Trondheim: I utstillingen Re-Kriminalisert møter vi en avkledd kunstner i sin problematisering av skamfølelse og skyld knyttet til den stereotypiske mannlige seksualiteten.
Narve Hovdenakk: SORRY.Remix, videostill, 2006
Narve Hovdenakk: Re-Kriminalisert, Gråmølna, Trondheim Kunstmuseum, 04.02-02.05.
Narve Hovdenakk (f. 1971), som bor og arbeider i Oslo, er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim og Konsthögskolan i Malmö. I utstillingen Re-Kriminalisert er han tilbake i Trondheim i sin første museumsutstilling, nå som etablert videokunstner. Mest kjent er kanskje Hovdenakk for verket Neoman som provoserte mange på Høstutstillingen i 2006.
I Re-Kriminalisert viser Hovdenakk fem videoarbeider, inkludert Neomann, fra 2005 og fram til i dag. To av videoene er datert 2010 og nytt er det også at Hovdenakk stiller ut tre oppblåste og pixelerte videostills som portretter. Sentralt i kunstnerskapet er selvutlevering og problematisering av kjønn, seksualitet og identitet knyttet til oppfatninger om mannsrollen.
Skam
I videoen SORRY. Remix fra 2006 møter vi bokstavelig talt en blottlagt kunstner som leker med pikken sin. Leken utfolder seg uten betydelig seksuelt innhold. Den infantile seksualiteten forsterkes på en nærmest parodisk psykoanalytisk måte ved at den voksne mannen oppdager skammen knyttet til det å bli sett naken. Skam blir en premissleverandør som definerer mannens seksualitet allerede fra barnsben av, og resulterer i et utadrettet og aggressivt penetrasjonsfokus.
Det er denne seksualiteten som skaper den patetiske voldtektsmannen som selv ikke forstår konsekvensen av sin seksualitet. For samtidig som den er livgivende er den også destruktiv. Denne forestillingen eller mytiske mannsbildet har fortsatt sine disipler, som ser den maskuline seksualiteten som noe faretruende. Mannen i videoen er heller ikke fremmed for denne forestillingen, hvor han faktisk blir usikker på sin egen dømmekraft når han konfronteres med sin destruktive pikk og blir anklagd for å begå et seksuelt overgrep. Dermed blir selve voldtekten eller muligheten for å bli anklagd for voldtekt definerende for mannsidentiteten, og seksualiteten blir et stigmamerke og en trussel mot samfunnskontrakten som krever at seksualiteten og begjæret holdes i sjakk.
Mannen blir dermed offer for sin egen seksualitet, og han skammer seg over sin egen status som offer. Som offer spør Hovdenakk: “Hva tror du det gjør med min selvtillit?” og han fortsetter: “Unnskyld for at jeg er så jævla sårbar. Sorry!” Bildet av den mannlige seksualiteten vi sitter igjen med er at den er mer mytisk og konstruert enn virkelig.
Repomenn
Skamfølelsen overføres på oss i Hovdenaks arbeider, for det finnes ingen katalysatorer mellom den avkledde kunstneren og oss. Han henvender seg direkte til oss i gallerirommet, som når han som sivil politimann i verket Neoman spør rett mot oss; “Liker du å suge pikk?,” og begynner onanere. Som publikum har vi to valg. Vi kan enten bekrefte vår posisjon som kikkere eller vi kan gå. De fleste av oss blir. Kanskje til og med noen av oss kommenterer pikken.
Det er like mye vi som trenger oss inn i hans intime verden som det er ham som tvinger den på oss. Den selvbiografiske tilværelsen i videoene og de dokumentariske grepene som stemmeforvrenging og pixelering av ansiktet tas ut av dokumentarsjangeren og føres inn i gallerirommet. Vi blir usikre på om det vi ser er virkelig.
Et eksempel er videoen Repoman 1 og 2. I videoen blir det brukt stemmeforvrenging og ansiktene gjøres diffuse, grep som ofte brukes når personer skal anonymiseres på film og tv. Vi får inntrykket av at det har skjedd noe kriminelt og vi får hele tiden små ledetråder, men det blir aldri klart hva som egentlig har foregått. Ledetrådene er fragmenter som forteller om brorskap, utroskap, skyld, sex og vold. De er anonymiserte filmkarakterer. Fiksjonelle karakterer som setter krav om å bli virkelige. Er det mannstyper som punkrockeren Otto Maddox, spilt av Emilio Estevez i filmen Repo Man fra 1984, som gjør karriere som torpedo, som her blir forbildet for Hovdenaks mytiske repomenn?
Tomme skall
I utstillingen er det ingen karakterer som fremstår som spesielt ekte, men heller som tomme skall som fylles med utsagn, påstander og problematiseringer rundt mannsidentitet og seksualitet. I Hovdenaks tre pixelportretter som henger fra taket i stort format er det nettopp dette ufylte skallet vi møter. Det er ikke mulig å skimte en klar fysiognomi i disse portrettene eller noen ansiktstrekk som peker mot et gjenkjennelig individ. De er det vi vil at de skal være.
Re-Kriminalisert er en utfordrende utstilling som en bør sette av tid på. Det er lett å tenke at her får vi se nok en selvsentrert kunstner som vil vise pikken sin, men i Hovdenaks arbeider finnes dybde og mye rom for refleksjon. Utstillingen utfordrer etablerte fordommer og forestillinger om hvordan mannen skal leve ut sin identitet, og viser hvordan subjektet er et konstrukt av fiksjon og sosial realitet.
Bilder:
1) Narve Hovdenakk: SORRY.Remix, videostill, 2006
2) Narve Hovdenakk: SORRY.Remix, videostill, 2006
3) Narve Hovdenakk: SORRY.Remix, videostill, 2006
4) Narve Hovdenakk: Neoman, videostill, 2005
5) Narve Hovdenakk: Neoman, videostill, 2005
Narve Hovdenakk: SORRY.Remix
Dette er i høyeste grad samfunnsaktuelt som folkeopplysning på flere plan. Kunst bør være en kunstnerisk fri kommunikasjons arena, mener jeg.
Politikere spør seg om samfunnets behov for kunst…
“Kunstuttrykk” kan fra utøvere være framdrevet og produsert med PR som viktigste mål; spontant, lekent eller provoserende. Men kan også være drevet fram av kunstneres samvittighets-søkende utforskende behov for åpen og ekte sannhet.
Hovdenakk har med dette vist et mot, egen blottstillelse, mot nytenkning av sitt budskap for publisitet. Budskapet om indentitet og kjønn er jo alvorlig nok…
Jeg spør så, er dette veien å gå, for hans formidling av dette. Samfunnsnyttig bidrag og formidling hadde nådd et større og bredere publikum ved å nytte storskjerm og helse/ sosialarbeider, ved vidregående skoler og forsamlingshus. Da kunne hans busdkap lettere kommet i en seriøs setting og sammenheng for folket, enn lett bli oppfattet som orginal underholdning for PR.
Faren med dette er at folkelig publikum kan ta avstand om de føler at de ikke blir tatt seriøst på alvor, og kunstforum kan miste store interessegrupper.
Så er igjen spørsmålet mitt, hvilken vei vil vi med kunst:
HVA ER KUNST, hva vil vi med den og hvor skal den vises fram?
Vil avslutte min yttring om dette, med en subjektiv konkludering:
DETTE ER IKKE KUNST
Dette handler for meg om utrykk for grenselandet mot psykiske personlighetsforstyrrelser og samfunnsproblematikk, og beskriver alvorlige mannlige kjønns indentitetsproblemer. Heller for psykologi forum?
Et vågalt PR stunt innpakket i “kunstens kappe”, og skadelig for KUNSTENS renome og utvikling.
Vi har et ansvar som et ledd i lang kunst-histore opp og fram, mener jeg!