmeldingen om visuell kunst, den første i sitt slag. Her tas det både til orde for styrking av innkjøpsmuligheter, og for en ny støtteordning overfor større, viktige utstillingsprosjekter. Samlingsforvaltning er altså et tema mange er opptatt av for tiden.
Skjønt behovet for å oppnå høye publikumstall gjennom fornyelse og aktualitet lett driver museene i retning av stor vekt på skiftende utstillinger av innlånt kunst (museene blir ”kunsthaller”, som Lillehammer Kunstmuseums direktør Svein Olav Hoff uttaler i KUNSTforum ), hersker det åpenbart bred enighet om samlingenes grunnleggende betydning. Samlingene legger også beslag på store ressurser i sine krav til forskning, formidling, dokumentasjon, konservering og fysiske forvaltning, og inngår både i faste presentasjoner og skiftende utstillinger.
Hva museene bør samle, er naturlig nok et spørsmål som utløser langt flere svar. Det kan lett fremstilles som om museene står ved et veiskille på overordnet nivå. Kan man i dag samle bredt og representativt, slik mange museer har gjort historisk, eller er kunsten selv for kompleks og peker mot selektive strategier, som professor i kunsthistorie Ina Blom uttaler i KUNSTforums reportasje. Spørsmålet løser seg imidlertid på konkret nivå gjerne opp i mer jordnære betraktninger. Norske museumssamlinger har ulik bakgrunn og gir dermed ulike føringer, og ressursknapphet krever uansett selektive løsninger landet rundt.
Nasjonalmuseets sydmagasin, foto Dag A. Ivarsøy, Nasjonalmuseet
Samlingenes karakter
Her er det naturlig nok et skille mellom Nasjonalmuseet og de fleste øvrige norske museer. Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjett (ca. 10 millioner årlig) er større enn de øvrige norske kunstmuseers innkjøpsbudsjetter til sammen – og likevel knapt for sitt formål. Men Nasjonalmuseets budsjettnivå reflekterer museets nasjonale oppdrag innenfor kunstfeltet. Vårt museum kan ikke velge bort vesentlige strømninger innen norsk kunst med henvisning til en selektiv strategi. Disse innkjøpene må alene forankres i en kvalitetsvurdering, hvor vanskelig dette enn er.
I et lengre historisk tilbakeblikk kan det nok registreres et skille i Nasjonalmuseets innkjøpspraksis i retning av større konsentrasjon og tydelighet, særlig i forbindelse med etableringen av Museet for samtidskunst i 1990 og endringen av innkjøpsordningen på 1990-tallet, da museet etablerte en rent internt sammensatt komité. I denne perioden valgte man å satse mer på de sterkeste kunsterskapene, og i mindre grad på en bredere, ”dokumenterende” innkjøpspraksis. I ettertid mener jeg denne omleggingen vil stå seg for en kritisk vurdering, og det er verd å merke seg behovet for tydelighet i Nasjonalmuseets strategi også vektlegges av eksterne kritikere og andre fagfolk.
Likevel kan ikke Nasjonalmuseet bevisst velge bort noen viktige manifestasjoner innen norsk kunst under henvisning til behovet for profilering, eller for den saks skyld et ønske om at særskilte kuratoriske stemmer skal komme til utrykk i samlingsutviklingen (slik for eksempel Ina Blom etterlyser). Vårt ansvar for å utvikle en god nasjonal kunstsamling forplikter oss til å tenke i et bokstavelig talt samlende perspektiv.
De andre norske kunstmuseene står friere til å velge en selektiv linje, og for manges vedkommende er jo dette også en dyd av nødvendighet på grunn av tilgjengelige ressurser. Her er det dessuten store forskjeller mellom de små museene med relativt unge og spede samlinger (Nordnorsk Kunstmuseum, Sørlandets Kunstmuseum) og de større museene med lengre samlingstradisjoner og store donasjoner opp gjennom tidene (Bergen, Trondheim, Lillehammer, Drammen).
For Nasjonalmuseet kommer det selektive i innkjøpsvirksomheten tydeligere til uttrykk innenfor utenlandsk kunst. Her blir utvelgelsen naturligvis en tilsvarende dyd av nødvendighet, parallelt med de øvrige norske kunstmuseenes innsamling av norsk kunst. Siden ressursenes begrensning viser seg spesielt tydelig her, er det også et ønske om å samle i klynger slik at en valgt posisjon, uansett hvordan den er begrunnet, får en klar manifestasjon i samlingen som gjør den meningsfull å formidle. En enslig svale gjør ingen sommer.
Innkjøp under lupen
Selv om det nok kan hevdes at knappe innkjøpsbudsjetter skjerper disiplinen og borger for gode, om enn få innkjøp, hersker det unison enighet blant norske kunstmuseer om at budsjettene må økes om samlingene – og dermed museenes grunnleggende kvaliteter – skal styrkes. Kunstmuseene har, blant annet gjennom det nasjonale kunstmuseumsnettverket, understreket dette som et av to høyt prioriterte ønsker for den videre utviklingen av kunstmuseene i Norge. Det andre ønsket har vært støtte til store og spesielt krevende utstillinger.
Etter at den store museumsreformen nå på det nærmeste er gjennomført, står man igjen med et nytt museumslandskap med færre og større enheter. Reformen hadde som siktemål å styrke museumsorganisasjonene gjennom samordnede løsninger, og var ledsaget av økte rammebevilgninger. Mens store ressurser og mange krefter nå er brukt på organisatoriske tiltak, er det enighet om at den videre utvikling av museene bør skje gjennom faglig styrking og fordypning.
I stortingsmeldingen foreslås det etablert en ny ordning (”arrangørstøtte”) for tilskudd til større og krevende utstillinger, forvaltet av Norsk Kulturråd, som jo nå også har inkorporert museumsutviklingselementet fra det tidligere ABM-utvikling. Det er positivt at en slik ordning kommer inn under Kulturrådet, etter at de museene de siste årene var avskåret fra å søke slik støtte fra rådet.
Det heter også (punkt 6.1.4) at ”departementet ser behov for å styrke både innkjøpsmuligheter og kunstfaglig aktivitet i de regionale museene med kunstsamlinger”. Det heter videre at slik styrking bør skje på grunnlag av en nærmere ”faglig analyse av hvordan kunstsamlingene ved de regionale museene har utviklet seg de siste årene”.
Det er ikke unaturlig at departementet vil se nærmere på et område før det settes inn større midler. De ulike museene kan uansett selv også ha nytte av en nærmere gjennomtenkning av sine innkjøpsstrategier, slik departmentetdepartementet etterlyser.
Samtidig er emnet krevende gjennom sitt kvalitative og meget komplekse preg. Museene må kunne fastholde og videreutvikle sin egen myndighet i samlingsutviklingen. En styrking av de ulike museenes innkjøpsvirksomhet bør samtidig være en støtte til museenes autonomi, og ikke bli en ny ordning i tråd med den kulturpolitisk motiverte innkjøpsordningen under Kulturrådet, som nok hadde overlevd seg selv av flere grunner. Nasjonalmuseet ser frem til å delta i denne diskusjonen, sammen med det nasjonale nettverket av kunstmuseer.
Audun Eckhoff
Direktør
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design