VideoSpace er den siste utstillingen i Astrup Fearnley Museets lokaler i Dronningensgate før museet flytter til Tjuvholmen. Utstillingen viser bredden i museets videosamling og er en verdig avslutning på nesten tyve år i Kvadraturen.
Adam Putnam: Untitled (Shadowroom III), 2005. Med tillatelse fra Astrup Fearnley Museet.
VideoSpace består av 29 videoverk som tilsammen utgjør en 6 timers seanse. Kuratorene Gunnar B. Kvaran og Grete Årbu ønsker å vise bredden i den internasjonale videokunsten fra 1976 frem til i dag – med verkenes ulike sosiale kontekster og hensikter.
Spennvidden er stor i utstillingen og hvis man er mindre kjent med videokunst, blir man presentert for noen av de viktigste aktørene innenfor dette feltet. En del verker er vist tidligere, for eksempel i utstillingen Indian Highway i 2009, men det er en deilig følelse å se dem i en ny kontekst og å tusle inn de «små verdenene» som museet har skapt på en surrealistisk og god måte ved de små og store filmavlukkene.
Tittelen på utstillingen gir en åpen assosiasjonsrekke, noe som er passende for utstillingens karakter. Verkenes innholdsregister består av alt fra det sanselige, det kunstnerisk-estetiske, det hverdagslige og til det samfunnskritiske. I tillegg spenner kunstverkene over diverse geografiske områder og sosiale lag, med kunstnerne fra Asia, Europa og USA.
Man kunne tenke seg at denne utstillingen med videokunst var et bevisst symbolsk grep som hentydet til at museet snart skal flyttes – lik forflytningene og forskyvningene i videokunsten. Men den gang ei. Museets direktør, Gunnar B. Kvaran, har forklart at utstillingen kom til på bakgrunn av at museet i har kjøpt inn en god del videokunst de siste årene, noe som har medført at de har en stor samling som de ønsket å vise frem. Kvaran nevnte også at utstillingen er kuratert uten fokus på det tematiske, og at de heller har vektlagt det kunstneriske, at verkene er gode videoverk i seg selv.
Klara Lidén: Paralyzed, 2003. Med tillatelse fra Astrup Fearnley Museet.
Selvskading
Den svenske kunstneren Klara Lidén (født 1979) er representert ved to filmer, Ohyra og Paralyzed, som begge kaster kritiske blikk på samfunnets stereotype kjønnsrollemønstre.
Ohyra er en sort/hvitt-film som viser Lidén i rollen som «kvinnen på kjøkkenet». På hodet bærer hun en skinnlue, mens kroppen er dekket med en helsetrøye og sort bukse. Situasjonen er sårbar og vond: Kvinnen går frem og tilbake på sitt lille kjøkken, mens hun stadig snakker nedlatende til seg selv, for eksempel om hvor dårlig kokk hun er, at hun drikker for mye og lignende. Etterhvert som kvinnen blir mer og mer irritert på seg selv og sine ikke-eksisterende egenskaper som kvinne, begynner hun med selvskading. Den frustrerte kvinnen straffer seg selv fysisk.
Lidens film Ohyra kan sees i sammenheng med verket Rocky til den amerikanske kunstneren Paul McCarthy (født 1945). Videoen, som er en klassiker innen videokunsten og laget i 1976, spiller på den amerikanske filmen med samme navn fra samme år med Sylvester Stallone i hovedrollen. Videoen viser en naken mann ikledd en hudfarget ansiktsmaske, en mørk krøllete parykk og ett par boksehansker som står og bokser seg selv i ansiktet og på kroppen.
Tematikken kan være en kritikk av mannsroller i samfunnet, på tilnærmet måte som Lidéns Ohyra dreier seg om kvinneroller. Filmen er både komisk og sår. Det er komisk at Rocky blir fremstilt som en ganske så dysfunksjonell mann, siden han streber etter å være boksehelten Rocky Balboa. Gjennom dette misforholdet fremtrer også en sårbarhet i bildet av en mannsfigur som streber etter, og mislykkes i, å være mer mandig.
Både Lidén og McCarthy tar for seg hvordan samfunnet legger press på mennesker i forhold til forventede kjønnsroller. Som straff for at de feiler, bedriver de begge selvskading: der den mannlige karakteren i Rocky slår seg selv, snakker den kvinnelige karakteren i Ohyra nedlatende til og er voldelig mot.
Tiden
Amerikaneren Bruce Nauman (født 1941) er som McCarthy en av videkunstens klassikerer. Han er representert i samlingen med verket Setting a Good Corner (Allegory and Metaphor) fra 1999. Filmen viser en «cowboyskikkelse», ikledd jeansskjorte og bukse og med den karismatiske cowboyhatten, som arbeider ute på ranchen sin. Han reparerer gjerdet sitt ute på jordet
Ved første øyekast får man assosiasjoner til westernfilmer, men det interessante med denne videofilmen er hvordan det faktisk er en iscenesatt dokumentering av Naumans eget liv på ranchen sin. Det gjennomgående elementet i filmen er hvordan tingenes tilstand, livet på ranchen, trekker ut: fiksingen av gjerdet tar tid – på tilsvarende måte som i virkeligheten. Tiden er et essensielt tema i filmen hans, noe som understrekes av at den er filmet i et strekk, i nesten en time, uten klipping eller kameraflytting.
Ann Lislegaard: Crystal World (after J.G. Ballard), 2006. Med tillatelse fra Astrup Fearnley Museet.
Sanselig lek
Norske Ann Lislegaard (1962) bidrar med verket Crystal World (after J. G. Ballard) fra 2006. Verket består av en 2-skjerms 3D-animasjon, 14 minutter i kombinasjon for 31 timer / 2 * 7 = 14 minutter. Lislegaards videoverk med to store, skråstilte skjermer er plassert alene i et kritthvitt-rom som danner en fin ramme rundt verket. Dette skaper en enorm romfølelse – det er nærmest som å bli dratt inn i et vakkert, men fryktinngytende rom. Hun viser oss vakker natur, skog, vannspeil, vindus- og vegg- refleksjoner i en utsøkt kombinasjon. Videre er det rom med flytende masser, geometriske former og en lek med perspektivet.
Lislegaard har blandet det filmatiske med tekst: midt i filmingen av det estetiske vakre rommet dukker noen tekstlinjer opp, som bare forsterker det skumle uttrykket, som: […] I have accepted the transformation / […] / they are covered with white frost / as the interior / progression has become pointless […].
Det foregår en dialektikk i motsetningsforholdet mellom det lyse og det mørke, siden filmen er laget i sort/hvitt. Det er raske skiftninger i filmen, som igjen blander tredimensjonale, frontale og forvridde og ikke-forvridde perspektiver. Kunstneren leker med de arkitektoniske formene – som igjen blir en utforskning på vegne av det filmatiske. Videoen viser både en estetisk-kunstnerisk og en sanselig lek – som konstant prøver å utfordre seg selv.
Sanselig nærvær
Den amerikanske kunstneren Adam Putnam (født 1973) er representert med verket Untitled (Shadowroom III) fra 2005. Verket er en video på fem minutter som viser et rom med mønstret tapet og tregulv. Putnam har håndfilmet rommet helt stødig slik at videoen nesten ser ut som et fotografi.
Samtidig, ved denne stillestående filmingen av rommet, begynner filmens å utforske seg selv som medium. Jo lenger man stirrer mot skjermen, desto lenger inn i rommet blir man trukket. Det virker nesten som om rommet blir et erotisk subjekt som granskes med kameraet. Pixlene i bildet gjør at videoen beveger seg, noe som skaper en enormt suggererende effekt. Kunstverket skiller seg drastisk – men stillestående – fra de andre i utstillingen: Putnam leker med forbindelsen mellom fotografiet og filmen i dette verket på en måte som gjør at nærværet nærmest blir sanselig.
Paul Chan: Untitled (after Lacan's last laugh), 2008. Med tillatelse fra Astrup Fearnley Museet
Sadistisk videoinstallasjon
Den amerikanske, men kinesiskfødte Paul Chans (født 1973) videoverk Untitled (after Lacan’s last laugh) fra 2008 tar utgangspunkt i Jacques Lacans tekst Kant avec Sade. Settingen er gitt: Chan tar for seg psykoanalytikeren Lacan og filosofen, forfatteren, libertineren og SM-utøveren Marquis de Sade – det handler om rå sex.
Verket er en to-kanals videoinstallasjon som projiseres på veggen og på gulvet i et sortmalt rom. På veggen henger en videoskjerm med et sort-hvitt bilde som ser ut til å være hentet fra barokken. En mann i flott bekledning sitter på sin stol. Han tripper konstant (opphisset!) med sin fot og skuer ut av vinduet. På gulvet i rommet fremfor videoskjermen kastes det et hvitt lys hvor man kan se et skyggespill som både utfyller verket og henviser tilbake til videoen på veggen. Dette skyggespillet er i konstant bevegelse med ulike former.
I og med at verket baserer seg på Marquis de Sade har det naturlig nok seksuelle undertoner: på et tidspunkt viser skyggespillet på gulvet to skikkelser som har samleie, mens den pålagte stemmen ytrer hviskende obskøne og seksuelle ord som for eksempel rub your pussy, wet lips and rub your ear and ass and laugh, […] og lignende.
Videoverket inntar rommet på en helt annen måte enn ellers i utstillingen hvor man stort sett betrakter tv-skjermen passivt. Chan utfordrer måten om å tenke rundt videokunst. Her blir man som betrakter nærmest trukket inn i verket som en del av det, nesten som om man smuglytter og kikker på en annens seksuelle affære. Chan undersøker i dette verket, som i mange tidligere verker, samfunnets tabubelagte temaer på nye måter.
En verdig avslutning
Astrup Fearnley Museet drar i havn en verdig avslutning i Dronningensgate 4. Jeg synes dette er en av de mest interessante utstillingene jeg har sett som utelukkende har handlet om videokunst. Denne suksessen skyldes først og fremst at de utstilte verkene har stor kunstnerisk kvalitet, men også at man gis et mangfold av diverse løsninger på kunstformen, som gjør betrakteren bevisst på videokunstens muligheter og dermed dens utforskning.
På grunn av videofilmenes varighet, kan man besøke museet så ofte man ønsker frem til stengningen 31.12.2012 på sin ene inngangsbillett – en hyggelig gest fra museet. Utstillingen er bærer av stor kunstnerisk og innholdsmessig kaliber og folk burde definitivt kjenne sin besøkstid.