Andreas Eriksson: Mellom komposisjon og idé

I forrige uke annonserte det svenske tidskriftet Konstvärlden at Andreas Eriksson er årets mest fremgangsrike kunstner. KUNSTforum publiserer her et intervju som sto på trykk i KUNSTforum #2 2011. 

Å reise til Andreas Erikssons gård med tilhørende atelier midt ute på en åker i Kinnekulle er som å nærme seg bildene hans i sakte fart. Det slår meg hvor direkte den nærliggende naturens former og utseende avspeiles i kunsten hans. Det finnes en døv nedtonet puls der, bortenfor storbyens tempo, nesten som om bildene befant seg i dvale.

Overgangen mellom vinter og vår er virkelig den rette tiden av året å reise dit, når ingen antydning av sommerens praktfulle grønnhet ennå er synlig. På marken finnes fremdeles hvite flekker av snø som skarpt avtegner seg mot den mørke brunsvarte jorden. Og trestammenes kalde kroppslinjer blander seg med blader av busker og kratt.

Hvor jeg enn vender meg ser jeg motiver fra Andreas Erikssons bilder. Det åpne landskapets nakne former står i en direkte relasjon til maleriene, fotografiene og skulpturene hans. Han viser ofte verk i ulike teknikker side ved side som fra en pågående samtale mellom opphavsmann og omgivelse.

Jeg spør ham hva han søker i naturen.

– Den føles ofte så utrolig nøytral, sier han.

– I den er alt så tilfeldig plassert på en måte som er veldig vanskelig å finne i et bymiljø. I byen finnes det alltid noe som er planlagt, eller har en menneskelig hånd bak seg. Når jeg står foran lerretet forsøker jeg å påføre malingen på en slik måte at jeg ikke har store kompoisjonsmessige ambisjoner. Hvis jeg hadde bodd i byen tror jeg bildene hadde fått et mer urbant utseende, men innholdsmessig hadde de nok ligget veldig nære hverandre.

Andreas Erikssons kunst kan ved første blikk se ut som relativt umiddelbare iakttakelser av trær og grener, eller skygger, kastet mot aterlierveggen. I selve verket består prosessen hans av mange forskjellige avgjørelser og fremgangsmåter, alt avhengig av hvilken teknikk han arbeider med. Hvordan fungerer det å jobbe parallelt med fotografi og maleri?

– Jeg tenker det oppstår maleriske varianter i grensesnittet mellom foto og maleri. Når jeg stiller dem ut sammen peker jeg på at det selvsagt er to helt ulike medier, men også at de nærmer hverandre og derigjennom utvisker tekniske skiller. Fotografiet er en metode for å gi meg selv større spillerom med maleriene som jeg kanskje ikke ville klare å ta på noe annet vis. Maleriet er en krattskog av beslutninger, men fotografiet er som en pause, som renser litt fra den krevende situasjon som maleriet kan være. Og det innebærer bare én beslutning.

Han er lei av det fotobaserte maleri som han ser overalt. Mange benytter fotografiet som en unnskyldning for å kunne fortsette. Og for å slippe å nærme seg sitt eget bilde. Han mener at man forsøker å unnvike det som er plagsomt og krevende med maleriet, som handler om å til-føre et personlig avtrykk gjennom hånden – et nærvær. Samtidig har fotografiene hans også påvirket maleriet. Det lokket frem en mer upretensiøs holdning som ligger nærmere hvordan han arbeidet da han gikk på Konsthögskolan. Da alle malerier hadde samme format og han kunne skape opp til tyve om dagen.

-Jeg samlet på bilder i atelieret. Det gjør jeg nå også. Spenner opp mindre lerreter og går rundt og maler på dem. Nesten som en handling. Det betyr ikke at noen av bildene kommer til å finnes neste dag. Det er svært sjeldent at jeg får en aha-opplevelse når jeg står og jobber med dem. Samtidig har det blitt viktigere å lage malerier som jeg selv vil ha. Og leve med. Før var det mer følelsen av at «nå har jeg gjort den. Nå lager jeg en ny».

Mange av de siste maleriene hans handler om utsikt til naturen med vinduets sprosser som en avgrensende ramme. En fortsettelse på hans serie med skyggemalerier – der skyggens konturer trenger opp gjennom fargen som et fremkalt bilde. Verket beveger seg mellom inne og ute, lys og mørket. Og mellom synlig og usynlig.

Maleriene er på samme tid abstrakte og figurative, liksom de store trestammene som Andreas Eriksson har fordypet seg i de senere år. I dem kan betrakteren synke inn og tape seg i mengden av detaljer og forskjellige maleriske løsninger. Bak slør av tynn farve som perler seg i undermalingen anes grenenes opptegnede former. I forkant av at sommerens Veneziabiennale, der han skal stille ut som Sveriges representant, har han gått opp i format og i atelieret står noe gigantiske malerier.

– Det er veldig mye mer smertefullt å lage de her store arbeidene der jeg reflekterer over meg selv under arbeidet. Samtidig bobler det opp mer uventede elementer i de små som jeg ikke hadde regnet med i det hele tatt eller visste at jeg bar på. Jeg tenker trestammene handler mye om et slags eksistensiell nærvær. De har med min personlighet å gjøre.

Det er en utfordring for ham å få plass til den kompleksiteten de store maleriene har i de mindre. Og å tillate seg samme frihet til å legge fargen på uavhengig av størrelsen på lerretet. Å gå forbi de forventninger som et stort gjennomarbeidet maleri ofte innehar.

– Til Venezia tenkte jeg at jeg skulle gjøre trær, men nå står jeg og gjør et tjern i stedet. Det ble egentlig bare en trestamme til slutt. Det første store maleriet viser kanskje speilingen i et vanndrag, eller om det bare et grå farve. Fikseringen med trestammer kommer av at jeg finner et maleri i dem som jeg synes er utrolig fint. Jeg synes det har vært tilstede tidligere, men at jeg nå plasserer det inn i et figurativt bilde. For det har vært spennende. Men også litt naivt og nesten sjenerende.

Den nordiske paviljongen i Giardini er spesiell med sitt åpne rom og med de ekte restammene som allerede finnes der. Andreas Eriksson kommer til å beholde rommets karakter og vise et utvalg av sine senere malerier og fotografier.

Ute i rommet skal han plassere skulpturer på et stort podium som er en blåkopi over hans egen gård – med husets former utlagt i skala 1:2. Selv om det å vise verkene i omstendigheter som minner om hjemmet hans føles som en naturlig, siden gården er kunstverkenes utgangspunkt, ser han mer på det som en konstruktiv måte å vise verket på.

– Jeg var veldig i tvil om jeg skulle fortelle at det var en avbildning av gården. Jeg ville ikke gjøre et poeng av det for det er ikke et verk i seg selv. Podiet er like mye en måte å slippe å sette i gang med å komponere noe til skulpturene. Det kan bli så konstruert, og da er det bedre å ta en ferdig mal. Jeg vil unngå at rommet bare oppleves som malerier på en vegg, og forsøker i stedet å skape en følelse av plassen man befinner seg på.

Han viser meg en stor modell over installasjonen i Venezia der verkene er luftig arrangert i harmoni med rommets arkitektur. Og det er en interessant løsning å plassere skulpturene på en slags konseptuell bildeflate. For akkurat de tredimensjonale objektene er tydelige eksempel på at kunsten hans ikke utelukkende består av en indre søkende prosess. Og at han arbeider parallelt med flere idé-baserte serier av verk, uten at det innebærer noen motsetning.

Selv tror jeg det handler om en vilje til å ta vare på naturens uforutsigbarhet. Klassisk støpte objekter – men med synlige rester av arbeidsprosessen– er et direkte resultat av Andreas Erikssons svært konkrete beslutning om å omskape fuglene som har fløyet rett inn i ateliervinduet hans til bilder av seg selv.

– De taper seg selv i bildet. Fuglene ser refleksjonen av et annet bilde og tror det er virkelig. Det er som snøblindheten jeg selv ble offer for da jeg var liten og min mor satte meg ut i snøen på vinteren. Snøen er en metafor for lerretet, et ledig overflate for projeksjon. Den hvite snøen som forsvinner og slipper frem landskapet igjen har også med tiden å gjøre. Jeg tok lange spaserturer og da gikk jeg rundt og fotograferte snøfonnene. Det fantes ingen strategi eller plan bak det, men siden synes jeg at det er vakkert hvor nære verkene ligger, til tross for at de står langt fra hverandre materielt.

Andreas Eriksson har valgt et sitat av favorittmaleren Willem de Kooning til fugleskulpturene – Content is a Glimpse. Han mener at det er den samme øyeblikkelige fornemmelse av en annen virkelighet som man kan kjenne når man står overfor et maleri. Hans serie av muldvarpshauger i bronse som skal ligge på gulvet i Venezia, er basert på lignende tilfeldigheter han har registrert. De er som lavmælte rester av underjordisk aktivitet som kommer opp til overflaten.

– Muldvarpshaugene er også en slags hyllelse til maleriet, dette at man ikke kan kontrollere saker og ting. Det er liksom selve poenget med å male. Og det finnes en komikk i at det finnes parallelle verdener som ligger veldig nære min måte å arbeide. Alle har sine egne «muldvarpshauger». Det er derfor de vekker hat og frustrasjon. De er motsatsen til alles ønskedrøm, den perfekte gressmatten.

(Alle bilder gjengitt med tillatelse fra Andreas Eriksson og Galleri Riis Oslo – Stockholm.)