Vi ser en stigende interesse for fortiden. I 2011 åpner to historiemaleriutstillinger bare i Norge og historisk kunst har gjort inntog på samtidskunstens arenaer.
J.M.W. Turner St Benedetto, “Looking towards Fusina”, (1843) © Tate, London 2011, Gjengitt med tillatelse fra Moderna Museet
I 1992 skrev den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama boken The End of history. Den sentrale tesen var:
«What we may be witnessing is not just the end of the Cold War, or the passing of a particular period of post-war history, but the end of history as such: that is, the end point of mankind’s ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of human government.»
Ikke alle kjenner boken, men Fukuyamas tese fikk en enorm påvirkning. En naturlig slutning av denne tesen er at historien ikke blir så viktig lenger. For en hovedgrunn til at vi studerer historie er at den beste måten å se fremover er å se tilbake. Men hvis historien er slutt så blir nåtiden enda mer sentral.
1990-tallet ble også en tid preget av en fremtidsoptimisme og en stadig eskalerende globalisering. Innenfor kunstverdenen begynte en liten revolusjon, i kraft av samtidskunstens sterke globale fremvekst. Først i sterk økning i antall biennaler, en voldsom bygging av museer for moderne kunst og til slutt i samtidskunstens vekst som andel av kunstmarkedet. Fra 1998 til 2008 økte omsetningen av samtidskunst i auksjonsmarkedet fra $ 48 mill. til $ 1.3 mrd.
De kunsthistoriske museene så den stigende interessen og begynte å arbeide med samtidskunst. The Metropolitan Museum of Art har vist utstillinger med blant annet islandske Katrin Sigurdardottir, John Baldessari og indiske Raqib Shaw. Louvre har siden 2005 vist serien Contemporary artists at the Louvre, og sist ut er Kunsthistorisches Museum i Wien med en samtidskunstserie med Lucian Freud, Ed Ruscha og Joseph Cornell.
I 2008 svarte statsviteren Robert Kagan Francis Fukuyama med boken The Return of History and the End of Dreams. Kagan ser det 21. århundre som en kampplass mellom liberale demokratier på den ene siden, og autoritære stater som prøver å få hevn over dårlig behandling og etablere sin nasjonalisme på den andre. Hvis historien ennå ikke er ferdig blir den igjen interessant. Og det er enkelte tegn på at kunstmuseer begynner å tenke det samme, bare ikke på samme grandiose skala.
Historisk kunst i moderne setting
På lørdag åpnet utstillingen Turner, Monet, Twombly på Moderna Museet i Stockholm. Under åpningen sa direktør Daniel Birnbaum at utstillingen var spesiell fordi den trakk inn den historiske kunsten i et museum for moderne kunst. Poenget er altså ikke at historisk kunst vises med samtidskunst, men at historisk kunst vises i et moderne museum. Begrunnelsen som ble gitt er at Moderna Museet ikke bare ønsker å vise både moderne og samtidskunst, men også dens utvikling og hvor den kommer fra. Intet skjer i et vakuum.
Denne tendensen har vi sett i forskjellige former den siste tiden. På Venezia-biennalen vises tre store Tintoretto-malerier (1518–1594), og ja, lager du en utstilling med tittelen ILLUMinations er det ikke helt fjernt å trekke frem en av kunsthistoriens største spesialister på lys og skygge fra akkurat Venezia.
Her er det fristende å trekke en lang linje. En av Tintorettos sterkeste posthume forkjempere var John Ruskin som påvirket og forsvarte William Turner, som igjen inspirerte Monet og som Moderna Museet nettopp nå viser; begge påvirket Cy Twombly.
Grepet med å trekke inn den historiske kunsten på Venezia-biennalen har et annet forelegg. I forbindelse med Berlin-biennalen i 2010 var det en stor utstilling av den tyske historiemaleren Adolph Menzel (1815–1905) på Alte Nationalgalerie. Biennalen hadde et sterkt fokus på Berlin og hvordan byen utviklet seg etter murens fall. I den forbindelse ble det laget en utstilling med Menzel, kanskje den mest «berlinske» kunstneren i det 19. århundre. Det var i denne tiden Berlin ble en millionby og fikk den utstrekning den har i dag. På slutten av 1800-tallet var det som i dag også en stor tilstrømning av kunstnere til byen. Av norske kunstnere kan man nevne Christian Krohg, Hans Gude og Edvard Munch.
Sørlandets Kunstmuseum gjorde også samme grepet i den vellykkede utstillingen Screaming form the Mountains, hvor de viste hvordan romantikkens landskapssyn, og vår plassering i samfunnet fremdeles påvirker det nordiske landskapsmaleriet. Et fellestrekk mellom Screaming from the Mountains og Turner, Monet, Twombly er utstillingenes sterke understrekning av kunstnerisk bearbeiding av begrepet det sublime over tid. Slik sett utfyller de to utstillingene hverandre.
Fokus på samling og historiemaleri
Bergen kunstmuseum er også opptatt av historien for tiden. De har satt i gang et omfattende prosjekt hvor de i store utstillinger som Salong, BGO og Size Matters forsøker å formidle kunsthistorien på nytt. Som flere av utstillingene setter Size Matters historiske kunstverk og kunsthåndverk sammen med det samtidige. Salong og BGO kan man se som pardonger på hverandre. Den ene viser hva som skjer i Bergen i dag, den andre viser kunstens status på midten av 1800-tallet, kunst som i stor grad har endt opp i magasinene.
Og når vi snakker om å trekke historien frem fra magasinene; det mest omfattende prosjektet i denne sammenheng er Nordnorsk Kunstmuseums utstilling Historien fremstilt i bilder som åpner 15. oktober i Tromsø. Den er basert på et omfattende forskningsprosjekt av direktør Knut Ljøgodt om det norske historiemaleri, en genre som i stor grad har blitt oversett til fordel for landskapsmaleriet. Prosjektet har også medført en omfattende bok om emnet.
Felles for alle prosjektene er at de på et vis kretser rundt det samme spørsmålet som Birnbaum formulerte på åpningen av Turner, Monet og Twombly: hvor kommer vi fra?