Konstruerte hint

Gjennom iscenesatte stemninger tar Signe Marie Andersen tak i det underlige ved vår tilværelse når hun i høst viser nye arbeider på Galleri Riis. Spørsmålet er om iscenesettelsen er overbevisende.

Signe Marie Andersen har vært tilknyttet Galleri Riis siden slutten av studiene i 1998. Allerede før hun var ferdig ved Institutt for Fotografi, Kunsthøgskolen i Bergen, ble hun invitert til å stille ut på galleriet. Siden har hun jevnlig hatt utstillinger her, siste gang i 2008.

Tidligere i år ble hun tildelt Royal Caribbean Art Grant, begrunnet med at hun «[…] over flere år har vist en tydelig og solid utvikling innenfor fotografiet som uttrykksform.» Denne utviklingen har skjedd uten at Andersen ser ut til å fravike iscenesettelsen; det er på mange måter den som knytter arbeidene hennes sammen, tematisk så vel som teknisk. Og er ikke fotografiene iscenesatte så skaper de likevel en følelse av å være det.

Stemninger
Utstillingen som nå vises på Galleri Riis har fått tittelen Somehow Considered in a Room, og tittelen poengterer essensen i arbeidene som vises; det dreier seg om ulike rom; det være seg offentlige rom, fysiske rom, psykiske rom, faktiske eller fiktive rom. Samtidig preges disse rommene av stemninger, tilsynelatende iscenesatte.

Og det første som møter en på Riis er et fotografi av et tomt rom; en avgangshall på en flyplass; Sheremetyevo Airport (2011) i Moskva. I neste foto bevitner man i Flying in (2011) et panoramisk utsnitt av en by sett ovenfra. Resten av utstillingen avslører imidlertid at disse to fotografiene skiller seg fra de resterende rent visuelt. Det er i den den underfundige stemningen de knytter seg an til resten av utstillingen.

For i likhet med de fleste andre fotografiene formidler spesielt Sheremetyveo Airport en merkelig stemning, forsterket av det tomme rommet. For hvilket sted i verden er det mer unaturlig at det er tomt enn nettopp en avgangshall på en flyplass? Iscenesettelsen trenger seg på; har Andersen bedt personale og passasjerer om å forlate området slik at hun kan fotografere det tomme rommet som da oppstår?

Iscenesettelsens teater
De forskjellige motivene skaper underlige stemninger, men midt i det underlige er det stadig en følelse av det teatralske. Med ofte dramatisk lyssetting, hard blits og mettede, klare farger skaper Andersen et inntrykk av at man betrakter en scene.

Det teatralske er mest slående i motivene med mennesker, hvor også iscenesettelsen blir desto mer tydelig. Slik får verkene noe performativt over seg; de fremstår som dokumentasjoner over performance. Mest eksplisitt uttrykkes dette i fotografier som Wait and Hide, Standing og Possible Presence.

I førstnevnte sitter en person på et steingjerde, og vedkommende holder det som ser ut som et salathode opp foran ansiktet. Er det et forsøk på å skjule seg, eller er det bare en skøyerstrek mens vedkommende venter på noen?

I Standing kan det se ut som om personen forsøker å skjule seg for noe eller noen, stående delvis krøket sammen bak et hushjørne. Det som imidlertid er det mest truende her er personens egen skygge som ruver bak vedkommende. Men med gester som å skjule seg bak et salathode, eller bak et hushjørne blir det performative aspektet ganske tydelig.

Desto tydeligere er det imidlertid i Possible Presence, hvor opplevelsen av å betrakte en scene forsterkes av lyskasterne over de tre personene som befinner seg i søkeren. Tre menn står på en scene; en holder i en stige, en holder i en koffert, og en står ved siden av en utstoppet rådyrkalv. Det hele fremstår som iscenesatt, men samtidig til drømmeaktig og uvirkelig, spesielt når tittelen hinter om kun mulig tilstedeværelse.

Å fortelle gjennom manglende tilstedeværelse
Tilstedeværelse, eller hint om sådan, synes dermed å være en annen vesentlig side ved Signe Marie Andersens arbeider. Flere av motivene er tomme for mennesker, men innehar tydelige hint om menneskelig tilstedeværelse. Så som Wagon Night. En maisvogn befinner seg midt i bildet, tilsynelatende uten tilsyn. Man undres om den er forlatt, og i neste omgang, de andre motivene tatt i betraktning, om kanskje dette er iscenesatt? Har eieren fått instruks om å gå til side slik at fotografen kan skape sitt motiv? Men så oppdager man plutselig selgeren i det harde blitslyset stående bak vogna. Tråden trekkes videre fra Sheremetyevo Airport, på tross av at det der ikke er mennesker tilstedeværende i det hele tatt.

Andersen har nevnt i flere intervjuer at hun ønsker å fortelle noe med sine bilder. Men hva er det egentlig som fortelles når alt er iscenesatt? Det er mange hint i bildene, men selve historien overlates det til betrakteren å dikte.

Rom for iscenesettelse
Til denne utstillingen har Andersen også inkludert et videoverk, nærmere bestemt en videoinstallasjon. Rooms and Dreams opptar et eget rom, hvor det er plassert en gammel og slitt seng på skrå i rommet, mot en liten monitor hvor flere rom er filmet, deriblant det samme rommet som er avbildet i Room 2202. Slik knyttes dette visningsrommet sammen med hovedrommet på Riis, og slik knyttes videoverket sammen med enkeltfotografiene.

Gjennom installasjonen bekreftes motivene som iscenesatte og filmatiske steder. Rommet i seg selv viser dessuten til iscenesettelsen som handling. Betrakteren blir en del av installasjonen idet man faktisk kan ta plass på sengen for å betrakte videoverket, hvilket understreker en manglende tilstedeværelse i rommet idet man går derfra.

Det er ingen tvil om at rommet i seg selv er et fysisk rom. Men videoinstallasjonen skaper også et rom for drømmer, for fiksjon og fantasi. Eventuelt for mareritt om man finner det mørke rommet urovekkende. Men sett i kontrast til den hvite kuben ellers i galleriet er det en velkommen kontrast å tre inn i dette rommet, på tross av en underliggende mørk stemning.

Videoinstallasjonen kan i likhet med de resterende fotografiene sees som en iscenesettelse av tilstedeværelse, men også av stemninger. For noen skaper installasjonen en urovekkende følelse; andre finner den beroligende. Og, som nevnt innledningsvis, ser det ut til å dreie seg mest om iscenesettelsen av stemninger her.

Som kanskje blir mer og mer tydelig så er det ikke Andersens arbeider deler av serier. Likevel er det liten tvil om at fotografiene og videoverket henger sammen på et vis. Hintene til det finner man nettopp i de underlige, iscenesatte stemningene. Og ikke minst videoverkets referanser til enkelte av fotografiene. Og slik overbeviser iscenesettelsen.

Signe Marie Andersen Somehow Considered in a Room vises på Galleri Riis frem til 2. oktober 2011.