Fotogalleriets tradisjonelle vårutstilling avholdes i disse dager. Men til forskjell fra den sedvanlige juryerte utstilling basert på en åpen innsendelse, hvor veggene gjerne (over)fylles av arbeider, er det her et langt smalere utvalg som presenteres.
Lik på overflaten
Hensikten med Fotogalleriets Vårutstilling er, som de fleste kollektivutstillinger av denne sjangeren, å vise samtidige tendenser, og i dette tilfelle innenfor kamerabasert kunst. I år er ”bare” åtte fotografer som antatt, med kun et verk hver, og spørsmålet er da hvilken bredde får man uttrykt med så få verk. Med en video i galleriets adskilte videorom, og et verk presentert på lysbildefremviser er det en god del veggplass igjen til de resterende seks arbeidene. Resultatet er derfor en poengtert og stram utstilling hvor de enkelte verkene i aller høyeste grad kommer til sin rett. Og slik ivaretas også en viss bredde i utstillingen.
Samtidig oppstår det en ganske så umiddelbar kobling mellom de ulike arbeidene; det er tilsynelatende visse fellestrekk i det visuelle og estetiske. Koblingen oppstår ikke som følge av at verkene behandler lignende temaer, tvert imot er tematikken i de ulike arbeidende ganske forskjellig. Derimot har alle arbeidene en relativ presis og poengtert fremstilling av sitt innhold og det er nettopp dette som knytter dem til hverandre.
Verena Winkelmann Moss, 2006 (2011). Foto: Fotogalleriet.
Tvetydigheter
Ulike former for dokumentasjon er til stede i flere av arbeidene. Verena Winkelmann undersøker mennesker og stedene hvor de befinner seg på jakt etter en mental tilstand mer enn konkrete bilder. På overflaten fremstår det kun som en dokumentasjon av norske byer, men det viser seg å være langt mer enn som så. Det ligger noe bakenfor den sobre, men konkrete fremstillingen av mannen ved bordet i Moss, 2006 (2010) fra serien Placed.
Morten Andenæs bedriver også en form for dokumentasjon i sitt prosjekt, om enn langt mer hemmelighetsfullt og tvetydig. Public Grounds er hentet fra det pågående prosjektet Regarding the Middle Class. Et sentralt begrep i Andenæs’ prosjekt er ”to domesticate”, best oversatt til ”å temme” eller ”nøytralisere”. På Høstutstillingen viste han verket Shafted, som kun var et økseskaft og således en ufarliggjøring og nøytralisering av øksen som våpen. I Public Grounds kommer en form for nøytralisering mer til uttrykk gjennom selve stedet som fotograferes; en mursteinsvegg, anonymisert og nøytralisert gjennom fotografens tvetydige ståsted – på samme tid insisterende og avmålt. Selve utsnittet understreker nøytraliseringen ytterligere; det er ved første øyekast ikke helt tydelig hva det egentlig er som er avbildet. Er det en enkelt vegg, en mur, eller er det en bygning?
Morten Andenæs Public Grounds (2011). Foto: Fotogalleriet.
Det er popkulturelle referanser å spore i Dag Nordbrendens (1971) verk A New Hope, hvis tittel refererer til den første Star Wars-filmen, Star Wars Episode IV: A New Hope. Fotografiet avbilder to barn utkledd som nettopp Darth Vader og en storm trooper. Dette er et slikt motiv som, med tittelen i bakhodet, kan tynges ned med alle mulige tolkninger; et ønske om nytt håp eller Darth Vader som bilde på all ondskap i verden. Kanskje er det ”bare” et snapshot, hvor kunstneren tilfeldigvis så disse to barna utkledd som Star Wars-karakterer. Er dette et hverdagslig, litt komisk øøyeblikk, eller representerer bildet et mer politisk prosjekt?
Dag Nordbrenden A new Hope (2011). Foto: Fotogalleriet.
Iscenesettelse og portrettering
Flere av de utstilte arbeidene tar konkret utgangspunkt i iscenesettelsen. Et eksempel er fotografiet til Carrie Schneider (1979), som gjennom velregisserte og presise iscenesettelser utforsker sin person og sin rolle som lillesøster, en rolle som kun kan eksistere i relasjon til et annet menneske, for eksempel en bror. Untitled (Library) er hentet fra serien Derelict Self, et prosjekt som er inspirert av en tanke om at miming både kan være en måte å styrke selvet på, men kanskje likevel ikke uten å miste litt av seg selv på veien. Gjennom miming kan ”jeget” bekreftes, men det kan også fortrenges.
Det er flere måter å bedrive iscenesettelser på, og Mattias Härenstam (1971) utforsker en annen metode i Portrait of a Smiling Man, for øvrig utstillingens eneste videoverk. En mann sitter ulastelig antrukket i en sort dress, og smiler stivt og anstrengt. Jo mer han strever for å holde dette smilet, dess mer krampaktig blir det, og det ender til slutt i en grimase mer enn et smil. Til forskjell fra tidligere arbeider er imidlertid ikke dette videoverket til Härenstam vevet inn i en større installasjon, noe som gjør at det på mange måter fremstår som desto mer poengtert.
Mattias Härenstam Portrait of a smiling man. Foto: Fotogalleriet.
Velfortjent pris
I forbindelse med Vårutstillingen ble også Fotokunstprisen fra BKH (Bildende Kunstneres Hjelpefond) 2011 delt ut, en pris som skal gå til det mest betydningsfulle verket. I år gikk denne til Morten Torgersrud, som viser verket Circulating Sites (2011).
Circulating Sites er et dokumentasjonsprosjekt med utgangspunkt i landskapet og arkitekturen på Nordkalotten. Det er interessant å se hvordan Torgersruds prosjekt har tydelige referanser til de tyske kunstnerne Bernd og Hilla Becher, som med en konseptuell og systematisk tilnærming dokumenterte blant annet industriell arkitektur. Presentasjonen av bildene på en diasfremviser kommuniserer en systematikk i Torgersruds prosjekt også; en klar retning og en presis fremstilling av ideen. Ikke minst skapes det en kontinuitet og en flyt mellom arbeidene, slik at prosjektets hensikt kommer desto tydeligere frem. Dette er et savn i flere av i de andre arbeidene, som er hentet fra serier eller pågående prosjekter. Man får kun se ett bilde, et lite fragment av en større helhet.
Morten Torgersrud Circulating Sites (2011). Foto: Fotogalleriet.
Én generasjon kunstnere
Det er påfallende at alle kunstnerne i år er fra samme generasjon, og man kan spørre seg hvorvidt dette er tilfeldig eller ikke. I så måte står årets Vårutstilling som et bilde på én generasjons fotografiske uttrykk, i alle fall tilsynelatende slik det presenteres her. Samtidig er det interessant at de åtte kunstnerne er fra både inn- og utland, men at deres arbeider sammenfaller slik de gjør her. Hva skyldes dette? Det er ikke godt å si og det er strengt tatt ikke så relevant heller. Samlet sett ligger utstillingens betraktningsverdi i det at den på mange måter er tvetydig i seg selv; lik på overflaten men ulik i innhold.
Utstillingen vises på Fotogalleriet frem til 15. april.