Utstillingen Har dyrene sjel på Bergen Kunstmuseum kunne hatt skikkelig brodd, men den åpner for mange spennende refleksjoner om fortid og nåtid.
Theodor Kittelsen, “Krigen mellom froskene og musene Batrachomyomachia” (1884-85), Gøteborgs-konstmuseum
Tittelen Theodor Kittelsen – Har dyrene sjel gir forhåpninger om en reise inn i en eventyrverden der dyrene lever og taler til oss. Dette er bare delvis sant. Riktignok trekkes man inn i dyrenes verden, men i denne utstillingen taler dyrene til oss gjennom satiren. De forteller ikke om seg selv og sitt liv, men om mennesker og vårt samfunn.
At satiren er drivende kraft kommer tydelig frem i boken, Hvad er livet? Satirekunstneren Theodor Kittelsen som Bergen Kunstmuseum har gitt ut sammen med No Comprendo Press til utstillingen. Boken er en utmerket mulighet til å sette seg ned og å få et innblikk i satiren fra midten av 1880-tallet til Kittelsens død i 1914.
Satiren var levende da Kittelsen levde, også innen kunsten. Nasjonens borgere ble spottet og blottet, når de jobbet og til fest. I det man ser på bildene begynner man å spørre seg hvorfor satiren idag nesten er fraværende og at samfunnskritikken ofte er forutsigbar eller tannløs.
Krig mellom mus og frosker
Ved inngangen til utstillingen møtes publikum av Kittelsens serie Homers Froschmauskrieg (1884–1885). Satiren kommer fra antikken, noen mener den er skrevet av Homer. Serien er en parodi over Homers egen diktning og heltediktningen.
Det er en betimelig åpning. For det første forteller det oss at vi skal være vitne til et kritisk blikk på oss selv, samtidig trekker den opp en historisk kontekst.
Kittelsen var inspirert av satirebladene i München, og på dette tidspunktet var også det tyske historiemaleriet inne i sin «siste» gullalder med Hans Canon, Hans Makart, Arnold Böcklin, Carl Piloty og Anton von Werner.
Særlig de førstnevnte hentet mye av sin tematiske inspirasjon fra antikken. Men utgangspunktet var ikke de kilder der antikken gjør narr av seg selv. Det Kittelsen gjør, ved å trekke på en historisk satire fra antikken, indirekte litt narr av de store moralsk oppbyggelige historiske maleriene som var så populære i hans samtid.
Djevelen i detaljene
Det er en god start, men her blir også utstillingens største svakhet synlig: et manglende blikk på detaljer. For best mulig nå et bredt publikum bruker museet scenografi, dempet lys og spotlights som skaper en konsentrert stemning. Men man finner lite informasjon om verkene, og ofte ikke på de steder som er naturlig.
I forbindelse med Froschmauskrieg får publikum vite tittel og årstall, men ikke noe om selve historien. Tar man for gitt at publikum forstår referansene, eller er de ikke viktige? Man kan argumentere for at mer informasjon finnes i katalogen som er til salgs, men når man går en lang vei for å trekke inn et nytt publikum ved bruk av scenografi kan man ikke forvente at det samme publikum kjøper en katalog før de går i utstillingen.
Dette problemet er gjennomgående. Noen ganger står informasjonen om verkene samlet på høyre side, andre ganger på venstre side. For en utstilling der verkene i så stor grad er fortellende og der utfyllende informasjon om tittel eller person kan bidra til forståelsen av verkene er denne inkonsekvensen uheldig.
Samtidig gjør det at man som betrakter stadig får følelsen av at man går feil vei gjennom utstillingen. Det er synd for dette er en meget interessant utstilling.
Museet har også vist at de kan bygge opp en god og logisk formidling, som de har gjort i utstillingen av Nikolai Astrup.
Historier om nåtid
I det første værelset, hvis man går inn fra den venstre inngangen, møter man tre verk som handler om fortelling. De kommer fra det satiriske bladet Trangviksposten. Vi ser Veslefrikk med fela (1886) der han med sitt felespill fortryller sine bødler, Verten er vittig (1883–1884) og til slutt en fremstilling av en folketaler. I alle verkene handler det om å fortelle en historie, det er en pedagogisk og fin introduksjon.
Theodor Kittelsen “Et legevitenskapelig eksperiment”. Fra serien Har Dyrene Sjæl 1893. foto_Tore Røyneland
Deretter kommer de satiriske historiene på løpende bånd; den satiriske serien Har dyrene sjel er fremstilt i sin helhet. Mange av tegningene er like aktuelle i dag som da de ble tegnet, og i særdeleshet traff Et legevidenskabelig eksperiment meg godt. I Oslo er det i disse dager en utstilling på Teknisk Museum Mind Gap om hjernen, hvor et av poengene er hvordan vi forsker på dyr for å finne ut mer om oss selv. I et av rommene får publikum hilse på levende rotter.
Og fra fortid
Men i hovedsak forteller utstillingen mye mer om sin samtid. Et eksempel på dette er Kittelsens troll. Museet har avsatt et eget rom til troll og forteller at trollet er et symbol både på den ukjente natur, men også på det forgangne.
Jeg vil imidlertid hevde at det i denne sammenheng først og fremst er et symbol på det forgagne: Kittelsen tilhører den siste generasjon av kunstnere som kunne tegne troll og bli tatt seriøst. Han levde i en tid da moderniteten kom for fullt. Christiania vokste i rakettfart; bare se på bygårdene fra 1890-tallet på Frogner, Grünerløkka, Majorstuen og Gamlebyen for bevis.
Theodor Kittelsen, “Stortrollet på Karl Johan” (1892), Det Kongelige Slott
Slik sett fungerer Stortrollet på Karl Johan (1892) mer som et bilde på at den mørke fortiden ikke helt har sluppet taket. Byborgerne som har flyttet fra det trange landet, lar seg ennå skremme av fordommer og gamle kutymer, men opplysningen i form av Henrik Ibsen virker helt uanfektet. Denne lesningen understrekes av verkene Trolltog, hvor trollet (fortiden) holder seg for ørene på grunn av all larmen, og i Trollet som satt og undret over hvor gammelt det var
Kittelsens troll virker ikke skremmende, men forkomne som om de ikke klarer å tilpasse seg. I dag er fortiden fra uopplyste kår på landet så langt borte at det ikke lenger gir mening å bringe den frem.
Morsomme vittigheter
Det ikke bare satire i denne utstillingen. Man får også se flere av Kittelsens mest kjente verk, Nøkken (1892), Vasatroldet som levede af bare Jomfrukød (1881) og Pesta kommer (1894–1896).
Men det er altså satiren som gjør det store inntrykket i utstillingen. Publikum får innblikk i en tid som levde etter mottoet «den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han har skjønt begge deler meget dårlig».
Theodor Kittelsen, “Jonas i Lia”,(1906), Rasmus Meyer Samlinge
Det ser man ser i serien Har dyrene sjel, Trangviksposten hvor flere tegninger i dag kunne ført til injurieanklager. I portrettene av kunstneren Jonas Lie, Jonas i Lia (1906) eller Vinjefuren i Telemarken (1907) fra Norske Naturvidundre peker Kittelsen nese til den nye nasjonens manglende monumenter, samtidig tar han diktningen og imaget til sine kunstnerkollegers på kornet.
Utstillingen Har dyrene sjel er et spennende prosjekt som viser frem en bestemt side av Kittelsen. Den fikk meg til å oppdage nye trekk ved fortiden, nasjonale ikoner, og finne ut at Theodor Kittelsen hadde spiss brodd.