Arbeidets verdi

Lizzy Bordens spillefilm Born in Flames (1983) er i seg selv en grunn til å oppsøke LABOUR i Kunsthall Oslo, selv om en tilfeldig presentasjon trekker ned opplevelsen av selve utstillingen.

I anledning utgivelsen av det første nummeret av den uavhengige og feministiske kunstpublikasjonen LABOUR, har Kunsthall Oslos lokaler blitt fylt med retrospektive arbeider av kunstnergruppen Henry VIII’s Wives og spillefilmen Born i Flames av Lizzy Borden.

Melissa Gordon og Marina Vishmidt er redaktører for første nummer. De påløpende utgivelsene vil ikke bare har andre redaktører, men også en annen tittel, format, skribenter og tema. Magasinkonseptet er et resultat av diskusjonsserien A conversation to know if there is a conversation to be had som redaktør Gordon inviterte kvinnelige kunstnere til i løpet av 2010/11.

Samtalene har pågått ved Dexter Sinister (New York), Kunstverein Amsterdam, Salon Popolaire (Berlin) og Raven Row (London) hvor temaer rundt den femininiserte kunstneren som produsent er blitt tatt opp. Dette nummeret gir et innblikk i temaer omkring arbeid og kunst i et feministisk perspektiv. Det tar utgangspunkt i spørsmål omkring den utstabile tilstanden til kvinner i arbeid og overfører tematikken til å gjelde for alle kunstarbeidende. Resultatet er en samling tekster som underbygger og styrker kampen om å frigjøre kunstnernes arbeid fra de-evaluerende strukturer.

Selv om noen av tekstene i den mintgrønne lefsa er ført i en avskrekkende penn, med ordformuleringer som kan ta rotta på Deleuze og Guattari, så er den fylt med et variert og godt innhold for den feministisk orienterte leser. Er man ubevandret i disse temaene, får man dessuten et innblikk i et noe kaotisk og uoversiktelig felt.

Bladet oppfyller sine intensjoner og leder meg inn i selvgranskningsmodus. Undertegnede er vel og merke selv kunstner med feministiske tendenser og heier når som helst på en underdog. Dermed oppleves refleksjonene rundt arbeidsvilkårenes tilstand for kunstnere, femininiserte eller ikke, som høyst aktuelle.

Arbeidsmåte og samarbeid som essens

Det er altså i denne anledning at Kunsthall Oslos lokaler er blitt fylt med utdrag av Henry VIII’s Wives performancer mellom 1998 og 2000 i form av video- og fotodokumentasjon, et utvalg av relevant litteratur, og ikke minst spillefilmen Born in Flames av Lizzy Borden.

Henry VIII’s Wives er en gruppe kunstnere som tilhører Environmental Art-skolen i nittitallets Glasgow. I sine performancer avslører de noen glimt av hva som kan skje når hierarkiske strukturer elimineres fra kunstnerisk samarbeid. Samarbeid er altså stikkordet her. Kunstnerne deler raust av sine erfaringer og deres lynne gjør at det man tilbys av visuelt materiale er fylt av humor.

Kunstnerne omtaler selv sin praksis som ”spontan og anarkistisk”, uten en tydelig leder eller visjon. Verket, i tradisjonell forstand, kommer i så måte i andre rekke. Det merkes. Etter å ha lest meg litt opp, ender jeg imidlertid opp med forståelsen av at det er måten arbeidene er laget på, arbeidsmetoden så og si, som det interessante her.

Newtons vugge

Det er dermed med smertelig medfølelse at jeg humrer når jeg ser filmen Newtons Cradle fra 1998. Filmen viser en syv personer oppspent i seler og tau fra taket på rekke og rad. Han som henger ytterst er utstyrt med et ekstra tau som han drar seg ut til siden med, før han slipper seg og dermed slamrer inn i sidemannen.

Kjedereaksjonen brer seg utover i gruppa, men i motsetning til den stålblanke duppedingsen tittelen refererer til, Newtons vugge, så består elementene her av uregjerlige kropper. De dingler og dangler ukontrollert. Det ser ukomfortabelt ut og blir for meg et uromantisert bilde av det å være en del av et (kunstnerisk) kollektiv.

Slump

Mens jeg hadde stor sans for magasinet LABOUR sitter jeg etter den retrospektive utstillingen igjen med følelsen av at jeg ikke har vært på rett sted til rett tid. Den plakataktige fotodokumentasjonen av An attempt to make fire (1998) og Mercedes CL600 (1999), samt videodokumentasjonen av performancen Mummification (2000) lykkes ikke så godt med formidlingen etter min mening. Jeg ble rett og slett sittende med altfor mange ubesvarte spørsmål.

Som hvorfor man i Mummification (2000) trer en kollega gjennom en juletre-pakkemaskin gjentatte ganger for så å dumpe han på en transformatorboks? Det minner kanskje bare for mye om MTV-produksjonen Jackass til at det faller innenfor mine referanserammer. Øyeblikkets magi går dessuten tapt i det blasse plakataktige fotografiene av An attempt to make fire (1998) og Mercedes CL600 (1999). Man måtte kanskje være der for å forstå det.

”Slump” er derimot ment som et kompliment når det gjelder Henry VIII’s Wives bruk av performance som arbeidsmetode. Det er antageligvis den mest naturlige måten å gå i gang på – når mange deltakere i en gruppe skal ha lik stemmerett i produksjonen av kunstnerisk arbeid. De utforsker dessuten en feministisk tankegang i praksis, noe som er prisverdig i seg selv.

Performance på åpningen

Performancen som foregikk på åpningen 27. januar, No Comment, med Rachal Bradley, Jessica Wiesner, Rachel Dagnall, Simon Polli og Melissa Gordon, viste at kunstnerne definitivt er bedre i realtime enn det som kommer frem av dokumentasjonen. Scenografien, rekvisittene og skriptet av samtalen står igjen på Kunsthall Oslo som et vitnesbyrd om at performancen fant sted. Objektene faller nok en gang litt slapt sammen for dem som ikke var der da det faktisk skjedde, noe som er synd.

No Comment var en rekonstruksjon av det jeg tror er et tidligere Skype-intervju mellom de deltakende kunstnerne. De tuslet rundt i rommet, og snakket inn i små headset som var koblet til høytalerne i rommet. Publikum stod midt i det hele og ble tillatt å være betraktere/lyttere.

Kanskje var det den britiske aksenten og referansene til slapstick-humor á la Laurel og Hardy, men jeg lot meg sjarmere og inspirere av deres refleksjoner rundt forskjellene i å være en del av et kollektiv eller en kunstnergruppe. Og om ansvaret og etikken som følger med. Temaet kunstnerne tar opp er svært relevant for dagens kunstscene. For erfaringene kunstnerne har gjort i samarbeidets og selvorganiseringens ånd setter dagens kunstnerdrevne aktiviteter i et nært historisk perspektiv.

Vi har kommet så mye lenger i dag – eller?

Utstillingen hever seg til et nytt nivå ved å trekke paralleller til de feministiske bevegelsene fra 1970- og 80-tallets New York. Dette gjøres ved å vise Lizzy Bordens spillefilm Born in Flames (1983). Portrettet av rastløse og sinte kvinner i New York, deres organiseringsformer og skjebner, er sterk og underholdende kost. Den er verdt besøket i seg selv og burde være pensum for enhver kunstner, særlig de feministisk orienterte.

Borden beskriver selv arbeidsmetoden med filmen som ”inductive”. Det vil si at man starter med en idé og lar arbeidet utvikle seg derifra. I Born in Flames har hun samlet ulike grupper kvinner som jobbet for likestillingsaken i en sannhetsbasert fiksjon. På grunn av begrensede midler og arbeidstid tok filmen fem år å lage. Mange av skuespillerne spiller seg selv og de delaktige er plukket opp fra politiske grupperinger, kvinnesentre eller fra Downtown New Yorks kunstmiljø.

Det ubehagelige temaet omkring strukturene som devaluerer kvinner og arbeidskraft, og parallellene som publikasjonen LABOUR søker etter å dra mellom dette temaet og kunstnernes arbeidsliv, er en vemodig sak.

Avmålt kuratering, engasjerende budskap

Temaene filmen tar opp, altså devalueringen av spesifikke gruppers arbeidskraft og evner, og hendelser og holdninger fra tretti år tilbake, har dessverre fremdeles relevans. Filmen er lang (80 minutter) og jeg synes Kunsthall Oslo kunne ha tilbudt publikum noe å sitte på. Det er som om de ikke regner med at noen faktisk vil komme til å ville se hele.

Vist og plassert på umonumentalt vis, ved siden av bordet med den utvalgte, relevante litteraturen, fremstår filmen mer som et referanseverk. Dette understreker den historie- og kunnskapsorienterte følelsen jeg sitter igjen med. Dette er ikke nødvendigvis en utstilling for opplevelse av kunst, men handler i større grad om refleksjonen rundt kunstnerens arbeid i seg selv.

Utstillingen vises frem til den 19. februar.