Vitenskaplig kunst

Tromsø: Fire kunstnere har reist på ekspedisjon til Arktis. PolArt på Tromsø Kunstforening er resultatet av disse ekspedisjonene.

Utstillingen PolArt, som åpnet på Tromsø Kunstforening 22. januar, er resultatet av et samarbeid mellom forskernettverket Arctos, Troms fylkeskultursenter og Tromsø Kunstforening. Av et stort antall søkere, fikk kunstnerne Thomas Østbye, Marius Dahl, Merete Røstad og Toril Johannessen følge Norsk Polarinstitutt på ekspedisjon til Arktis. Åpningen av utstillingen var i forbindelse med Artic Frontiers-konferansen, hvor forskere og politikere fra hele verden var samlet.

På 1800-tallet var det ikke uvanlig å ta kunstnere med på vitenskaplige ekspedisjoner for å dokumentere landskapet, som et tillegg til de dokumenterte funnene gjort av vitenskapsmennene. Slike ekspedisjoner har vært opphavet til mange av de tidlige skildringene av og mytene om Nord-Norge, blant annet den berømte Recherche-ekspedisjonen i 1839-40 hvor franskmannen Francois Auguste Biard var en av kunstnerne som deltok for å dokumentere kunnskap om forholdene i nord. Et av verkene som kom ut av dette samarbeidet er maleriet Læstadius preker for samene som henger i Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.

Idag er det ikke uvanlig at kunstnere jobber med vitenskaplige problemstillinger og tilnærminger til kunstproduksjon, og i forlengelse av dette er ekspedisjoner på nytt «kommet på moten».

De fire kunstnerne som er stilt ut i Tromsø Kunstforening gjenopptar da en lang tradisjon der kunstnere og forskere reiser sammen på vitenskapelige ekspedisjoner, men bruker dette på en måte hvor vitenskapen er integrert i arbeidene og arbeidsprossessene. Resultatet er en spennende utstilling hvor de fire kunstnerne blander forskningsmateriale med personlige inntrykk fra turen.

Funksjonalisme
I det største rommet i kunstforeningens hovedetasje henger tre digitale trykk på lerret laget av Marius Dahl. Trykkene er utskrifter fra sonarer som registrerer avstander på havbunnen ved hjelp av ekkolyd. Motivene har en hvit, horisontal midtlinje på mørk bakgrunn, med hvite avbildninger av lydbølgene over og under. Den hvite linja ligner en speilingslinje, men lydbølgene er ikke helt like på begge sidene. Dette skaper en spennende dynamikk mellom de to delene som bryter opp bildet. Selv beskriver kunstneren bildene som visuell poesi.

Foruten trykkene viser Dahl også verket Receptor, en skulptur som tar utgangspunkt i en nedlagt gruvebygning på Svalbard. Denne er laget av lakkerte mdf-plater, og ser ut som seks stiliserte hus i forskjellige former og størrelser, satt sammen til et langt bygg. Dette bygget står på høye påler, slik at skulpturen blir 120cm høy. Bygningen er over hundre år gammel, men arkitekturen minner om funskjonalisme. Den var denne formen som appelerte til kunstneren.

Overlevelsestrategi
I samme rommet finner vi også verker av Merete Røstad. Hun har brodert 18 iskart med bomullstråd på gummi, og laget installasjonen Arctic Artist Survival Kit som er en salig blanding av ting en kunstner bør ha med seg på ekspedisjon til Arktis. For en kunstner som vil overleve i Arktis behøver man en treboks med hull i, 36 blybokser, brevpapir, små lekefigurer og en hanske. På små håndskrevne lapper som akkompagnerer objektene står det humoristiske forklaringer på hvorfor de er nødvendige. Treboksen trenger du for eksempel for å leke med mynter, blyboksene skal holde tennene dine på plass og hansken trenger du for å erstatte den du mistet.

Her befinner også Toril Johannessens arbeider seg. Hun stiller ut to grafer kalt Crisis in Nature and Science og Miracles in Nature and Science, og to kompass. Grafene er laget på en datamaskin og printet ut på papir. Johannessen har en forskingsbasert tilnærming til kunstproduksjonen, og hun har laget statistikker basert på egne undersøkelser. Disse undersøkelsene går ut på å søke etter spesielle ord og fraser i ulike publikasjoner over en bestemt periode. Her har «tverrfaglighet», «klima», og «kunst og vitenskap» vært sentrale ord.

Klima
I et lite, mørkt rom i galleriet befinner arbeidene til Thomas A. Østbye seg. Han har satt fokus på store og små kretsløp, og viser en videoinstallasjon og en epoxyskulptur. Verket TARZAN – The self fies not, when the body is slain er modellert etter Vikram Kollmannskog, en advokat for miljøflyktninger, og viser en fallen mann som holder en glasskule. Kulen inneholder et biologisk CO2 kretsløp med alger, reker og bakterier som resirkulerer ressursene i den hermetisk lukkede sfæren. Tarzan fungerer i denne sammenhengen som et symbol på en jungel som står i fare for å forsvinne, noe som vil få dramatiske konsekvenser for planeten vår.

Lengre inn i rommet vises videoinstallasjonen Change mummified. Denne består av tre store plexiglass som henger fra taket i en trekantformasjon og viser hver sin film fra Svalbard. Projektorene er plassert på en slik måte at filmene vises både på plexiglassene og på gulvet. På gulvet krysser de tre filmene hverandre, og danner en kontinuitet som viser hvordan de tre motivene er avhengige av hverandre. Den ene filmen viser det mye omtalte frøhvelvet på Svalbard, hvor frø fra verdens mat- og kulturplanter er oppbevart under optimale forhold i tilfelle en miljøkatastrofe oppstår. De to andre filmene fra Framstredet, 81N og kulldepotet på Spitsbergen. Stedene er knyttet sammen i en ond sirkel hvor kulldepotet kan være årsak til økt global oppvarming, noe som kan ødelegge det økologiske systemet på Framstedet og gjøre behovet for frøene i hvelvet prekært.

Utstillingen står til 7. mars.

Alle foto: Frank Ludvigsen

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*