I den første utstillingen på Kunstnernes Hus i år er det ikke noen fysiske verk til stede. I stedet inviterer Tino Sehgal publikum til å møte mennesker til samtale om hva fremskritt vil si.
(Tino Sehgal har regler om ikke å la verket fotograferes. Derfor har denne artikkelen ingen bilder av selve verket.)
Utstillingen som åpnet lørdag på Kunstnernes Hus utfordrer mange av de vante forestillingene om kunst. Det finnes ingen bilder, videoer, skulpturer, installasjoner eller andre fysiske verk i lokalene. Det publikum møter i utstillingslokalene er et 12 år gammelt barn som inviterer deg inn i et verk av den tysk-britiske kunstneren Tino Sehgal.
Verket kalt This Progress, som er det samme verket som ble vist på Guggenheim Museum i New York i fjor, består av fire mennesker i fire generasjoner som utfordrer deg til å snakke om fremskritt. Avstanden mellom betrakter og verk oppløses, og hvert verk blir unikt i den forstand at du som publikum er ansvarlig for deler av verkets bestanddeler, og ingen andre vil ha den samme samtalen som deg.
Immatrielle kunstverk
Tino Sehgal har bakgrunn fra økonomi og er en kjent danser, og det er her mye av idéene hans kommer fra:
– Jeg var interessert i det faktum at vi lever i en kultur som er så fokusert på å produsere materielle ting. Jeg var nysgjerrig, og kanskje forvirret, på hva grunnen til dette var. Det virker ikke som en selvsagt ting å være så til de grader fokuserte på det materielle. Å studere økonomi var en måte å reflektere teoretisk rundt dette på, og dans var en måte å gjøre noe på uten egentlig å være en del av denne produksjonen.
Han har ikke studert kunst, men det var likevel viktig for ham å jobbe med sine immatrielle kunstverk innenfor kunstkonteksten;
– Jeg viste at jeg ikke ville komme inn på kunstakademiet fordi jeg da måtte lage en portefølje og jeg er ikke interessert i å produsere fysiske ting. Men kunstkonteksten var interessant for meg fordi utstillingsformen er et sted der vi fokuserer på materielle former. Så jeg opplevde at det var et sted der det kunne være interessant å se hva som kunne komme i stedet for.
Muntlig overlevering
Den samme holdningen til fysiske objekter og produksjon av materielle ting er noe av grunnen til at denne artikkelen ikke har noen bilder av verket. Denne manglende representasjonen av verkene hans har skapt diskusjoner fordi det krever at publikum har anledning til selv å være tilstede for å vite hva som foregår.
Med Sehgals aversjon mot fysiske ting skulle man tro at det vanskelig lar seg gjøre å selge verkene han lager. Det er derimot ikke tilfelle. Blant annet har Tate Modern kjøpt et verk av ham, og noen samlere. Men hva er det de kjøper?
– Det er ganske enkelt; kjøperen har rett til å vise verket når de måtte ønske, for all fremtid.
Verket og kjøpskontrakten finnes kun muntlig overlevert fra kunstneren selv;
– Kontrakten sier at verket bare kan bli installert av kunstneren eller noen som har autorisasjon fra kunstneren.
Sehgal har heller ikke noe arbeidsstudio, det finnes ingen skisser eller notater hvor han prøver ut idéene sine. Alt skjer i kunstnerens hode;
– Noen ganger begynner jeg ut med en tittel som jeg vet jeg vil bruke til et verk. This Progress var et slikt verk. Jeg hadde lyst til å lage et verk som het This Progress og jeg ønsket å ta i bruk hele institusjonen i et verk. I hodet mitt har jeg forskjellige elementer som jeg setter sammen. Jeg skriver aldri ned ting, de finnes bare i hodet mitt, og hvis jeg glemmer noe så innser jeg at det ikke har vært en god nok idé.
Poetisk og politisk
This Progress er et uhåndgripelig verk. Det tar ikke lang tid før man taper seg i samtalen med menneskene i verket og man blir konfrontert med sine egne tanker om hva det vil si at noe er et fremskritt. Man blir sårbar, men føler seg likevel trygg på at det er en slags fortrolig samtale mellom to mennesker som foregår.
Opplevelsen har et nærmest poetisk element over seg, samtidig er det svært politisk, kanskje en slags poetisk politikk. Er det noe Sehgal søker etter?
– For meg er det et stort kompliment. Selvfølgelig er all kunst politisk bare ved det faktum at det blir presentert offentlig. Min største ambisjon er nok mer politisk enn poetisk.
Men verket er såpass åpent i formen at Sehgal har lite kontroll over hva folk snakker om og hvilken eventuell politisk effekt verket kan ha:
– Jeg gir bare deler av innholdet ved at jeg bestemmer det første spørsmålet, men i den gesten ligger det allerede en type politikk. Folk kan jo si noe i arbeidet som for meg er ukomfortabelt, men det er også interessant politisk. Det er fremdeles mitt arbeid men jeg føler meg ukomfortabel. For meg ligger politikken i arbeidets form, og i mediet.
Og det er denne forfordelingen av det materielle Sehgals prosjekter ønsker å stille spørsmål ved:
– Det sier noe om vår kultur. Det er ikke det at det er moralsk galt eller noe sånn, men det er nokså talende. Det sier noe om verdisyn; objekter er meningsfulle, objekter er verdifulle. Dette er noe som er karakteristisk for et produktivistisk samfunn.