Mellom kunst og vitenskap

Den finske fotografen Sanna Kannisto (1974) åpnet 15. oktober utstillingen Fieldwork på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU). Mellom dokumentasjon og iscenesettelse kommer en hang til det vitenskapelige stadig til syne.

Som utstillingstittelen forteller handler dette om feltarbeid, et begrep de fleste forbinder mer med vitenskap enn med kunst.

Prosjektet som utstillingen har sitt utspring i finner sted i Brasil, French Guyana og på Costa Rica. Selv omtaler Kannisto det som et visuelt vitenskapsprosjekt. Hun blander med andre ord sammen det kunstneriske og det vitenskapelige. Resultatet ser man i utstillingen; vekselsvis kommer de to disiplinene til overflaten, og det varierer hvem av dem som dominerer. Det er en dualisme til stede.

Ifølge egen nettside har hun til hensikt å vise jungelen og mangfoldet i den, gjennom vitenskapelige metoder hentet fra biologien. Derigjennom utforsker hun også hvordan avbilde og portrettere naturen i både kunstneriske og vitenskapelige kontekster.

Tilfeldigheter?
Kannistos utstilling opptar fire rom på SKMU, og selv om alle fotografiene er fra samme prosjekt, får man inntrykk av at rommene er regissert på hver sin måte. Mellom de fire rommene oppstår det en deling i  like mange sider av prosjektet, noen mer vellykkede og overbevisende enn andre.

I det første rommet veksler motivene tydelig mellom dokumentaren og iscenesettelsen, og så måte vitenskapen og kunsten. I Abandoned Study ser man utstyr og ledninger avfotografert i et salig kaos på skogbunnen. Ved nærmere ettersyn dukker en kneler opp, og man undres om det er tilfeldig eller ikke.

I et annet fotografi sitter Kannisto selv og studerer noe i en hvit boks mens en rekke maur spaserer forbi med hvert sitt blad i munnen. Fotografiet har tittelen Zona antisimica, og historien bak bildet er angivelig som følgende: kunstneren ga hver maur et blad med nummer på. Men så kom aldri nr. 13 gående forbi. Hvorvidt det er mulig å få tyve maur til å gå på en rekke på kommando kan man jo lure på. Det som er tydelig er at fotografiet er iscenesatt. Samtidig peker det på et grep Kannisto gjør i flere av fotografiene; i sin dokumentasjon av prosjektet viser hun til seg selv som forsker.

Kunsthistoriske referanser
Men det som knytter det første rommet sammen, foruten krysningen mellom dokumentar og iscenesettelse, er noen subtile kunsthistoriske referanser.

For det første er det gjennomgående en dramatisk lyssetting som minner umiskjennelig om den barokke chiaroscuroen man finner i maleriene til malere som Caravaggio og Rembrandt. Det er som om fotografiene er komponert og fremkalt ut fra maleriske prinsipper.

Men det er ikke bare i det formale de kunsthistoriske referansene kommer til syne. I Bat studies er det ved nærmere ettersyn tydelig referanse til den spanske maleren Velazquez, og da spesielt hans maleri Las Meninas; i fotografiet har Kannisto lagt inn et miniatyrfotografi av det samme motivet som henger på SKMU.

En gryende vitenskapelig tilnærming til motivet fra kunstnerens side kommer til syne i Flower arrangement og Plant stress study hvor man i førstnevnte ser en hånd med en sprøyte injisere noe i en trakt festet på en plante som en flaggermus så drikker av på motsatt side, og i sistnevnte injiserer en hånd noe i en plante.

At vitenskapen avbildes i kunsten er ikke noe nytt; det ser man av da Vincis, Rembrandts og flere andre klassikeres arbeider. Og i likhet med da Vinci er det her kunstneren som også er forsker. I ovennevnte fotografier er det forskeren Kannisto som er avbildet (og iscenesatt…) slik at motivene kan forstås både som en dokumentasjon av en handling og som en iscenesatt handling.

Minimalistisk deskripsjon
Neste rom skiller seg radikalt fra ovennevnte, med fargerike kolibrier fotografert mot blendende hvite bakgrunner. Gjennom over tyve fotografier stifter vi i serien Act of flying bekjentskap med den samme kolibrien, som i noen tilfeller er litt raskere enn lukkeren på kameraet og rekker å fly ut av søkeren før bildet tas slik at bare stjerten er igjen i bildet. Kolibrien er fotografert mot en klinisk kritthvit bakgrunn og motsetningen til de mørkere, barokke fotografiene nevnt over er radikal.

Med to fotografier av regnskogen skaper dessuten Kannisto en «riktig» kontekst for denne kolibrien. Og som dokumentasjon av regnskogen og kolibriens habitat er de stemningssettende. Likevel er møtet med denne serien sammenlignet med foregående fotografier som hoppe fra barokken til minimalismen. Og på tross av store forskjeller rent formalt og visuelt sammenlignet med det forrige rommet, knyttes arbeidene imidlertid sammen av det stadige vitenskapelige tilsnittet og en stadig mer påtrengende følelse av iscenesettelse. Og det på tross av at fotografiene av kolibrien gjennom sin tilsynelatende uendelige repetisjon fremstår som langt mer deskriptiv.

Memento mori
Det er fristende å påstå at Kannisto tar steget fra kunstner over til forsker og vitenskapskvinne fullt ut i det neste rommet, selv om forskeren stadig lurer kulissene i hele utstillingen. Etter å ha forsket og fotografert flaggermus og kolibrier er det her frosken som får gjennomgå. Måleutstyr, loggføring og froskelik på formalin utgjør motivene, og nettopp derfor er forskeren langt mer tydelig her.

En uheldig konsekvens av dette er at fascinasjonen hun evner å appellere til i de andre arbeidene mangler her. Borte er den dramatiske lyssettingen og tvetydigheten rundt hvorvidt man betrakter forskningsdokumentasjon eller kunst.

Naturens teater
Sammen med Act of flying utgjør det siste rommet definitivt de mest interessante arbeidene. Kannisto har bygget det som minner om en form for mini-teaterscener. I noen har hun hengt planter, i andre har hun plassert fugler. Boksene er såpass små at størrelsesforholdet mellom objekt og miniatyrscene gjør at både plantene og fuglene ser enormt store ut. Hun legger overhodet ikke skjul på iscenesettelsen her, og det er litt som om forskeren nå er ferdig med jobben sin og har det litt gøy mot slutten.

Det teatralske her er utkrystallisert, særlig når en av fuglene er plassert foran en mikrofon og sitter der med åpent nebb klar til å synge. Det er så man kan høre plystringen fra den.

Kunstnerisk vitenskap
Det er altså en dualisme til stede i utstillingen, på den ene siden mellom forskningen og kunsten, på den andre siden mellom dokumentasjonen og iscenesettelsen. I alle arbeidene veksler disse tendensene med å presse seg til overflaten. For Kannisto sin del er det i krysningen kunstner / forsker det skjer interessante ting. Samtidig synes vekslingen mellom dokumentasjon og iscenesettelse å være en konsekvens av nettopp denne dualismen.

Endelig peker Kannistos arbeider på en tendens i samtidskunsten til å bevege seg mer og mer i retning av det vitenskapelige. Enten det dreier seg om at kunstneren jobber mer og mer vitenskapelig, eller at det er bent ut vitenskapelige temaer som behandles. Avslutningsvis sto i alle fall undertegnede igjen med spørsmålet om kunst og vitenskap er to forskjellige ting, eller om kunstneren egentlig er en form for forsker. Mye tyder på sistnevnte.

Sanna Kannisto Fieldwork vises til 15. januar 2012 på Sørlandets Kunstmuseum.

En del av utstillingen vises for øvrig også på Agder Naturmuseum og botaniske hage hvor seks fotografier og tre videoer er integrert i Naturmuseets øvrige utstillinger. Her kan man også se en større videoprojeksjon i det gamle ridehuset i den botaniske hagen. Denne delen av utstillingen var imidlertid ikke ferdigstilt da undertegnede var der.