Flanerende kvinner

I dag åpner utstillingen collection in black n white med nye arbeider av Christina Leithe Hansen på Galleri Maria Veie i Oslo. I den anledning publiserer vi en artikkel som var på trykk i KUNSTforum #1 2009.

I den kommende utstilingen Testshot/Flaneurie på galleri Marie Veie undersøker Christina Leithe Hansen kvinnerollen i den moderne storbyen. I utstillingen tematiseres det å flanere, en handling som springer ut av flanøren som en karakter i den moderne byen. De flanerende kvinnene i Leithe Hansens bilder fremstår som sterke og selvstendige subjekter som har definisjonsmakt over egen identitet.

Fotografiene til Christina Leithe Hansen har en egenartet sort/ hvitt estetikk og befinner seg i et grenseland mellom det dokumentariske og det iscenesatte. Hun jobber serielt, og bildene har en narrativitet som binder dem sammen. Motivene retter søkelyset mot kvinnelige subjekter i det offentlige rom, det kan være i byrommet eller på rockefestival.

Ved at det nesten utelukkende er kvinner som portretteres i fotografiene hennes, skaper hun et rom hvor det er kvinnen som er fortellerstemmen. I utstillingen Testshot/ Flaneurie på Galleri Marie Veie undersøker hun det å flanere, en handling som springer ut av flanøren, en karakter knyttet til fremveksten av moderniteten i Paris på slutten av 1700-tallet. Temaet er kvinnelig voyerisme i en feministisk fortelling.

Kjønn som iscenesettelse

I serien «Testshots» fra 2006, Leithe Hansens første fotoserie av kvinner i det offentlige rom, hentet hun inspirasjon fra boken «Idols of perversity» av Bram Dijkstra, som beskriver hvordan kvinner har blitt portrettert som begjærsobjekter for det maskuline blikket i romantisk maleri. Ut fra dette perspektivet valgte Leithe Hansen å lage portretter av kvinner som ikke tilbyr seg til betrakteren.

De portretterte kvinnene i serien ser vekk fra kameraets blikk eller betrakteren, enten innover i bildet eller mot noe utenfor bildet. Satt sammen som serie får man følelsen av at kvinnene ser mot hverandre eller mot et felles punkt. Det er som om de er vendt inn mot sin egen virkelighet, et autonomt rom som er uavhengig av betrakteren. Hvert portrett fremstiller en selvstendig kvinne med et sterkt uttrykk av selvkontroll og en egen vilje.

Fokuspunktet i flere av bildene er de avbildedes øyne og fotografiene synliggjør på den måten den makten som er knyttet til blikket. Fordi subjektet er så sterkt til stede i portrettene gjennom et konsentrert og målrettet blikk, åpner de i liten grad opp for en maskulin objektivisering av kvinnekroppen. Ved å avbilde kvinner fra en kvinnes synspunkt bruker Leithe Hansen kameraet på en måte som minner om den franske fotografen Bettina Rheims.

Rheims portretterer kvinner utfra sitt eget blikk som kvinne, mer som meningsbærende personligheter enn som objekter og mer som selvbevisste sterke kvinner enn som ofre for en mannskultur. Mens Rheims fokuserer på motens fremstilling av kvinnen, og ønsker å være med på å definere hvordan den kvinnelige kroppen blir avbildet, jobber Leithe Hansen på et mer strukturelt plan. I bunnen ligger Judith Butlers observasjon av at kjønn ikke er en gitt konstruksjon, men noe som skapes gjennom repetisjon.

Byrommet som rammeverk

I serien Moving Places fra 2008 møter vi jenter i samspill med byrommet. De avbildes i jentegjenger eller alene med et sterkt nærvær av byens rå arkitektur. De venter på bussen, streifer i gatene, henger eller står i kø utenfor et utested. Leithe Hansen har også inkludert et bilde hvor jentene mangler, som for å belyse arkitekturens betydning for produksjon av identitet.

For Leithe Hansen er rom og arkitektur steder for liv, kamp og narrativitet. Her finner også forhandlinger rundt subjektivitet og kropp sted og historien blir fortolket og produsert, om enn på et hverdagslig plan. I Leithe Hansens bilder representerer byrommet ideologiske strukturer som har innvirkning på hvordan individet konstruerer identitet og sosial tilhørighet.

I bildene hennes kan man ane et latent behov hos jentene for å gjøre byrommet til sitt eget, et behov for å aktivt definere sin egen rolle i byen gjennom bruken av den. I et av bildene møtes to jentegjenger i noe som kan antyde en konfrontasjon, noe som forsterker følelsen av at det dreier seg om en kamp for å besitte definisjonsmakten over rommet og egen identitet.

Uavhengige av sosiale forventninger

Kanskje man kunne si også at Leithe Hansens fotografiske prosjekt i stor grad er eksistensielt og handler om væren i og for seg, uavhengig av sosiale implikasjoner. Kvinnene hun fremstiller er i ett med seg selv og byen de beveger seg i. De har en klar identitet som går forbi tradisjonelle kjønnsmønstre.

Dette kan vi for eksempel erfare i serien As Eve – female parent standing in front of a brick wall fra 2007. Her har hun portrettert kvinner som har valgt å få barn utenfor den tradisjonelle familiestrukturen. I avbildning er den personlige historien skrelt bort og det som gjenstår er en hvilken som helst kvinne som nonchalant poserer foran en murvegg.

Kvinnene i bildene fremstår som sterke og selvstendige. De tar egne bevisste valg uten å lytte til samfunnets forventninger rundt kjernefamilien og den tradisjonelle morsrollen. På den måten skaper de sitt eget rom som de har definisjonsmakten i, akkurat som jentegjengene i Moving Places.

Flanørens blikk

I bildene i Testshot/ Flaneurie tar Leithe Hansen for seg kvinnen i rollen som flanør, observatør og historieforteller. Hun er fascinert av den handlingen det er å flanere som kobles til en tilsynelatende fri og objektiv lesning av den moderne byen og det sosiale miljø. I bunn og grunn handler det om å la seg forføre, og denne måten å oppleve byen på springer ut av flanøren som karakter.

Den franske poeten Charles Baudelaire har beskrevet flanøren som en herre som slentrer gjennom byen uten andre hensikter enn å observere den og oppleve den, en elegant dagdriver som aldri gjør noe og aldri klarer å kjede seg. Hos Leithe Hansen er det kvinner som får denne rollen, noe som retter oppmerksomheten mot at strukturene i det offentlige er sterkt knyttet til kategorier som kjønn og sosial tilhørighet, også når det gjelder måten mennesker befinner seg i byrommet på.

Det håndholdte fotografiapparatet tolkes hos Susan Sontag som flanørens verktøy fordi flanørens deltagelse i byrommet er som en reflektert voyeur, hvor man dekoder og rekoder det urbane landskapet gjennom hvilken måte man ser det på.

Dette er kanskje ikke så langt fra hvordan Leithe Hansen bruker fotografiapparatet til å spore kvinnens opplevelse av det urbane rom, både som deltager og som observatør. Hun ønsker også å undersøke sitt eget blikk, som hun beskriver som både feministisk og maskulint.

Metablikk og maktrelasjoner

Gjennom farvefotografier, sort/ hvitt fotografier og low-fi videoklipp i sort/hvitt retter hun i Testshot/ Flaneurie oppmerksomhet mot den kvinnelige karakteren som et observerende subjekt – som en som både ser på andre og på seg selv samtidig. Dette kommer frem gjennom kombinasjonen av video og fotografier.

I de fotografiske avbildningene er det begjærlige blikket i fokus. Kvinnen som er portrettert er preget av en observerende voyeurisme. Videoene er korte dokumentasjoner av fotoshooten med fokus på modellen. Vi aner fotografens nærvær gjennom modellens henvendelser til fotografen. Dette skaper en påminnelse om at fotografens blikk også er preget av observasjon og voyeurisme. Og i forlengelsen blir publikum i utstillingen også involvert i denne voyeurismen.

Det blir en form for sirkulær bevegelse fra blikk til blikk til blikk, med en nærværende metabevissthet om ens eget og den andres blikk som struktur. På denne måten behandler Leithe Hansen maktstrukturer i forholdet mellom den portretterte, mediet (fotografen) og betrakteren.