Best of Vestfold

Gruppeutstillingen Transit Vestfold på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg kjennetegnes av solide arbeider og en selvsikker holdning til lån fra kunsthistorens verktøyskrin og den digitale virkelighetens billedstrøm.

Utstillingen Transit Vestfold på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg favner fra neo-modernistiske malerier via popkunst til nykonseptuelle verk, fra oljemaleri til multimediale installasjoner. Helhetsinntrykket er likevel at hver kunstner har tatt i bruk hvert sitt område i Haugars system av ganger og rom til å vise hovedsaklig nye verk, uten å spille hverandre ut.

Verk av 11 unge kunstnere med tilknytning til Vestfold fylke vises i andre etasje på Haugar frem til 22. mai. Kunstnerne representert er Rune Andreassen, Christian Bould, Peder K. Bugge, Behzad Farazollahi, Bjørn Erik Haugen, Espen Henningsen, Hanne Rivrud Nansen, Anna Særnblom, André Therani, Anne Trægde og Lars Trægde. Utstillingen tar opp tråden etter Exit Vestfold i 2009 og er kuratert av Tone Lyngstad Nyaaas og Ida Sannes Hansen.

Vestfold-kunstere?
Om man skulle stille spørsmålet om hva vil det si å være en Vestfold-kunstner, kan man påstå at fylket som sådan mangler en klar identitet – eller stereotyp. Det nærmeste man kommer en definisjon av Vestfolds identitet er rockeren Knut Schreiners spissformulering i Trygdekontoret på NRK3: ‘Vestfold, det er et sånt småborgelig samfunn bestående av båtfolk’.

Symptomatisk bor og arbeider de færreste av kunstnerne i utstillingen i Vestfold fylke, de har tilholdssted i Oslo eller utenlands. Kunstnerne valgt ut til Transit Vestfold er heller ikke ubeskrevne blad, men har gjort seg bemerket på et nasjonalt og internasjonalt nivå. Det problematiske ved utstillinger basert på regional tilknytning, er at få kunstnere i dag definerer seg utfra en regional forankring, men tvert i mot søker en internasjonal karriere.

Utopiske rom
Å skape rom i transit mellom fiksjon og virkelighet er en fellesnevner for flere av kunstnerne.  Peder K. Bugges serie med oljemalerier skaper abstrakte geometriske interiører hvor ulike perspektiver stanger mot hverandre. Den presise adskillelsen av sterke fargefelt leder tanken mot  Gunnar S. Gundersens Hard-Edge malerier og teaterrommets scenografiske skillevegger. I verk som Hausbesuch (2011) brettes flaten ut ved hjelp av diagonaler, lys og skygge slik at man får en nærmest tredimensjonal opplevelse av et gult felt som på samme tid trekker seg innover og svulmer utover. En melankoli oppstår og understrekes av sorte portaler og åpninger inn i det ukjente.

I det stedsspesifikke samarbeidsprosjektet Collaborism (2011) har Espen Henningsen og et crew av kunstnere og writere samarbeidet om en form for grafitticollage som inkluderer neonlys og legofigurer i en passasje av sponplater og planker. Trekonstruksjonen er dekket med lag av grafitti, og spiller på unge menns trang til lek og spenning. Her til lands har debatten om kunst versus vandalisme pleid å dukke opp når grafitti vises i en galleri- eller museumskontekst. Å forbli anonym kan være løsningen om en har markert seg på forbudte steder, og omtrent halvparten av deltagerne er bare nevnt ved sine tags, og ikke ved navn. Det er med andre ord fortsatt en aura av det ulovlige knyttet til denne typen virksomhet, selv om grafitti som uttrykksform har mistet sitt subversive potensial i kunstrommet.

Introverte habitat
Anna Særnbloms skulpturelle installasjon R.I.P Van Vinkle (2011) befinner seg i et krysningsfelt mellom det to- og tredimensjonale i maleri og skulptur. Hennes beherskelse av det taktile viser seg i en finfølelse for ulike overflater og teksturer, fra silikon og marmor til granbar og gips. Blikket ledes inn via et marmorbord med organiske former som kunne stammet fra Salvador Dalis middagsbord – en ost i matt sort silikon her, en halv sortglisende pølsesnabb der.

En lykt lyser opp en hvit gipsskulptur som kan minne om en avrundet stalagtitt eller en termittue. Den har kunstneren forlatt sammen med arbeidsverktøyene og flak av gips. Rip Van Vinkle er tittelen på – og navnet til – protagonisten i en novelle fra 1819 som er skrevet av den amerikanske forfatteren Washington Irving. Van Vinkle er en vennlig, men eremittaktig karakter som dras mot naturen og kritiseres for å sluntre unna ‘ærlig arbeid’. Iscenesetter Særnblom et habitat for myten om kunstneren som den isolerte outsider?

Tidligere videoverk av Hanne Rivrud Nansen, som I Think I Feel a Little Hurt (2006), har kombinert et voyeuristisk blikk med betroelser fra intimsfæren. I den audiovisuelle installasjonen Tabula Rasa (2011) er det intime blikket forflyttet til betrakteren, som blir tildelt spedbarnets begrensede utsyn på verden før synet er ferdig utviklet.

Videoen spilles av på veggene i det åttekantede rommet på Haugar ved hjelp av tre projektorer, noe som skaper en kaleidoskopisk fornemmelse. Farger, former, bevegelser og lys kombineres med et lydspor der ambient elektronisk musikk av komponisten Julian Skar skiftvis avløses av babypludring og skjærende gråt. Stemningen veksler fra idyll til fortvilelse og tilbake igjen – erfaringer de fleste småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i. Å forsøke å gjengi barnets første visuelle erfaringer, bygget opp av konkrete sanseerfaringer fra et utviklingsstadium alle har gjennomlevd, men de færreste kan huske, viser seg her som en gåtefull verden fylt av undring og sansing. En grunnleggende meditasjon over former og farger oppstår når vi som betraktere blir satt i barnets sted.

Digitalt mørke
De stadig mer forvitrende grensene mellom det private og det offentlige rom som en konsekvens av overvåkning, demokratiseringen av teknologi og den virtuelle informasjonsstrømmen, er et annet emne flere av verkene i utstillingen kretser rundt.

Bezhad Farazollahis grid-komposisjoner er sammensatt av hundrevis av arrestasjonsfotografier tatt fra nettsidene til ulike amerikanske politistasjoner i American Rhapsody #VI (2010). Disse bildene ble publisert før de tiltalte er dømt for sine antatte forbrytelser, og gir en dyster pekepinn på hvor overvåknings- og informasjonssamfunnet er kommet.

Christian Bould har også fråtset i den enorme billedmassen nettet tilbyr. Uten tittel (2011) er en konstellasjon av klipsrammer med fotografier av kvinner i brudekjoler tatt på selve bryllupsdagen. Bould har hentet bildene fra nettsider der brudekjolene er lagt ut til salgs. Det profesjonelle bryllupsfotografiet har en egen ikonografi, noe blant annet Vibeke Tandberg plukket fra hverandre i fotoserien Bride fra 1993.

Fotoene Bould har valgt ut er imidlertid amatørfotografier fra det private albumet. Det er nærliggende å spekulere rundt årsakene bak salget av brudestasen – skilsmisse, død, eller økonomisk pragmatisme? Det urovekkende understrekes ved at de tilsynelatende lykkelige nygifte har fått ansiktet sensurert eller sladdet. Kikkeren i oss får et glimt av de fremmedes liv, og av den ofte korte veien fra idyll til tragedie.

Adnans Arboretum
Gjennom det pågående prosjektet Adnans Arboretum har Lars Trægde skapt en fiktiv karakter – Adnan – en flyktning som gjennom sin interesse for innsamling og katalogisering av planter fra skandinavias fauna har tatt form som et subjekt på nettet, med egen blogg, facebook-profil og spotifykonto. Et arboretum er en samling av levende trær og planter, og utvalget er basert på karakteren Adnans subjektive preferanser. På Haugar representeres arboretumet av fotografier og en samling av forstørrelser av plantenes pollenkorn – modellert av kvartærgeologen Anna Blikk.

Internett har ført til en demokratisering av konstruerte identiteter, der alle kan bygge profiler basert på ønsker og preferanser. Trægde sammenligner researcharbeidet til Adnans Arboretum med en skogsvandring: ‘Man møter ingen ansikt til ansikt, men ser mye interessant og tankevekkende’.
Webens topografi, Adnans mentale landskap og det ytre terrenget smelter i dette tilfellet sammen til et brennpunkt for informasjonsdeling.

Flux og private rom
Som globale forbrukere lever vi våre ulike liv i et spenn mellom hverdagens nære banaliteter og en digital hypervirkelighet. En følelsesveksling mellom tilhørighet og distanse følger av en verden som gjennomgår så raske forandringer at oversikt kan virke umulig. Blant kunstnerne i Transit Vestfold finnes både representanter for et avgrenset perspektiv som konsentrerer seg om private rom av overkommelig størrelse, og de som velger å omfavne malstrømmen av fiktive karakterer og personlige dramaer som ikke er våre egne.

Fortsetter Haugar å satse på utstillinger med unge samtidskunstnere på et slikt faglig nivå, vil museet ikke lenger behøve å bruke Vestfold-regionen som alibi, og vil kunne etablere seg som en solid aktør for visning av samtidskunst utenfor Oslo-gryta.