På scenen

Elad Lassry iscenesetter første etasje i Kunstnernes Hus med en utstilling som setter fotografiet som objekt i sentrum av kunsthistorien.

Fredag 24. februar åpnet Kunstnernes Hus tre utstillinger kuratert av Mats Stjernstedt og Ida Kierulf. Der vises Hans-Peter Feldmanns temporære livssyklus 100 years, seks filmer av portugisiske João Maria Gusmão & Pedro Paiva med tittelen Since you have eaten the horse, you can travel to Rome by donkey: on dwarf philosophy og en separatutstilling med den israelske Elad Lassry.

Kunstnerne kommer fra forskjellige generasjoner, Feldmann er født i 1941, de andre kunstnerne er født på slutten av 1970 tallet. Felles for dem alle er at de har hatt svært vellykkede internasjonale karrierer, og spesielt Lassry har fått mye omtale de siste årene.

Men de tre utstillingene har en rekke andre fellestrekk og interne referanser. De arbeider alle med foto/filmmediet og de knytter an til kunsthistorien på hvert sitt vis. Feldmann viser et monumentalt  fotografisk livsfrise i hundre fotografier i svart/hvitt, et tema som her til lands er behandlet av blant annet Edvard Munch og Gustav Vigeland.

João Maria Gusmão & Pedro Paiva griper til Cicero for utstillingens tittel og filmene er trekker veksler på kunsthistorien. Wheels (2011) gir tidvis assosiasjoner til antikkens pottedesign, Cassoway (2010) virker som et scenemaleri fra romantikkens landskapsmaleri utstyrt med en kalkun på scenen. Bli heller ikke forundret hvis Akilles hel dukker opp i Hand smaller than hand (2009). I denne kombinasjonen passer Elad Lassry meget godt.

Iscenesettelse av objekter
Det mest slående i det man kommer inn i utstillingen til Elad Lassry er iscenesettelsen. På høyre side ser man en lav vegg eller mur, som når en cirka til hoften. Oppå denne veggen er det utstilt syv gule keramiske skulpturer. Skulpturene har en organisk form, man kunne se for seg at det er mange bananer satt sammen til en form eller at det er myke tegneserieversjoner av skipsankre. Bak disse skulpturene henger det syv kulltegninger, alle i 14.5 x 11.5 x 1.5 tommer som fremstiller stilleben. Tegningene er altså ikke øyeblikkelig oppnåelige for oss som betraktere, vi må gå bak muren.

Denne strukturen med en mur midt i rommet gjentas i det andre utstillingsrommet, men her kan du ikke gå rundt muren som var høyere og ble avsluttet med form med bølger og ellipser. I dette rommet er det altså slik at uansett på hvilken side av muren du befinner deg er du nødt til å gå igjennom hele utstillingen for å få se nærmere på kunstverkene som er på den andre siden.

Her befinner Elad Lassrys fargefotografier av forskjellige objekter og mennesker seg. Alle «objektene» er fotografert mot en sterk bakgrunnsfarge og rammene er malt i samme farge. Midt mellom de to hovedsalene finnes 16 mm filmen Untitled (Pan).

Denne utstillingskonstruksjonen betyr at du får ikke «sett» alle Lassrys fotografier uten å ha sett alt annet først, det er altså ikke verkene som blir satt i scene bak vegger, men dine bevegelser som publikummer som altså blir utsatt for sterk påvirkning.

Fotografiske objekter

Jeg skal derfor ta kuratorenes ønske om å styre mine bevegelser til etterretning, og begynne min analyse ved slutten av utstillingen. Lassrys fotografier viser forskjellige objekter stilt mot en sterkt farvet bakgrunn.

I verket Woman (purple bow) ser vi torsoen til en naken kvinne som sitter bak et lilla bord mot en lilla vegg. Hun har på seg lilla hatt. Konsekvensen av dette er at kvinnen fremstår som en skulptur mot den lilla bakgrunnen. I dette bildet har jeg en sterk følelse av at det er en ekte kvinne vi ser, ikke bare et objekt, men i andre fotografier utviskes dette.

Et eksempel kan være Squirrel (2012) som viser et ekorn som tilsynelatende spiser en nøtt mot en brun bakgrunn. Man begynner å undres hvordan kunstneren har klart å få ekornet til å sitte stille i disse omgivelser og spørsmålet bli her om vi ser dyret ekorn, eller om vi ser tingen «utstoppet ekorn». I Three Crystals, Green(2009) er det ikke lenger et spørsmål, vi ser på et objekt.

Det som fascinerer er de klare kontrastene mellom det avbildede og bakgrunnen i bildet, kombinert med kontrasten mellom verkets farge og den hvite galleriveggen. Slik gis verkene en svært taktil, og særdeles iscenesatt, effekt.

Tilbake til fortiden 

I det man vandrer tilbake for å få sett fotografiene på den andre siden av muren, går man igjennom filmrommet hvor Untitled surrer på en gammel 16 mm filmfremviser. Her vises mennesker oppstilt eller i bevegelse mot en klar fargebakgrunn, men vel så viktig er det at vi fra maskinen får et soundtrack, lydbilde, som bringer tilbake en tid jeg ikke kan huske.

I neste rom finner vi altså kulltegningene, som er meget godt utført. De er stilleben, men med unntak av Wreath, er det like presist å kalle dem bordoppsetninger. Vi snakker altså om meget oppstilte objekter i en tradisjon som strekker seg tilbake til barokken. Det Lassry tegner i sine kulltegninger er altså det samme som han gjør med fotografiene, bare at det er i et annet medium og i svart/hvitt.

Her var det spesielt to tegninger som fanget min interesse, Silverware, Napkins and Ornaments (2012) og Tabletop (2012). Begge motivene har den samme dobbeltheten som fotografiene. På den ene siden gir de inntrykk av å være satt opp rett før en person kommer inn og setter seg og ødelegger oppstillingen. Altså en klassisk fremstilling av det som er rett før noe skjer. På den andre siden gjør de dystre og avdempede fargene at man får følelsen av noe som er forlatt. Et øyeblikk for lenge siden, noe som er steindødt, men som vil forbli i den posisjonen for alltid.

Men det mest slående med kulltegningene er at man ser dem i lys av fotografiene i det andre rommet. De virker som noe fra fortiden, men det føles like naturlig å referere til gamle fotografier som til barokken. Slik snur utstillingen noe på hodet, det er ikke fotografiet som springer ut av tegningen. Og alt er iscenesatt.

Utstillingen står til den 22. april.