En stor mønstring av Georgia O’Keeffe vises nå på Tennispalatset i Helsinki. Maleriene kjemper dessverre om oppmerksomheten med fotografier av kunstneren og annet biografisk materiale.
Georgia O'Keeffe, “Purple Petunias”, 1925. Foto © Collection of The Newark Museum, Bequest of Cora Louise Hartshorn, 1958.
Georgia O’Keeffe (1887–1986) er blant de fremste kunstnerne innen den amerikanske modernismen. Hennes karakteristiske malerier av blomster, ørkenlandskap og metropolenes skyskrapere har imidlertid sjelden vært vist i Europa. Utstillingen som nå vises i Helsinki er produsert i samarbeid med Georgia O’Keeffe Museum i Santa Fe og har tidligere vært vist i Italia høsten 2011 og i Tyskland tidligere i vår.
Fra et stort fotografi i sort/hvitt skrår O’Keeffes årvåkne blikk ned på publikum ved inngangen til utstillingens hovedsaler. Fotografiet setter tonen for utstillingen, som handler om maleriene, men også minst like mye om Georgia O’Keeffe som person. Mediebildet av kunstneren ble i stor grad skapt av en annen av nøkkelpersonene innen den amerikanske modernismen, ektemannen Alfred Stieglitz (1864–1946). Som kjent fotograf med eget galleri i New York var det han som introduserte Georgia O’Keeffe til kunstverdenen. Han markedsførte maleriene hennes som et uttrykk for kvinnelig seksualitet, noe som også kom til å bli den foretrukne tolkningen av hennes motivvalg blant kritikere og kuratorer.
Selv tok kunstneren konsekvent avstand fra tanken om maleriene hennes som uttrykk for kjønn, og holdt fast ved at hun rett og slett var interessert i naturens iboende kraft. Til tross for sin heftige protest mot den seksualiserte fortolkningen, erkjente Georgia O’Keeffe mot slutten av sitt liv betydningen Stieglitzs rolle hadde hatt for hennes karriere. Det vi ser i utstillingen er dermed også fortellingen om et kunstnerskap, med alt det innebærer av talent og flaks, nettverk og markedsføring.
Georgia O'Keeffe, “Two Jimson Weeds with Green Leaves and Blue Sky 2”, 1938. Foto © 2009 Georgia O’Keeffe Museum.
Variasjoner i skala
O’Keeffes monumentale malerier av blomster revitaliserte sjangeren og ga det et moderne uttrykk. Hun malte nærbilder av enkeltstående blomster i stort format, slik vi har blitt vant til å se dem i de utallige reproduksjonene som finnes av hennes malerier. Interessen for fotokunsten kommer fram i hvordan hun zoomer kraftig inn på og beskjærer motivet, som ofte gir inntrykk av å være sett gjennom kameralinsen.
Den avkledde, men sjelden helt abstrakte stilen ga et høyst personlig bidrag til den amerikanske modernismen. O’Keeffes malerier forener det materielle og immaterielle på en spektakulær måte. I for eksempel Two Jimson Weeds with Green Leaves and Blue Sky fra 1938, utmales blomstenes torner med et påtagelig fokus samtidig som fargene bidrar til et uvirkelig og drømmeaktig inntrykk. Stemningen i bildet kan for meg sammenlignes med Pipilotti Rists videoverk, der det kroppslige blander seg med det eteriske.
Georgia O'Keeffe, “The Red Hills, Lake George”, 1927. Foto © The Phillips Collection, Washington D.C.
Landskapene fra New Mexico er på sin side små bilder, oversiktlige overblikk over majestetiske klippeformasjoner. Kontrastene i størrelse mellom de ulike seriene føles i seg selv som en aha-opplevelse i utstillingen. Vekslingen mellom formater fungerer som et konseptuelt verktøy for kunstneren: mens landskapet reduseres til et bilde, fyller blomstene synsfeltet og danner landskap å tre inn i. En annen serie, som er mindre karakteristisk, er bildene hun malte av skyskrapere i New York. Her steg hun inn i de mannlige fotografenes territorier for å avbilde den amerikanske drømmen. Byen ter seg som et fremtidsrettet urbant prosjekt, elegant avkledd og folketom.
Ørkenbildene står i kontrast til motivene fra New York. På lange spaserturer samlet O’Keeffe solblekte kranier og beinrester av dyr, og lot seg fascinere av ørkenens harde livsvilkår. I maleriet Pelvis IV (1944) sees en blå himmel med en månesigd gjennom åpningen av knoklene av et bekken. Motivet og uttrykket viser et slektskap til surrealismen, samtidig som de ekstreme kontrastene i perspektivet viser den vidstrakte ørkenen. Det var her i disse omgivelsene kunstneren opplevde at hun kunne «utvides og bli uendelig stor», som hun uttrykte det i et brev til Stieglitz.
Georgia O'Keeffe, “On the Old Santa Fe Road”, 1930–31. Foto: © 2009 Georgia O’Keeffe Museum.
Amerikansk stjernestøv
Alfred Stieglitzs fotografier av hustruen har en viktig posisjon i utstillingen. Sammen med private eiendeler skaper de en biografisk motivert helhet. Fotografiene forteller historier og formidler mye av O’Keeffes karisma, men tilfører ingen estetiske innfallsvinkler til maleriene. I utstillingen er de montert for seg selv i en egen etasje, og utgjør på sett og vis en egen fortelling.
Personlig hadde jeg ønsket en friskere presentasjon med et skarpere fokus på de tidløse og originale maleriene. I stedet er utstillingen laget av et museum som forvalter alt fra O’Keeffes malerpensler til dyreskallene hun plukket opp i ørkenen, og resultatet er deretter; det dannes et støvete arkiv.
Det biografiske aspektet er nesten ikke til å unngå når vi har å gjøre med en så stor stjerne fra en svunnen tid, men jeg skulle ønske at det ikke hadde preget hele utstillingen. En pedagogisk amerikansk fortellerstemme (fra en dokumentarfilm i utstillingen) akkompagnert av pianoklimpring følger publikum og demper de energfylte maleriene. I mitt hode fremkaller bildene et coolere og langt mer oppdatert soundtrack.
Utstillingen Georgia O’Keeffe vises på Helsingfors konstmuseum Tennispalatset til 9. september.