Med en rekke kunstnere representert og gode enkeltverk har årets Raulandsutstilling flere kvaliteter. Likevel bærer utstillingen preg av repetisjon. Som i fjor sommer er tema natur, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha sett denne utstillingen før.
Filippa Barkman “Herald” (2010)
Flere av kunstnerne som er representert har en tilknytning til Rauland. Johannes Høie viste tegninger under ”Kvitt vilt” i 2010, og gjør det samme i år. Wenche Øyen og danske Christian Svendesen har også en tilknytning til bygda, og både Jan Petter Bratsberg og Mary Owens bor i fylket. I tillegg er flere utenlandske kunstnere representert i år,og dette skaper en fin balanse.
Jan Petter Bratsberg maler fremdeles villmark og fauna i et naturalistisk og figurativt formspråk, og hans kunstnerskap passer som hånd i handske med årets tema. Men bidraget blir unektelig litt for tradisjonelt og opplagt. Ingen tvil om at Bratsberg kan håndtere penselen, men her vises ikke noe vi ikke har sett før.
Jon Bakkens malerier er også i en klassisk figurativ tradisjon. Flere av bildene hans har kvaliteter, men de som vises på Rauland er ikke av de beste.
Wenche Øyen har et karaktersistisk uttrykk i sine arbeider, og den dystre estetikken i landskapene hennes vekker stadig fasinasjon. Med en dunkel fargepalett hvor lyset skimtes i horisonten skapes det en stemning som føles nær og ukjent på samme tid.
Landskapene i Mary Owens malerier er har en mer distinkt fremmed atmosfære. I golde landskap ligger ulike gjenstander tilsynelatende etterlatt. I flere av bildene rammes motivet inn av en vinduskarm. Betrakteren står innenfor vinduet og ser ut på et område som kan fremstå som et forlatt åsted. Spørsmålet det er mest nærliggende å stille er; hva har skjedd her? De ulike objektene er ordinære, men fremstår som fremmede i denne settingen. I en videreføring av en stillebentradisjon er gjenstandene malt slik at de kan oppfattes som portretter som overtar rollen for det fraværende mennesket.
Sterke uttrykk
Karl Mårtens, “Fjälluggla”
Filippa Barkman er en av tre kunstnere som utmerker seg i denne utstillingen. Hun viser fire portretter av unge mennesker i mindre flatterende possiturer. Teknikken som er brukt, fotopolymer- tegning bearbeidet med fototeknikk, gir et spennende sluttresultat. Her gir komposisjon og teknikk et sterkt uttrykk.
Svenske Karl Mårtens har utviklet en egenart i sine fugleportretter, og viser seks bilder av ulike fugleslag. Med akvarell og blekk maler Mårtens på tykt håndlaget papir, og linjene som trekkes opp er imponerende presise. De vakre fuglene flyter i papirets overflate og den delikate monteringen av bildene gjør det hele til bærebjelken i Mest berre natur.
Et mindre kjent navn er Anne Langsholt Apaydinli ,som med fire bilder bryter opp den tradisjonelle fremstillingen, både med hensyn til form og fargebruk. De to store maleriene Ut i det grønne og Rød vest viser nasjonaldrakten i en ny setting. I et landskap hvor eng og himmel møtes står en kvinneskikkelse i et bunadinspirert antrekk. Med en sterk holdning og vinger på ryggen fremstår de to kvinnene som malplasserte, men vekker interesse og undring.
Anne Langsholt Apaydinli, “Ut i det grønne” (2011) og “Rød vest” (2011)
I tillegg til fargerik vevd tekstil av Brita Been, landskapsmaleri av Anne Kathrine Stangeland, keramikk av Ragnhild Winsvold og bronseskulptur av danske Christian Svendesen, samt flere kunstnere som noe forvirrende blandes inn med den tidligere ”galleributikken” vises videokunst av tyske Claudia Reinhardt med verket Liebesmûh- Lover`s Labour.
De fem korte filmen hadde fortjent en egen anmeldelse, men presenteres her ganske kort. Med utgangspunkt i fem kvinneskikkelser skapt av mannlige forfattere på slutten av 1800- tallet, problematiseres kvinnens rolle gjennom nytolking og dekonstruksjon av de opprinnelige fiktive karakterene. Med et dokumentarisk preg følger vi blant annet Henrik Ibsens Nora i ny utgave. Filmene fremstår til en viss grad umotiverte, med et noe svakt formidlingsnivå og en uklar appell. Film er ikke nødvendigvis kunst selv om den innehar litterære referanser. Men feministisk kunst generelt, og film spesielt er noe det skapes for lite av i vår tid, og ønskes derfor velkommen.
Ujevn substans
Andre etasje i Rauland Kunstforening er denne sommeren viet Reidar Kolbrek sine malerier. Kolbrek har bodd i Rauland siden 70- tallet,og er mest kjent for sine religiøse motiver samt avbildninger av landskap, epletrær og lupiner. Akvarellene som vises her er fine med stemnig i lys og farge, men i maleriene blir det tekniske stående i veien for motivet. Malingen er lagt i så tykke lag at den skaper en egen substans som stjeler oppmerksomhet. Motivene er fine, men forsvinner i måten de manes frem på. Dette er mindre fremtredende i de religiøse bildene.
Vi snakker om en merittert kunstner med en rekke utstillinger i inn-og utland bak seg ,som appellerer til mange. At Kolbrek behersker sitt håndverk er det ingen tvil om, men budskapet når ikke frem til undertegnede.
Rauland Kunstforening gir uttrykk for at de ønsker å tilknytte seg kunstnere fra området. At natur og landskap blir et gjengangstema er heller ikke overraskende i en bygd i slike omgivelser. Men hva med å gå bort i fra det forventede, fra det som passer inn? Det er positivt at ”lokale” kunstnere blir prioritert, men da må man være påpasselig med at utvalget ikke blir oppbrukt.
Det er også tydelig at man forsøker å bryte opp med friske innslag, men det skaper heller en ujevn helhet og bryter med den tenkte tematikken.
Å tenke nytt med hensyn til tema hadde vært utfordrende både for kunstforeningen og de besøkende. Det er viktig å ha mot til å tråkke opp noen nye stier i landskapet, nå og da. Hvis ikke vil følelsen av dèjá vu være tilbakevendende.
Utstillingen står til 28. august.