Utstillingen Fire Graskunstnere på LAUTOM Contemporary viser et fokus på samfunnets negative sider som virker like aktuelt i dag som det gjorde for 40 år siden.
Fire Graskunstnere på LAUTOM Contemporary har som ambisjon å vise spennvidden i uttrykkene til de fire Graskunstnerne Øivind Brune, Morten Krogh, Victor Lind og Willibald Storn. Hovedtyngden ligger på silketrykk fra 1970-tallet, men utstillingen inkluderer også en rekke nyere verker, og spenner over en førtiårsperiode fra 1971 til 2010.
Oversiktsbilde fra utstillingen Fire Graskunstnere på Lautom Contemporary. Foto: Lautom Contemporary.
Gras-gruppen fremstod som en løs sammensetning av 15-20 unge kunstnere tuftet på felles sosialistiske verdier, og forbindes vanligvis med politisk motiverte silketrykk. Gras ble dannet rundt en silketrykkpresse etter initiativ fra Willibald Storn, og gruppen delte verksted fra årsskiftet 1969/70 til høsten 1973. Det mest kjente medlemmet utover de fire som stiller ut på LAUTOM er nok Per Kleiva, som også navnga gruppen. Navnet Gras henspiller på grasrota, det folkelige og livskraftige, og gruppens felles mål var å spre sitt politiske syn til folk flest via billige og lett tilgjengelige silketrykk. Nasjonalt handlet det om EF/EEC-striden, miljøvernssaken og kamp for kunstnernes rettigheter. Globalt dreide det seg om USAs krig i Vietnam og kamp mot imperialismen.
Silketrykk, popkunst og abstraksjoner
Gras-gruppen lot seg inspirere av amerikansk 50-og 60-tallskunst, som Neo-Dada, Minimalisme og Hard Edge, men særlig popkunst. Det kan fremstå som et paradoks at gruppen valgte popkunst som uttrykksform – som en tilsynelatende apolitisk feiring av det vestlige forbrukersamfunnet. Men valget var bevisst. For å formidle sitt politiske budskap på en effektiv måte, skulle deres bilder være forståelige og lesbare for folk flest. Dette innebar figurasjon, og nettopp popkunsten hadde gjort figurasjonen stueren på den norske kunstscenen, etter en periode med nonfigurativ dominans. Ideologien lå altså som utgangspunkt for gruppas valg av form. Silketrykksmediet ga muligheten til å trekke sentrale, samtidige begivenheter direkte inn i bildene, og det grove rasteret ga inntrykk av aktualitet og umiddelbarhet. De trakk derfor veksler på popkunstens liberale holdninger til masseprodusert billedmateriale, men tok samtidig avstand fra det moderne samfunnets materialisme.
Morten Krogh, US INRI. Foto: Lautom Contemporary.
Gras er altså mest kjent for sine politisk motiverte silketrykk, noe som i utstillingen på LAUTOM kommer frem i verk som Morten Kroghs US INRI (1971). Her flankerer et fotografisk felt av massakrerte kropper fra My Lai en versjon av det amerikanske flagget. Stjernene i Stars and Stripes er erstattet av et korsfestelsesmotiv. I stripene på flagget kan man skimte teksten: ”Våre menn er Jesu Kristi soldater i Vietnam”, noe som refererer til en uttalelse av den sterkt antikommunistiske kardinalen Francis Spellmann. En sort sørgerand løper langs bildets overside. Her er altså velkjente politiske og religiøse symboler, approprierte elementer fra massemedia og et figurativt formspråk brukt for å formidle et direkte budskap. Som en gjenklang av kardinalens retorikk, kan Bush-administrasjonens ”kamp mot terror” og det som kan oppfattes som et amerikanske ”korstog” i den muslimske verden, reaktualisere innholdet.
Krogh var kanskje den av Graskunstnerne som var mest inspirert av popkunstneren Robert Rauschenbergs ”combines”, sammenstillinger av objekter, tekst og maleri. Kroghs installasjon, Frikorps (2009), kan sammenlignes med et horisontalt liggende kuriositetskabinett i metall og glass. Et krigsforherligende sitat fra de tyske frikorpsene i mellomkrigstiden, etterfølges av et innlagt glassmonter med et skjelett av en gullfasan omkranset av høstblader. Dette symbolet for krigens ofre speiler fugleskjelettene i silketrykkene Jaktscene 1 og 2 (Afghanistan) fra 1984.
Oversiktsbilde fra utstillingen Fire Graskunstnere på Lautom Contemporary. Foto: Lautom Contemporary.
Øivind Brune er representert med fire verk, et maleri og tre abstrakte silketrykk. I maleriet Vi må velge (1976) sklir stripete abstraksjon over i grønne naturformer og kommunismens røde flagg. Alvorlige, men besluttsomme, skikkelser i venstre hjørne levner ingen tvil om hva som bør velges. Likevel er det noe rørende over hvordan tidens tann har påført bildet skader, på samme måte som kommunismens sak i dag har falmet. Det var rom for eksperimentering med nonfigurative uttrykk i Grasgruppen, noe som kan tyde på at de var mindre ensrettet enn lignende grupper som ”Røde Mor” i Danmark. De stramme stripene i Gul rytmikk (1971) og Rytmisk Bilde(1971) er abstrakte komposisjoner i skarpt avgrensede, klare farger – godt egnet for silketrykket, som nettopp karakteriseres av heldekkende farger og et ‘industrielt’ uttrykk.
Den fortida som passer oss
Victor Linds 20 kroner I fra 2010 er et av utstillingens nye verker. Papirarbeidet består av navnelisten over SS, hird- og politifolkene som var med på å hente de 532 jødene som ble deportert til Auschwitz under ”Jødeaksjonen” 26. november 1942. De fotokopierte dokumentene er signert av politiinspektør Knut Rød, som stod ansvarlig for den praktiske gjennomføringen. Betalingen for jobben var på tjue kroner. Verket 20 Kroner (2010) – en tjuekrone i glass og ramme – henger på motsatt vegg. Pengestykket illustrerer hvordan det uhyrlige kunne forekomme i pliktskyldighetens navn, eller som følge av likegyldighet. Det hører til historien at Knut Rød heller ikke fikk straff etter krigen, men ble pensjonert fra politiet med heder og takk i 1965.
Victor Lind, 20 Kroner I. Foto: Lautom Contemporary.
Det bør nevnes at Kunstjournalen B-Post i siste utgave, Fortida nå! 2010/11, ikke ønsket å trykke 20 kroner I før Lind hadde sensurert verket ved å stryke over navnene på listen med sort tusj. Kunstneren godtok dette såfremt begrunnelsen for sensuren også ble inkludert i magasinet. Den redigerte versjonen har nå fått tittelen 20 kroner II, det har altså blitt et nytt verk. Begrunnelsen består i korte trekk av at det ville kunne være belastende for etterkommerne å bli assosiert med sine forfedres ugjerninger. Ubehaget, det at vanlige folk lukket øynene, eller bistod okkupantene, førte indirekte til de grusomhetene som fant sted. Tittelen Fortida nå! kan i dette tilfellet like gjerne erstattes av Den fortida som passer oss! Andre Verdenskrig er åpenbart fortsatt et ømtålig emne for mange. Men det må være nærliggende å stille spørsmålet om det tjener nåtiden å forsøke å viske ut det ubehagelige i fortiden?
Bildene er mitt våpen
Det slår meg hvor lite daterte verkene i utstillingen Fire Graskunstnere oppleves, og at de i lys av endrede samfunnsforhold og nåtidige hendelser fortsatt oppfattes som meningsfylte. Krigens redsler er uansett en evig aktuell tematikk, enten det dreier seg om Andre Verdenskrig, Vietnam, Afghanistan eller Irak. I et verk som Victor Linds Uten tittel (1972), inviterer angsten hos de anonyme ofrene med bind for øynene til en form for refleksjon som går ut over det umiddelbare politiske budskapet.
Av Willibald Storns papirarbeider er det paradoksalt nok de eldste som best har tålt tidens tann. Silketrykkene Ofring (1971) og Vietnam (1971) har en særpreget psykedelisk utstråling, med flere lag av fotografier og nærmest ornamentale border. Til sammenligning fremstår collageprintserien I De Dummes Taushet (2010) som overforenklet surmuling over tingenes tilstand her-og-nå, der 11. aug. 2010 innledes av noe som kan minne om brokker fra dagspressen: de andres hat / god natt / ich habe angst / kreativ / elsk-hat / suge-blåse / vaginapumpe / tar hintet / gått på trynet / er det noe i veien /.
1970-tallet var muligens en enklere tid, i den forstand at fiendebildene var klarere definerte enn de er i dag. Troen på at en bevisførsel om verdens urettferdighet og galskap, presentert i en forståelig form, vil føre til at folk får øynene opp, er nok svekket. Samfunnets negative sider – kapitalistisk kynisme, rasisme, imperialisme og krig – er imidlertid like aktuelle. Som det står i Morten Kroghs Frikorps (2009): People told us that the war was over. That made us laugh. We ourselves are the war. It’s flame burns strongly in us.
Utstillingen står frem til 13. mars.