Tilfeldighetenes spill

Oslo: Komponisten John Cage inspirerte markante skikkelser i samtidskunsten. Nå stilles han ut på Henie Onstad Kunstsenter i den største mønstringen siden sin død.

John Cage: The Anarchy of Silence, Henie Onstad Kunstsenter, 25.02 – 30.05

Torsdag åpnet den største internasjonale mønstringen av den kjente komponisten John Cages (1912-1993) verker siden hans død. Det er verdt å merke seg at denne utstillingen finner sted på Henie Onstad Kunstsenter som Cage besøkte i 1983, da han fremdeles var i live. Utstillingen er et samarbeid mellom Henie Onstad Kunstsenter og MACBA, Museu d’Art Contemporani de Barcelona, hvor den ble vist ifjor høst.

John Cage var utdannet komponist, blant annet under Arnold Schoenberg, men hans eksperimentering med lydbilder og rom fikk innflytelse langt utover musikken. Cage hadde også en massiv innflytelse på samtidskunsten på 1950 og -60tallet. Essensielt i Cages idéer om lyd var begreper om tilfeldighetene, sjanse, ubestemthet og det å inkludere alle slags lyder og støy i musikken.

Kurator for utstillingen, kunsthistoriker Julia Robinson, mener Cage representerer et like viktig bidrag til utviklingen av samtidskunsten som Marcel Duchamp og at det er på høy tid å belyse Cages påvirkning på og betydning for kunsten fra 1950-tallet til idag.

– Cage var opptatt av støy helt fra begynnelsen av sin karriere på slutten av 1930-tallet. På den tiden lever han et komplisert personlig liv, han er homofil, men lever med en kvinne, og han prøver å bearbeide disse personlige følelsene i musikken. Han skriver hovedsaklig for perkusjon og jobber en del med og utforske klaverets rammer. Blant annet legger han dempere på strengene for å vri pianolyden. Det ble oppfattet som en vandalisering av instrumentet, men for Cage, som så klaveret også som et møbel, var det å vandalisere et borgelig møbel en måte å angripe den borgerlige musikktradisjonen på, begynner Robinson.

Utstillingen er bygget opp kronologisk og som en crescendo fra de tidligste arbeidene for klaver og perkusjon som er rolige og hvor stillheten er en viktig faktor mot kakafoniske multimedielle stykker fra slutten av 1960-tallet. Robinson har også satt seg fore å gi en bred innsikt i sammenhengene mellom Cages idéer om lyd og samtidige kunstnere som Robert Rauschenberg, George Brecht, Nam June Paik, La Monte Young, Ellsworth Kelly, Allan Kaprow og Andy Warhol.

Tilfeldigheten
Fra midten av 1940-tallet beveget Cage seg bort fra den personlige tilnærmingen til komposisjon mot en mer universell følelse. Han var først inspirert av Hinduistisk filosofi og senere Zenbuddhisme. Det var på dette tidspunktet at tilfeldighetenes spill ble viktige elementer i musikken. Det henger sammen med Cages møte med dadaisten Marcel Duchamp.

– I New York møtte Cage Duchamp, som allerede hadde arbeidet med tilfeldighetenes spill som kunstnerisk element så tidlig som i 1913. Da Cage kom i kontakt med Duchamp var dadaisten involvert i arbeidet med filmen Dreams that money can buy og han inviterte Cage til å komponere musikken, forklarer Robinson.

Hun legger til at Cages tilnærming til musikken hadde paralleller til dadaismens tilnærming til kunst.

– Cage gjør opprør mot musikken på samme måte som Duchamp gjorde opprør mot kunsten, og Duchamp pleide å spøke med Cage og si at han selv hadde vært femti år før sin tid.

Robinson beskriver entusiastisk sammenhengene mellom Duchamps 3 Standard Stoppages og Cages egen utforskning av tilfeldighetene. 3 Standard Stoppages, som også er tatt med i utstillingen, er et verk der Duchamp har tatt tre hyssinger på en meter hver og sluppet dem ned på en plate. Den formen de fikk da de landet, ble den endelige formen.

– I 1951 komponerer Cage stykket Music of Changes. Dette er hans første sjansearbeid. Her var han inspirert av boken I Ching. I Ching er en bok hvor du stiller spørsmål og kaster terninger for å få svar og Cage jobbet i ni måneder med å stille spørsmål til boken. Når folk spurte Cage hvem som hadde laget verkene hans, svarte han “tilfeldighetene”, akkurat som Duchamp hadde gjort før ham.

Stillheten
På begynnelsen av 1950-tallet underviser Cage på Black Mountain College i North Carolina. Det er her han møter Robert Rauschenberg, som studerte maleri ved Black Mountain College i perioden 1948-1952. Mens han jobber med sin meste kjente komposisjon, 4,33, et stykke i tre akter hvor musikerne kommer inn på scenen og sitter uten å røre instrumentet i fire minutter og trettitre sekunder, jobber Rauschenberg med en serie hvite monokrome malerier. Rauschenbergs verk er en visualisering av de idéene Cage var opptatt av på den tiden.

– Samtidig møtte Cage Ellsworth Kelly i Paris. Kelly beveger seg i samme retning som Rauschenberg og lager også sine hvite monokromer på denne tiden, uten at Kelly og Rauschenberg kjenner til hverandre. Det hele kommer fra Cage, opplyser Robinson og legger til at 4,33 handlet om å evakuere det komponistiske subjektet fra musikken. Det var lydene i salen som skapte stykket, noe som også gjør at stykket tangerer Duchamps ready-made ved å henvise lytteren til konteksten.

– Cage var også opptatt av å demokratisere musikken, fortsetter Robinson.

– I stykket Water Music puttet han notene opp på veggen som en plakat. Da kunne publikum se og følge instruksjonene selv. Det er ikke så langt unna hva fluxuskunstnerne George Brecht, La Monte Young og Yoko Ono jobbet med.

Robinson mener dette er konseptuell kunst lenge før det begrepet var lansert, og at det kan spores tilbake til Cage.

Multimedieshow
Essensielt for Cage var at alle lyder kunne inkluderes i musikken. Som nevnt var han opptatt av støy helt fra starten av og han inkluderte tidlig radio og elektroniske lyder som musikalske instrumenter. På 1960-tallet i New York fortsatte han å inspirere samtidskunstnerne:

– Nam June Paik overfører John Cages idéer til videokunsten. Cage skrev Imaginary Landscape no.4 allerede i 1950, et stykke for tolv radioer, og det er ikke så langt unna Paiks videoinstallasjoner hvor han satte flere tv-skjermer sammen i installasjoner, belyser Robinson.

– Cage var også en veldig visuell komponist og han jobbet med de første multimedishowene, fortsetter kuratoren.

– I verket HPSCHD fra 1969 jobbet han med NASA og fikk bilder av månen fra dem. Disse projiserte han rundt i rommet med lysbildefremvisere og satte en kakafonisk musikk til. Verket ble laget to måneder før månelandingen, så her var Cage tidlig ute, forklarer hun.

– Dette verket ligner også veldig på det Andy Warhol gjorde med The Exploding Plastic Inevetable. Warhol leide et lokale i New York hvor han regisserte konserter med Velvet Underground, projiserte bilder på veggen bak dem mens assistenten Gerard Malanga danset til. På den tiden her jobbet Warhol med en mann som også jobbet med Cage, så kontakten dem imellom var nærmere enn man kanskje har trodd.

Politikk
– Til syvende og sist handler utstillingen om etikk, mener kuratoren.

Utstillingstittelen, The Anarchy of Silence, forsøker å belyse Cages politiske befatning med tilfeldighetene, sjansen og det ubestemte. Det å trekke seg tilbake og slippe verden til og inkludere og bearbeide lydene i virkeligheten snarere enn å eksludere dem, mener Robinson er et tegn på omsorg for virkeligheten.

– Når du sitter på trikken og ser mennesker som lytter til musikk på hodetelefoner er det det motsatte av hva Cage var interessert i. Han ville inkludere støyen og komponere den inn i musikken for å gi alle en mulighet til å involvere seg i alle lydene som finnes der ute. Å sitte med en diskman og ekskludere lydene rundt deg, er det samme som å gi avkall på virkeligheten.

– Cage var veldig opptatt av samfunnet. Han så hvordan mennesker behandler hverandre og verden de omgir seg med. Dette gjorde ham redd og Cages anarki kommer ut av denne frykten. Cage ønsket å endre folks bevissthet gjennom musikk

Bilder:
1) Kunsthistoriker Julia Robinson har kuratert utstillingen John Cage: The Anarchy of Silence (foto: André Gali)
2) John Cage, Merce Cunningham, and Robert Rauschenberg, London, 1964, Photographer: Douglas H. Jeffery, Courtesy of the John Cage Trust
3) John Cage: Concert for Piano and Orchestra, 1958, Cubierta hoja de instrucciones y páginas 3, 4, 6, 7, 8 y 9, Credit Line: Editions Peters
4) Marcel Duchamp: 3 Standard Stoppages, 1913-1914/1964, Mixed Media, 40 x 130 x 90 cm, Photo Credit: Moderna Museet, Stockholm. © Marcel Duchamp, Estate of Marcel Duchamp, VEGAP, Barcelona, 2009
5) Ellsworth Kelly: Neuilly, 1950, Gesso on cardboard mounted on wood, 54,8 x 79,7 x 3,8 cm, Collection of the artist. © Ellsworth Kelly, 2009
6) John Cage: Imaginary Landscape no. 1, 1939, Cubierta, cubierta interior y página 1, Credit line: Music Division, The New York Public Library for the Performing Arts, Astor, Lenox and Tilden Foundations
7) John Cage: I’ve Got a Secret, 1960, DVD, b/n, so, 9′ 23”, The John Cage Trust