Loser Friendly

Gjennom uttrykk som foto, video og performance plasserer kunstneren Hege Dons Samset mennesker i ekstremsituasjoner for å tydeliggjøre det øyeblikket hvor (livs-)kamper utfoldes. I sine emosjonelt ambivalente arbeider dveler hun ved mennesket som outsider.

Man kan lett få inntrykk av at alt håp, både billedlig og fysisk, er blåst bort med vinden hos flere av skikkelsene hos Hege Dons Samset (1969). Likevel insisterer hun på menneskets iboende «survival skills». Mennesket har en tendens til å fortsette uansett motgang eller hvor fremmedgjort man er, argumenterer hun.

Hege Dons Samset som bor i Oslo og Berlin, er nå aktuell med separatutstilling i Gråmølna, Trondheim Kunstmuseum. Kunstforum har tatt en prat for å høre om hva det er ved det stridende mennesket hun fascineres av.

Marit K Flåtter: Det er outsideren du portretterer i performance, video- og fotoarbeidene dine; hvem er denne outsideren?

Hege Dons Samset: Det er jo outsideren i oss alle. For eksempel kan det være ting man ikke mestrer, eller i situasjoner hvor man ikke passer inn. Det kan også være erkjennelsen av å ikke leve opp til andres eller egne forventninger. Om outsider-benevnelsen ikke er en konstant tilstand, har alle opplevd å være i en slik setting en eller annen gang. For eksempel i fotoserien Workers kretset det om underbetalte yrkesgrupper, som gjør nødvendig arbeid vi sjelden registrerer. Men jeg jobber like mye med utgangspunkt i meg selv.

Mentaløkologisk ubalanse
Dons Samset har arbeidet med fotoserien Workers i en tiårsperiode. Her iscenesettes yrkesgrupper i storslåtte naturomgivelser. Tatt ut fra sin hverdagslige sammenheng fortsetter de å gjøre monotone oppgaver, og maktesløsheten i det uoverkommelige arbeidet anskueliggjøres i landskapet, samtidig representerer landskapet håp. Fotoserien av golde landskap med karrige trær i The world is saved (2009) handler om trær som overlever i verdens tørreste ørken i et jordsmonn som hovedsakelig består av salt. Trærne representerer eldre, vise individer og deres livskraft. Undertitler som Mrs. Fabela hated her other half og Mrs. Lawson woke up hearing strange voices, antyder trærnes personlighet. Dette kan leses ironisk, og det poengteres en kognitiv tilstand hvor balansen vipper nærmere kollaps enn overlevelse.

Flåtter: Mange av karakterene du fremstiller prøver å gjennomføre absurde og tilsynelatende meningsløse oppgaver, noe som for betrakter kan oppfattes som dømt til å mislykkes. Er det resignerte eller fortapte mennesker publikum presenteres for?

Dons Samset: Nei, overhodet ikke. Jeg ønsker med humor å vise menneskets absurde, men fantastiske kamp. I perioder kan en oppgave virke enorm, likevel gir man ikke opp. Arbeidene handler om det daglige og repetitive i hverdagen. Men landskapene jeg «stager» det i, mener jeg gir noe tilbake eller bidrar til å holde håpet oppe. Det er en hyllest til mennesket som aldri gir seg, selv om det kan virke håpløst, sett utenfra. Parallellen er naturen som fornyer seg igjen og igjen.

Flåtter: Hva er det med den tilstanden som er interessant?

Dons Samset: Jeg er genuint opptatt av mennesket og synes det er interessant at vi ikke gir opp. På bakgrunn av dette, men med utgangspunkt i min hverdag og meg selv, observerer jeg andre og leter etter likheter og forskjeller. Jeg er interessert i å stoppe opp og reflektere over livsvalg og hvorfor man velger som man gjør. Ikke alle har ubegrensede muligheter til å velge, men likevel er det viktig å tenke høyt rundt livsvalg og konsekvenser av valgene man tar; det kan skape nye refleksjoner.

Flåtter: Vil du si at hverdagsmelankolien og den emosjonelle ambivalensen du iscenesetter også kan ha samfunnsmessig relevans, utover det subjektive?

Dons Samset: Ja absolutt. Både i Workers men også i The world is saved åpner det subjektive seg mot samfunnsmessige tema, for eksempel underbetalte yrkesgrupper og menneskets ivaretakelse av naturen og individet. Vi er jo alle del av et samfunn, og hvordan vi har det påvirker også samfunnet vi lever i. Jeg søker å synliggjøre og å åpne for refleksjon om hva slags samfunn vi vil ha, og skape engasjement rundt disse tema.

Naturarv
Man kommer ikke utenom naturtematikk i mye nordisk kunst, som framstår som en hjemsøkende skygge til tross for at man i et menneskeskapt informasjonssamfunn lever livene sine sivilisert og uten reelle farer.

Flåtter: Kan du forklare hvorfor du er opptatt av naturen? Vil du si at du bruker den som en emosjonell resonans?

Dons Samset: I hovedsak tenker jeg på naturen og mennesket som et naturlig samliv. Jeg er interessert i prosesser i naturen og observerer mennesker gjennom å sammenligne dem, og sette det opp i mot naturen. Landskapet er også studioet mitt, scenen der alt skjer. Jeg skaper bildene mine i naturen og ser paralleller til menneskelig aktivitet. På en strand i Lofoten er jeg på jobb, men det er samtidig knyttet til kulturen og byen. For meg er det i naturen klare paralleller til det menneskelige og mennesket. Havet trekker seg ut og kommer tilbake med ny styrke og mennesket må også samle krefter. Trær utvikler lengre røtter for å få næring til å leve og mennesket må utvikle nye strategier for å eksistere når forutsetningene endrer seg.

Dons Samset forteller om en alternativ livsstil helt fra hun var liten som hun beskriver som en evig reise. Men hun sier også at konsekvensen ble at familien ble oppfattet som truende og et fremmedelement i et konservativt miljø.

Flåtter: I dag er valget om å leve internasjonalt ditt eget?

Dons Samset: Alle møtene jeg har hatt har blitt en viktig bit i livet mitt. For meg er det nok mer en arbeidsmetode og ikke på grunn av residens-opphold eller utstillinger at jeg reiser. Jeg har bodd og reist i Chile, Argentina, Bolivia, USA, Storbritannia, Island, Grønland, Sverige og Norge. Et av hovedpoengene med serien Workers var nettopp å undersøke paralleller og forskjeller i arbeids- og levevilkår i ulike deler av verden. Jeg bruker tid på stedene og på en undersøkelse av menneskene, og må oppsøke forskjellige kulturer for gjennom kunsten kunne diskutere om det finnes temaer av universell gyldighet.

Flåtter: Hvordan er outsideren en annen, eller samme karakter som nomaden?

Dons Samset: Slik jeg ser det, og når jeg arbeider er jeg en nomade. På mine reiser leier jeg alltid et rom hos en familie/i et privat hjem for å oppleve hverdagen deres. Å være en outsider er kanskje å mangle tilhørighet, men dette gjelder jo like mye en nomade som en bofast. Det er vanskelig å sammenlikne. Man kan være outsider også i en relasjon. Det er grader av det: fra å være isolert geografisk, til å være misforstått i daglige relasjoner, oppgaver og så videre. Sånn er jo forresten Berlin frigjørende. Der møter man stadig personer som aktivt skaper seg sine liv og lever ut ifra egne forutsetninger. Det er en annen aksept for det som er annerledes, og man blir ikke møtt med fordommer og moral.

Tilfeldig slektskap
På kunstscenen har «gravity»-kunsten og de nøysomt filmede performancene til nederlanske Bas Jan Ader fra 60- og 70-tallet, fått fornyet interesse. I dvd’en til dokumentaren Here is Always Somewhere Else om det «ekstrem-eksistensielle» men korte kunstnerskapet hans, er Hege Dons Samset representert, sammen med arbeider av blant annet Marchel Broodthaers, Johanna Billing og Pipilotti Rist.

I sitt siste verk In Search of the Miraculous (1975) sjøsetter Jan Ader en jolle for å krysse Atlanteren. Han utfordrer naturlovene for å finne sannheten, men med dette verket forsvinner kunstneren, og blir antatt omkommet. Slektskap mellom førstnevnte og Dons Samsets menneskers indre- og naturkamp, er til stede.

Flåtter: Det er både tekniske og tematiske likhetstrekk ved Jan Aders kunstnerskap og flere av dine performance-videoer og fotografier. Videoen I want to be your girlfriend (2004) er, om jeg har forstått det riktig, produsert som en homage til kunstneren?

Dons Samset: Nei, den er produsert ut fra egne ideer jeg måtte få uttrykt. Jeg ble virkelig glad over å oppdage Bas Jan Ader. Jeg ble tipset i 2008 av noen bekjente om å se på hans arbeider fordi de mente de liknet mine. Etter endel research på nettet kom jeg over dokumentaren til Rene Daalder, (regissøren av Here is Always Somewhere Else) og tok kontakt med ham for å bestille den. Han spurte om å få inkludere min video i sin dokumentar, i tillegg til å legge den på websiden til Ader og vise den på en utstilling han arrangerte i Los Angles som het Gravity Art. Først gjennom dette ble jeg kjent med Jan Aders arbeider. Det å finne andre som arbeider med relativt like problemstillinger var en fin oppdagelse.

Flåtter: Er det andre du vil trekke fram som har betydd mye for din måte å jobbe på?

Dons Samset: Jeg oppdaget plutselig Buster Keaton gjennom filmen hans One Week (1920) som jeg synes var helt fantastisk, og etter det har jeg sett omtrent alle filmene.

Flåtter: Slapstick, men med mye alvor.
Dons Samset: Ja eller, det har vært snakket mye om Keatons stenansikt, men jeg opplever at ansiktet hans er veldig uttrykksfullt på et subtilt nivå. Samtidig fascineres jeg av de gjennomarbeidede produksjonene han lagde. Både teknisk og med kamera, men også ideene og ikke minst kroppsbeherskelsen. En annen jeg kan trekke fram er danske Peter Land sine videoer, blant annet den med danseløven som tryner. Begge disse filmskapernes beskrivelse av det uperfekte mennesket og fokus på mannsrollen er interessant, men har en annen vinkling i forhold til mitt utgangspunkt som er kvinnens. Det vi har felles er humoren og bruken av humor til å beskrive livets alvor.

Endring
Flåtter: I en tekst for Måg (2010) skriver du at du er opptatt av tilhørighet og livskvalitet. Har det skjedd en endring eller en forsoning (med annerledesheten/ naturen) i de senere arbeidene dine?

Dons Samset: Jeg har jo jobbet med Workers-prosjektene i nærmere ti år; det utvidet seg og rommet flere og mer eksistensielle spørsmål. Så kom det til et punkt hvor jeg måtte videre. En periode jobbet jeg uten å tenke. Jeg reiste, fotograferte, gjorde lydopptak og det begynte å forme seg en ny tematikk, hvor problemstillingene er; Hva gjør jeg? Hvorfor farter jeg konstant rundt? Jeg har bodd hos mange forskjellige mennesker, hva er drivkraften bak dette? Også videre.

Jeg begynte å fokusere på hva livskvalitet er og hva begrepet betyr. Også i forhold til hvordan det henger sammen med miljøet man lever i. Jeg leter etter hva mennesket genuint er opptatt av på tross av store globale forskjeller og teknologiske ulikheter. Jeg måtte undersøke det på så forskjellige steder for å observere hvordan folk har det i forhold til de livene man lever. Gjennom dette forsøker jeg å finne det genuint menneskelige; hva er det i så fall og hva betyr det i livene våre.

Flåtter: Du forbereder nå en utstilling i Gråmølna til sommeren?

Dons Samset: Det stemmer, jeg er invitert til å ha separatutstilling i juni. Der planlegger jeg å vise nye arbeider ut fra det materialet jeg har samlet opp de siste årene; blant annet på Island, i Sør-Amerika og Norge. Tematisk har jeg konsentrert meg om relasjonen mellom menneske, natur og livskvalitet som vi har vært inne på. Jeg håper jeg får til en helhetlig romopplevelse i utstillingslokalet hvor alle sanseapparater tas i bruk. Siden jeg jobber mye med rom er også såkalte «hverdagsrom», som for eksempel et kott, interessant, og forholdet mellom ute og inne. Gråmølna, i motsetning til en tradisjonell hvit kube tror jeg vil passe utmerket til dette.

Utstillingen vises fra 17. juni til 26. august.

Intervjuet ble trykket i KUNSTforum 4 – 2011.