Kort refleksjon over Høstutstillingen

En kuratert utstilling, som ikke vil være det.

På pressevisningen til høstutstillingen, forrige torsdag, påpekte lederen for Den nasjonale jury Arne Revheim to interessante momenter. Juryen hadde vektlagt å presentere enkeltverk, hele 116 stykk, som skulle tale for seg selv. I den påstanden ligger det altså at kunstverkene står i sentrum, uten en omfattende kuratorisk ramme. Derav følger det logisk at Revheim i sin presentasjon ikke gjorde rede for kuratoriske vurderinger. Det han derimot gjorde var å peke på en tendens: Tekstilkunst er sterkt representert i år.

Det må man kunne si stemmer svært godt. Faktisk er tekstilkunsten noe av det mest synelige i utstillingen. Uansett hvilken vei man velger i det man kommer opp i andre etasje vil et tekstilkunstverk være blikkfanget. Enten ser du Aurora Passeros Fan Their Hearts, Inflame them more (2010) som med dette verket vant høstutstillingsprisen. Eller du møter Kari Steihaugs Etter markedet (2011 ), en omfattende installasjon av garn og klær som ekspanderer ut i rommet. På den andre siden er det store The Red Capsule (2011) av Kristin Sæterdal og nede i første etasje er noe av det mest omfangasrike May Bente Aronsens Curtains (2011).

Fire av utstillingens monumentale arbeider er tekstilkunst, og deres plassering gjør at det faktisk ikke er mulig å gå igjennom utstillingen, omtrent uansett hvordan man går, uten å bli slått av tekstilkunstens tilstedeværelse. Slik har man ved hjelp av kuratoriske grep underbygget tesen om at tekstilkunst er sterkt fremme. Man forteller en historie, om tekstilkunsten, og kommer i en konflikt med å la verkene tale for seg selv.

Denne konflikten fortsetter i den overlyssalen til venstre fortrappen, hvor man har plassert sammen Kari Steihaugs Etter markedet, Andrea Langes Pay Attention Motherfuckers (2009) og Ingri Haraldsens kulltegning Dei Andre (2011). Det er mulig jeg er over gjennomsnittet politisk interessert, men for meg var det mer eller mindre umulig å se de tre arbeidene sammen uten å tenke på migrasjon. Pay Attention Motherfuckers (2009) som er et trykk med tittelen ”No one is illegal” setter en tolkningsramme.

Den forsterkes av Dei Andre (2009), en kulltegning som viser en gruppe mennesker se sitt speilbilde i en dam. Siden gruppen som ser på dammen er opp ned gir bildet en meget utklart utrykk, man ser ikke helt hva man ser. I konteksten er det lett å tenke på hvordan vi ser på de andre (et utrykke som i stor grad brukes i migrasjonsdebatten), de vi ikke kjenner, som uklare og udefinerte, men hvor bilde viser at vi ser et speilbilde av oss selv. Det hele rammes inn av Etter markedet som tar utgangspunkt i en strikket versjon av Jean-François Millets (1814 – 1875) Kornplukkerne (1857)hvor tre kvinner står og plukker korn. I denne setningen får jeg assosiasjoner til vårt mer hjemlige begrep ”jordbærplukkere” som en slags beskrivelse på hvilken stand og arbeid mange innvandrere forbindes med.

Jeg synes det er pussig om juryen ikke har sett denne sammenhengen, særlig fordi man siden i utstillingen vender tilbake til tematiske strukturer.

Slik fremstår høstutstillingen som en kuratert utstilling, som ikke vil være det, kanskje fordi det ikke er lite lett å få til det man ønsker med så stor variasjon i verkene. Det hadde allikevel vært interessant om man gjorde rede for de grep man har gjort, ”vi jobbet med det vi fikk” i stedet for å gjemme seg bak påstanden om at verkene skal tale for seg selv. Og for øvrig er tekstilkunst en tendens.

4 kommentarer - “Kort refleksjon over Høstutstillingen

  1. Å kalle registreringen av at tekstil er sterkt tilstede, for et kuratorisk grep er kanskje å trekke kurateringsbegrepet vel langt. Jeg tror kanskje det er viktig å påpeke et skille mellom juryarbeidet/ utvelgelsen av verk, og montering av verkene. Monteringen, eller utstillingsdesign, eller sammensettingen av verk, er gjort utfra et ønske om å styre unna påtvungne konstellasjoner. Samtidig er det naturlig at noen arbeider finnner sammen. Noen vil kalle det et kuratorisk grep, andre hevder at det er en klam pedagogisk hånd. Kanskje er det først og fremst et bilde på at juryen aldri vil, eller har et ønske om, å ha kontroll på hvordan publikum oppfatter utstillingen.

  2. Hei, jeg sier ikke at å kommentere at tekstil er sterkt tilstede er et kuratorisk grep, men at plasseringen av tekstil som de mest synlige verk i tre av salene er et grep som underbygger påstanden. Når du sier at verk finner naturlig sammen mener jeg det er rimelig å kommentere det, for når det skjer legger man jo sterke føringer på hvordan publikum skal oppfatte utstillingen.

  3. Ok, men du sier til slutt “Slik fremstår høstutstillingen som en kuratert utstilling,”
    Jeg er helt uenig med deg i din påstand om at HU fremstår som en kuratert utstilling. Jeg er klar over at du og andre vil kunne finne deler i utstillingen som kan støtte opp under en slik påstand. Men da utelater du veldig mange arbeider og trekker kun frem de som tjener din agenda.
    Jeg syns også du er rimelig konfliktsøkende når du skriver: “Man forteller en historie, om tekstilkunsten, og kommer i en konflikt med å la verkene tale for seg selv.”
    For det første er jeg litt tvilende til at jeg har brukt formuleringen “tale for seg selv”, det høres litt introvert ut, men la gå – en mer presis formulering er at arbeidene/ verkene på utstillingen skal kunne oppleves som enkeltarbeider, eller enkelte kunstnerskap. Vi er likevel fullstendig klar over at så snart man slipper ut på egenhånd oppstår det samtaler utenfor seg selv. Dette oppfatter ikke jeg som en konflikt, men som et pluss for arbeidene og utstillingen.
    Jeg syns til og med at din nytolkning av Kari Steihaug sitt arbeid i retning “jordbærplukking” er et pluss. For meg har den feministiske vinklingen i det arbeidet vært mest fremtredende, men om man undertrykker kvinner eller polakker med raske fingre… det kan jo være det samme.
    Vi gjemmer oss ikke bak noe, alt er synlig som i et parti sjakk, at det står noen store tårn av tekstiler sentralt plassert, handler mere om å løse praktiske og formale monterinsutfordringer enn å bedrive skap-kuratering.

  4. Bare en kommentar. Dette med å lese alt inn i den sammenghengen som omgir et arbeid…. er ikke det en skade billedkunstnere har fått gjennom årelang påvirkning av teoretikerstanden? Den evige sammehengen mellom rom, gjenstander og naboverk virker å være konstruert, som et slags alibi for å kunne fylle et visningsrom. For egen del har jeg ingen problemer med å se enkeltverkene for seg uavhengig av den hvite veggen bak eller naboverket. ikke konstruer så jævlig mye- hvert arbeid er et eget arbeid like mye tatt ut av en sammenheng som satt inn i en sammenheng- men er det viktig at det henger sammen? For hvem er det eventuelt viktig. Er arbeidet godt så virker det på publikum og dette fokuset på conteksten er ofte søkt, tenkt og far out.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*