Suget etter intellektuell stimuli var stort da folk fylte OCAs lokaler to kalde kvelder i november for å høre den anerkjente kunsthistorikeren T.J. Clark (f. 1943) forelese. Og Clark skuffet ikke.
Oslo hadde storstilt intellektuelt besøk i november, da T.J. Clark residerte ved OCA og holdt to forelesninger om selveste Pablo Picasso. Bak seg har han professorat ved UCLA, Harvard, og sist UC Berkeley. Alt fra Grünerløkkas unge hipstere, til kunstnere og kunststudenter, og til de mer etablerte kunsthistorikerne tok turen innom for å se og høre på sin gamle helt. Med sin myke britiske stemme, og sympatiske væremåte tok han lytterne med seg inn i modernismens mange problematiske felter hva angår klasse, krig, terror, seksualitet, etc.
T.J. Clark på OCA. Foto: OCA.
Vi fikk møte en usedvanlig reflektert kunsthistoriker som på ingen måte tar lett på det å være nettopp kunsthistoriker og å jobbe med modernismens kunst. Han stiller de vanskelige og viktige spørsmålene og problematiserer kunsten på en meget stimulerende måte. Han gir oss alle lyst til å løpe hjem og lese modernismens kunsthistorie på nytt. Vi i publikum hadde mye å prate om da vi, intellektuelt stimulerte, smøg oss oppover mot løkkas mange vannhull etter foredraget. Selv tenkte jeg tilbake på da jeg for noen år siden, arrogant og selvhøytidlig, utbrøt foran en ikke ukjent kunsthistoriker: ”I don’t do Picasso!” Dette utsagnet biter jeg nå i meg.
Sosial kunsthistorie
Clark er utvilsomt den mest markante marxistiske kunsthistorikeren de siste femti årene, med sine mange bøker og artikler. Han har blitt en av de kunsthistoriske stemmene innenfor modernismestudiet ”alle” har en mening om, på linje med Michael Fried og Rosalind Krauss. Han fikk sin doktorgrad fra Courtauld Institute of Art, University of London med en avhandling om den franske realisten Gustave Courbet, som ble utgitt som bøkene Image of the People: Gustave Courbet and the 1848 Revolution og The Absoulute Bourgeois: Artists and Politics in France 1848-1851 i 1973. Disse bøkene ble programmatiske på den måten de analyserer kunst i en sosial-historisk kontekst. Enkelt sagt blir kunstverket alltid sett på som et produkt – et resultat av produksjon styrt av økonomiske, sosiale og ideologiske forhold på den ene siden, og estetiske og materielle forhold på den andre. Dessuten er utviklingen av modernismens nye kunst alltid en kritikk av det etablerte og av estetiske konvensjoner, og en kritikk av den sosiale og politiske ordenen i samfunnet.
Han utvikler det han kaller en sosial kunsthistorie – en kunsthistorie som har som mål å drøfte kunstverk, både innhold og materialitet, på bakgrunn av sine sosiale og historiske forhold. Kun da kan man forstå kunstens mening og verdi. Han mener den konvensjonelle kunsthistorien hadde blitt for slapp i klypa, og han søkte å introdusere skarpere observasjoner av det problematisk og kritiske ved forskjellige kunstverks posisjon i et samfunn.
T.J. Clark på OCA. Foto: OCA.
Modernisme
Det er denne kritikken av det etablerte og av konvensjoner Clark definer som modernisme. Dette er felles for de viktige verkene innenfor modernismen, som for ham starter med Courbet. Og han fortsetter dette modernismestudiet med en bok om Edouard Manet, titulert The Painting of Modern Life: Paris in the Art of Manet and His Followers i 1984. Boken er en utforsking av hva modernismen og impresjonismen egentlig er. Er det en dyrking av det nye Paris, eller er det en kritikk av det nye konsumsamfunnet? Tilsynelatende uproblematiske impresjonismelerreter får hos Clark ny spenning som har vært fruktbar og avgjørende for dagens forståelse av impresjonismen – ikke minst hans paradigmatiske lesning av Manets “Olympia” (1863).
Storheten til kunstverk i den modernistiske kunsthistorien som går fra Manet til den abstrakte ekspresjonisten Jackson Pollock handler altså om verkenes evne til å negere eksisterende praksiser: De viktige verkene i denne modernistiske historien har politisk betydning, og kunsten gjør en forskjell sosialt og politisk i kapitalistsamfunnet. Men i boken Farewell to an Idea: Episodes from a History of Modernism (1999) drøfter han om kunstverkene i modernismen feiler i å gjøre dette. Den modernistiske kunsten har kanskje ikke maktet å endre den kapitalistiske verden slik den ønsket. Denne boken er et farvel til denne utopiske ideen til det modernistiske prosjektet. Han utvikler dermed også en kritisk bevissthet rundt hele modernismeprosjektet. Noe også forelesningene i Oslo handlet om.
Nærlesning
Det som karakteriserer Clarks stil er grundige lesninger av enkeltverk. Det kommer særlig til uttrykk i hans bok The Sight of Death. An Experiment in Art Writing (2006) som ”kun” handler om to malerier av Poussin. Hvor mye kan man si om et bilde, og hvor lenge kan man betrakte et verk før man er ferdig? Boken blir en inspirator for alle oss som liker å besøke kunstmuseer. Clark inspirerer oss til å bruke mer tid sammen med enkeltbilder – at i stedet for å suse gjennom museet, så velger vi oss et verk eller to som vi kan bruke tid på: ”I can hardly believe that each morning there were new things to see in the pictures, new things to think about, words for them ready to hand.” Boken er således skrevet i dagbokform, gjennom fire måneder, med dato for hver økt fremfor de to bildene han studerer. Det er en bok som anbefales alle som liker å se på og skrive om kunst.
Picasso
De to forelesningene ved OCA handlet altså om Pablo Picasso, en kunstner Clark har jobbet med de siste årene. Dette arbeidet skal ende i boken Picasso and Truth: From Cubism to Guernica. Her behandler Clark Picassos kunst fra 1920-tallets kubisme frem til krigsverket Guernica i 1937. Han gir disse verkene politisk relevans som også kaster kritisk lys på vår egen krigerske og terroristiske tid. Hvordan kunne Picasso skape et bildet som Guernica, spør Clark. Prosjektet hans handler også om et grundig oppgjør med Picasso som kunsnter. Hvor passer Picasso inn i modersnismens historie? Det er en understatement å si at alle som fikk oppleve Clark på OCA gleder seg til å lese Clarks Picasso-bok når den kommer ut. Da får også dere som ikke kunne være der disse to kveldene mulighet til å bli stimulert av Clarks intellekt. Jeg har i hvert fall fått en fornyet interesse for Picasso, og vil aldri igjen si: “I don’t do Picasso!”