Utstillingen So Dry You Couldn’t Spit på Akershus Kunstsenter viser Aurora Passeros arbeider sammen Camilla Steinum. Begge bruker tekstil som utgangspunkt. Utstillingstittelen peker på handlinger som er uglesett som asosiale.
Aurora Passero, "Victorian in Attitude" Foto: Jon Benjamin Tallerås
Doble budskap
Kunstneren Aurora Passero, som bruker veven som sin hoveduttrykksform, har uttalt at presenningene som dekker bygninger under renoveringsarbeid har vært en inspirasjonskilde for henne, og det er absolutt en monumental karakter over hennes veggdekkende tekstiler.
Verket Victorian in Attitude er veggdekkende, og minner om et nylonsjal farget som batikk i grått og oransje. Verket har lange frynser i begge ender, noe som minner svakt om gamle øst-europeiske sjal. Tittelen henspiller på en slags gammeldags femininitet, noe tilbaketrukkent, men også beskyttende, ispedd med lidenskap.
Aurora Passero, "Rattlers" Foto: Jon Benjamin Tallerås
Passeros neste stykke, Rattlers, igjen et veggdekkende tekstilverk steingrått nylon, mer moderne i formen, men med tilsiktede ”feil” i veveteknikken. Det viser til noe mer herdet eller grånet, noe som har mistet sin sjelelige uro og blitt mer sindig. Men også dette har et element av det beskyttende over seg, stort som det er. Samtidig er det noe lett sårbart over måten den er hengt opp på.
Aurora Passero, "Rattle Sabers" Foto: Jon Benjamin Tallerås
Passeros tredje verk, Rattle Sabers er uhyre sart, og består av to gardinlignende tekstiler av hvite nylontråder som henger ovenfor hverandre. Enden på nylontrådene er flettet til dusker. Tittelen gir assosiasjoner til brask og bram, en aggressiv framtoning, eller en slags motsetning mellom to parter. Det står i sterk kontrast til det feminine, uskyldsrene gardinforhenget. Verket minner oss om at idealet i den tradisjonelle kvinneroller ofte har vært å være så naiv og ren som mulig.
Filler i bur
Til forskjell fra Passeros veggdekkende og estetiserende tekstilverk, velger Camilla Steinum et røffere uttrykk. Også hun vever og fletter, men blander andre materialer i verkene sine, som filler, tre, glass, plastikk og metall.
Tre verk skiller seg ut med å være plassert i metallbur. Restless Resting viser et vevd pledd, hvitt ispedd noen farger, som er hengt opp på en gren og halvt plassert i et metallbur. Hvis man sammenligner med de to neste installasjonene, virker det som om pleddet er i ferd med å gli inn i buret.
Anomalous viser et lignende pledd innestengt i et likt metallbur, men rysjene trenger ut i bunnen av buret – som om det ønsket å bryte seg fri. Smuss viser noe som ligner en ynkelig vaskefille som også er hengt opp i et metallbur, men det er mye mindre og skitnere enn de to forrige pleddene. Bunnen av buret er dekket av et glassgulv, der det er støpt inn blomster, smykker og andre gjenstander det er vanskelige å identifisere. Utenfor buret står det et glass vann med fjær i.
Kvinnesymboler i en moderne estetikk
Disse tre installasjonene gir assosiasjoner til tradisjonelle kvinneportretter i impresjonismen og symbolismen, der den dydige kvinnen er symbolisert av en fugl i bur, slik som Berthe Morisots (1841-1895) Ung pike med bur, eller Jozsef Rippl-Ronais (1861-1927) Kvinne med fuglebur. Tradisjonelle kvinnegjenstander, som smykker og blomster havner her inne i buret, mens tekstilen langsomt forvitrer. Det livgivende vannet med frihetens fjær befinner seg også utenfor rekkevidde, utenfor buret. Samlet er uttrykket en kombinasjon av tradisjonelt kvinnearbeid – veving – og tradisjonelle kvinnesymboler i en moderne estetikk.
Camilla Steinum, "Uten tittel" Foto: Jon Benjamin Tallerås
Steinums to andre verk skiller seg ut ved å bryte opp veveteknikken med andre materialer: Uten Tittel er et mer tradisjonelt vevet veggteppe i en stålramme, men teppets vevde tråder brytes av andre tekstiler, som skaper et tilfeldig mønster. Pinned In bryter selv med veveknikkens tradisjonelle form for å skape noe som ikke lenger et et pledd, bare en rekke løse tråder vevd sammen med biter av tre, metall og plastikk, som et fragmentert storbyliv.
Camilla Steinum, "Pinned In" Foto: Jon Benjamin Tallerås
Tekstilkunst i medgang
Veving og annet håndarbeid har tradisjonelt sett vært kvinneyrker. I det gamle hierarkiet mellom kunstformene hadde det ikke samme rang som malerkunst eller skulptur, som var typiske maskuline uttrykksformer. Med kunstens utvikling i det 20. århundre må vi si at de gamle holdningene har falt i de store kunstinstitusjonene.
Hvor langt holdningsendringene er kommet, vises ved at Hannah Ryggen rekkes frem i lyset igjen på Documenta, at kunstneren Ann Cathrin November Høibo representeres av Galleri Standard og har en kommende utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, og ved at Aurora Passero vant Høstutstillingsprisen i 2011 for verket Fan Their Hearts, Inflame Them More.
Når man ser på Steinum og Passeros verk under ett, kan man merke at alt synes å henspille på det kvinnelige, det tradisjonelle i brytning med det moderne. Tittelen får dermed også en ny betydning: den blir et symbol på det kontrollerte ved et tradisjonelt kvinneliv, det utilfredsstillende i tørken, forbudet mot å gjøre noe fandenivoldsk som å spytte, og mangelen på frihet. De to kvinnene skaper dialog mellom sine verk gjennom teknikk og det monumentalt beskyttende, sarte og utsatte – en felles refleksjon over kvinneliv i moderne storbyer?
Utstillingen står til 11. mars.
Hvorfor må kunst av kvinnelige kunstnere absolutt leses som kvinnelig? Her har redaktøren en jobb å gjøre, som feks å be skribenten tenke seg om en gang til. Mvh
Tematikken i disse kunstverkene er typisk kvinnelig, som veggtepper formet som moteriktige kvinnesjal, og ikoniske tilbehør som bur og fjær som i tradisjonell ikonografi refererer til kvinner. Men det er sant at et verk som Pinned In can leses på andre måter også.