Nico Joana Weber

– For meg var det viktig å skape noe som knyttet sammen de forskjellige kulturene, ikke noe som snakker om ‘her hjemme’ og om det fremmede. Nico Joana Weber i samtale med Sarolta Tatár om videoverket The Balance of Matter.

The balance of matter er et økonomisk uttrykk som viser til balansen mellom inngående og utgående materie i et økonomisk eller økologisk system. Nico Joana Weber har ført sammen videoopptak fra Bolivia, Brasil, Sveits og England for å vise at prosessene i et system ikke kan oppsummeres helhetlig: man kan bare håpe på en prøvebalanse av materien som belyser sivilisasjonens situasjon. Landskaper og bybilder fra Europa og Latin-Amerika glir over i hverandre og viser til forskjeller og likheter i sivilisasjonen. Videoinstallasjonen på Holodeck i Oslo 8. – 10. juni viste to filmer samtidig ved siden av hverandre.

Hva ga deg ideen til å utvikle denne installasjonen?

– Når jeg ble ferdig med bachelorgraden i England dro jeg ut og reiste i ett år, hvorav åtte måneder ble tilbrakt i Sør-Amerika. Jeg ble slått hvor forskjellige både landskapene og formene for modernitet jeg så var fra den verdenen jeg selv vokste opp i – Tyskland. For eksempel er det en scene som finner sted i en saltørken i Brasil, hvor saltet fremdeles utvinnes med tradisjonelle, manuelle metoder, noe jeg aldri har sett før.

– Jeg måtte spørre meg selv når jeg kom tilbake om hva jeg fant så fascinerende ved dette: var det bare en etnografisk romantisme, eller noe dypere? Kanskje noe går tapt i et samfunn som bare har fokus på effektivitet og fremskritt? Så når jeg kom tilbake tok det lang tid å se igjennom materialet og forsøke å skape en sammenheng til steder som var mer kjent for meg, til London, Tyskland, og Sveits, som kunne synes å betegne – jeg vil ikke bruke ordet for mye – vestlig sivilisasjon, men det er jo det det er.

Tror du at vestlig sivilisasjon har tapt noe som for eksempel brasilianerne og bolivianerne fremdeles har?

– Brasil er også forskjellig, men Bolivia slo meg som mest avsidesliggende, langt unna vestlig innflytelse, for eksempel finnes det ikke McDonalds i Bolivia. På den ene siden har de bevart en troskap mot tradisjoner; de legger kanskje større verdi i for eksempel gamle bygninger som blir resirkulert og brukt til andre formål enn de opprinnelig var ment for, istedenfor å bli revet. Jeg besøkte en jordbrukshøyskole – det rosa bygget i filmen – som opprinnelig var bygget som hotell på 1960-tallet. Det ligger i en veldig avsidesliggende landsby.

– Jeg ble fascinert av hvordan hotellet var blitt brukt på en ny måte. I Tyskland hadde de sannsynligvis bare revet det og bygget et nytt skolebygg. Samtidig er jeg også veldig klar over at dette skyldes fattigdom, at de ikke har muligheten til å gjøre de tingene de gjør i for eksempel Sveits, så jeg romantiserer ikke situasjonen. Verden kan ikke ta den kursen som det bolivianske samfunnet tar nå, jeg ønsker bare å reflektere over retningen det går i.

Du har sagt at installasjonen også er inspirert av språket til Aymara-indianerne. Kan du forklare litt om det?

– Idéen om utvikling er noe interessant som jeg først fikk kjennskap til etter at jeg kom tilbake. Jeg fikk vite om en utviklingskonferanse hvor det også deltok en delegasjon fra Bolivia. De utga en lang  tekst om hvordan Aymara-indianerne ikke har noe ord for utvikling. Det er fascinerende, for jeg kan ikke tenke meg hvordan Tyskland hadde klart seg uten ordet «utvikling». Det er et så betydningsfullt ord i vår kultur. Ifølge denne teksten betyr heller ikke uttrykket “det gode liv” utvikling og fremskritt i Bolivia, det betyr heller opprettholdelse og et godt liv for alle.

Betrakter du utvikling som en positiv eller negativ ting?

– Det er umulig å snu utvikling tilbake eller forandre en kultur. Men man må kunne problematisere tanken om utvikling og inkorporere forskjellige aspekter fra andre kulturer i vår egen.

Det er mange tomme rom i filmene dine. Mange av menneskene i filmen har ryggen vendt mot kameraet eller beveger seg fra kameraet. Er det også en dokumentasjon av ensomhet?

– Det er en god observasjon. Min film har også mye å gjøre med å være på reise, jeg var borte i ett år. Jeg var ensom mye av tiden. Og denne følelsen av å være ensom og alene det meste av tiden i et fremmed land gjør deg veldig sensitiv overfor det som skjer rundt deg. Du observerer i detalj, fordi du har mye tid til å observere og tenke. Men du føler også mye avstand, du føler at du er en utlending.

– Jeg ble aldri en del av den bolivianske kulturen. Det er også en del av filmen, at jeg ikke prøver å gå inn i en utenlandsk kultur. Det er for meg et veldig følsomt tema: hvordan skal jeg bruke det etnografiske materialet? Derfor prøvde jeg å opprettholde den samme avstanden når jeg filmet i England og Sveits, for ikke å understreke at jeg føler meg nærmere menneskene som bor der.

Du viser spesiell interesse for industrialisering og maskiner.

– Jeg tror det er fordi at jeg gjennom industrialisering kan vise menneskelige handlinger uten å faktisk vise mennesker, og samtidig hvordan naturen blir ødelagt, men også hvordan utvikling blir fabrikkert. Maskinen kan også være et symbol for menneskelig handling.

The Balance of Matter er et uttrykk fra økonomien. Ville du vise at sivilisasjonen ikke har begynnelse og slutt? Hvordan føler du overfor den postmoderne estetikken, som også kan sies å mangle begynnelse og slutt?

– Jeg hadde faktisk en annen versjon av filmen som hadde begynnelse og slutt, men jeg forkastet den fordi The Balance of Matter bare er et snapshot av et større bilde. Det handler om forandring og transformasjon, og det har jo ingen begynnelse eller slutt. En perfekt parabel for forandring er bildet av europas eldste vannkraftverk, i Sveits, som blir revet for å lage plass til noe nytt. Det henviser til et samfunn drevet av effektivitet. Et annet slikt bilde er opptakene av en svømmehall som ble innredet i en gammel lagerbygning. Det ble ominnredet av en malaysisk entreprenør, som bygget landets største innendørs regnskog her. Det er et bilde på hva resirkulering av en bygning kan bety i Tyskland, som igjen refererer til resirkuleringen av hotellet i Bolivia.

– Det viktigste aspektet for meg ved dette uttrykket var ikke det økonomiske, men det kjemiske/biologiske, det vil si input/output mellom organisk og uorganisk materie. Prosessen ved å bli til og ved å forgå. Det er et bilde av en grafikk som illustrerer uttrykket, tatt ved landbrukshøyskolen som nå fungerer i det rosa bygget.

Det er ikke lett å skjelne hva som ble filmet i Sør-Amerika og hva som ble filmet i Europa. Hvorfor ble det så likt?

– Det er positivt at du la merke til den geografiske forskyvningen. For meg var det viktig å skape noe som knyttet sammen de forskjellige kulturene, ikke noe som snakker om her hjemme og om det fremmede. Kanskje ville jeg også gjøre opp en mening av de inntrykkene jeg hadde fått, og inkorporere det i mitt liv. Jeg ville skape en balanse, som filmen skulle referere til.

Nico Joana Weber, født 1983 i Bonn, Tyskland, tok bachelorgrad fra Goldsmiths College, London, i 2008. Hun holder for tiden på med en mastergrad ved Academy of Media Arts i Køln.

The Balance of Matter ble vist på det kunstnerdrevne visningsstedet Holodeck i Oslo 8. – 10. juni.