For å komme ut av en eventuell legitimitetskrise må kulturlivet appellere til folks følelser, satse på enkelprosjekter, og lære å innrømme feil.
Det har i den senere tid vært en debatt i Bergen om hvorvidt kunsten har etlegitimitetsproblem. Problemet kom til overflaten i forlengelse av en kronikk Tore Vagn Lid skrev i Bergens Tidende 5. januar i år. Her kommer Lid med et forslag om å fornye det han kaller en kunstkontrakt, en kontrakt mellom samfunnet og kunsten.
I denne kontrakten mener han det bør sikres at kunst kan være mer enn underholdning, selv om den kan være det også, og at den har legitimitet til å være for de få. Kunsten må også kunne prøve å feile, og den må kunne få prøve seg der den ikke kan rettferdiggjøre seg som etterspurt vare. Samfunnet på sin side kan kreve at kunsten nettopp tar de vanskelige veiene på vegne av oss andre, ”lete etter maktens og avmaktens anatomi, utfordre krefter som er større enn oss, nærme seg tabuene”.
Kronikken ble fulgt opp i en paneldebatt i Studentersamfunnet i Bergen 17. februar, mellom Erlend Høyersten, direktør for Bergen Kunstmuseum, og Per Boye Hansen, direktør for Festpillene i Bergen.
Det var under denne debatten at Per Boye Hansen påpekte at kunsten har et legitimitetsproblem. Problemet, mener han, er at kunsten ikke klarer å legitimere den store støtten som gis til produksjon. Årsaken er: ”at spørsmålet om hva kunst egentlig er, sjelden blir reist, og derfor også svært sjelden blir besvart. Hva er Kunst? Hva betyr Kunst for vår sivilisasjon? Hvilken rolle har Kunsten hatt for oss som lever i dag, og hvilken rolle kan/bør den fortsatt spille for morgendagens samfunn?”
Per Boye Hansen svarer på sine egne spørsmål ved å hevde at kunsten siden Perikles´ Athen, og før det, har utgjort en vesentlig del av det han kaller samfunnsorganismen.
Grunnen til at man kan snakke om at kunsten har et legitimitetsproblem er at det er skattebetalerne, altså folk flest, som betaler for kunsten. I USA spiller det ingen rolle om kunsten har et legitimeringsproblem overfor folk flest, da folk flest ikke har noe å gjøre med finansieringen av kulturen.
Men vi er i Norge og derfor forsøker både Boye Hansen og Vagn Lid å finne måter å legitimere kunsten overfor samfunnet på. Begge går inn i problemstillingen med å si at kunst er viktig og ender opp med å si at kunst er viktig. Det er derimot vanskelig å se at Tore Vagn Lid eller Per Boye Hansen klarer å begrunne denne påstanden, selv om det er det de forsøker, på hver på sin måte.
Kunstforum tror et fornuftig inngangspunkt til denne debatten er at befolkningen stort sett er villig til å støtte det de opplever som viktig. Innenfor kulturlivet kan vi kan for eksempel trekke frem institusjonene. Det er liten folkelig støtte til å kutte i støtten til Festspillene i Bergen, eller Bergen Kunstmuseum. Til og med Fremskrittspartiet har sluttet å kritisere Nationaltheateret, kunstmuseene og bibliotekene. Sistnevnte parti forsvarer å bruke penger på institusjoner fordi det bevarer kulturarven. Men siden det er selvinnlysende at institusjonene er viktige, har heller ikke partiet noe å vinne på å angripe dem.
Problemet oppstår i det man skal legitimere den kunsten som ikke umiddelbart oppleves som viktig. Det er her Vagn Lid og Boye Hansen havner i trøbbel. For her må man faktisk overbevise publikum.
Det er sagt at forskjellen mellom å overtale og overbevise er: for å overtale snakker man til intellektet, men for å overbevise må man appellere både til hjertet og hjernen. Retorikken Tore Vagn Lid og Per Boye Hansen bruker appellerer i beste fall til intellektet. Problemet man da får, er at få blir begeistret for å bruke statens penger på noe som ikke føles viktig.
Men for å overbevise må man også tro på sitt produkt. Derfor tror vi at det er bedre å kanalisere penger til den profesjonelle kunsten, og la noen institusjoner få muligheten til å satse offensivt på å kjøpe inn kunst. Den største kultursatsingen i Norge på 100 år, byggingen av Operaen, var omstridt før den ble ferdig, men nå er kritikken forstummet. Få kritiserer innkjøpet av Olafur Eliasson til Operaen. Ikke kan vi huske sist det var et folkelig raseri mot museenes innkjøpsbudsjetter.
Sist må man erkjenne at vi alle kan gjøre feil. Man må anerkjenne at det bevilges en god del offentlig midler til kunst som ikke er viktig. Kunstforum tror heller ikke det er så farlig å innrømme feil. Da Romeriksporten sprakk med 1.3 mrd (1999 kroner) ble det bråk. Det førte derimot ikke til at man sluttet å satse på samferdsel, eller at satsning på tog for alltid er diskreditert. Mye av grunnen er nok fordi involverte parter erkjente at prosjektet Romeriksporten var plaget av feil og inkompetanse.
Man skal velge sine kamper med omhu. Så lenge kunstverden forsøker å forsvare at all kunst er viktig og skal kunne få offentlig støtte, kjemper man en flerfronts krig som man er nødt til å tape. Kunstforum mener at hvis man skal komme ut av en eventuell legitimitetskrise bør man gjøre en systematisk satsing på den profesjonelle kunsten, og en selektiv, men kraftig satsing på kvalitet.