Kronikk: Monica Holmen mener Håkon Gullvåg er en av Norges beste malere, og at han står for en revitalisering av portrettsjangeren.
Håkon Gullvåg: Lars Saabye Christensen, 2004.
Søndag 10. januar avsluttet Norsk Folkemuseum en stor retrospektiv mønstring av Håkon Gullvågs portretter av kjente norske personligheter. Her kunne man se en mengde variasjoner av berømte personer som av ulike årsaker har vært i søkelyset de siste 30 årene. Blant de portretterte som ble stilt ut her var Arve Tellefsen, Lars Saabye Christensen, Torbjørn Jagland, Jan Kjærstad og Leif Ove Andsnes. De omstridte portrettene av kongen og dronningen ble også tatt med.
Debattert portrettør
Da portrettet av kong Harald V ble avduket i Rådhusets bankettsal i 2000 resulterte det i hard kritikk på forsiden av VG. Kunstkritiker Lars Elton kalte det uverdig og mente det var en majestetsfornærmelse. To år senere fikk Gullvåg likevel i oppdrag å male dronningen også, og kongeparet har ved flere anledninger uttrykt at de er fornøyd med Gullvågs portretter.
I fjor høst raste det igjen en debatt rundt Gullvågs kunstnerskap. I forbindelse med kunstnerens 50-års jubileum ble det publisert en utfyllende bok om hans kunstnerskap, og det ble holdt utstillinger i Trondheim og Oslo. Debatten ble denne gang sparket igang av kunsthistoriker Stig Andersen 27. oktober med en illsint kronikk i Aftenposten under tittelen ”Talentet som brast”. Her gikk han til frontalangrep på Gullvåg, som han karakteriserte som ”en lokal helt som ikke har gjennomslagskraft utenfor Svinesund” og ”en mester i å skape utvendige rammer som er spektakulære, og som gir skinn av dypere mening.”
Men Gullvåg har også høstet mye støtte for sine portretter. Blant annet sier kunsthistoriker Gunnar Danbolt i Aftenposten 28. oktober at ”Håkon Gullvåg har en naturlig plass i norsk kunst idag.” Og direktør for Lillehammer Kunstmuseum, Svein Olav Hoff, mener i samme avis at Gullvåg er en maler som fornyer norsk portrettkunst.
Da debatten raste rundt kongeportrettet, fikk han også støtte av Odd Nerdrum, som sa at det ”er levende og fint portrett” som er ”stramt og godt malt”. Også Nerdrums tidligere elev, Even Richardson, mener at Gullvåg formidler bevegelse og liv i sitt kongeportrett.
Nedprioritert sjanger
Gjennom kunsthistorien har portrettsjangeren i noen perioder hatt høy status og i andre vært en nedprioritert sjanger blant kunstnere. I nyklassisismen hadde portrettmaleriet sin plass langt ned i et sjangerhierarki hvor historiemaleriet var på topp. På denne tiden ble også portrettet ansett som en slags ”kvinnekunst”, fordi kvinnene ikke fikk male annet enn portretter og blomsteroppsetninger.
Men portrettmaleriet har vitterlig hatt sine høydepunkter også. Kunstnere som Gainsborough, Watts og Reynolds ble anerkjent nettopp på grunn av sine portretter. Også Munch kan nevnes her, hans store portrettproduksjon ansees som en likeverdig del av hans kunstneriske produksjon.
Idag kan vi få inntrykk av at portrettsjangeren igjen har lav status i kunstfeltet. En viktig årsak kan være at det hersker et ideal om autonomi og uavhengighet blant kunstnerne. Generelt har portrettkunsten vært oppdragskunst, noe mange kunstnere opplever som problematisk fordi det legges bestemte føringer for hvordan maleriet skal se ut.
Men for en god portrettkunstner som beherkser sjangeren og evner å sette sitt individuelle preg på portrettet, kan verket likevel fremstå som autonomt. Og det er nettopp her Gullvåg blomstrer. Han evner å kombinere de føringer som settes av en oppdragsgiver med portrettsjangerens egne konvensjoner, uten å miste sitt eget kunstneriske prosjekt. Det essensielle her er at han gjør portrettene til sitt prosjekt. Man kjenner uten problemer igjen et portrett malt av Gullvåg. Og resultatet blir at maleriene hans blir vitale. De står som friske motsetninger til realistiske, naturtro og kjedsommelige avbildninger av en person.
Billedkunstner Gisle Harr påpeker i en omtale i Dagsavisen 15. januar i forbindelse med den pågående portrettutstillingen på
Galleri LNM at portrettkunsten har blitt en problematisk sjanger. Han mener det skyldes at portrettkunsten er forlatt av den figurative kunsten og overtatt av amatørene.
Håkon Gullvåg er en motsats til denne utviklingen. Det få malere er idag som er så konsekvente i sin utførelse og fordypning i en sjanger som Håkon Gullvåg og hans holdning til portrettsjangeren. Han begynte tidlig å male portretter, og har siden 1990-tallet konsekvent hatt fokus på denne sjangeren. Hans bidrag til portrettkunsten er å løfte denne sjangeren ut av amatørens grep. Det er nok mye som kan sies om Gullvåg, men noen amatør er han ikke.
En bauta i norsk portrettmaleri
Selv mener jeg at Håkon Gullvåg trygt kan kalles en av Norges beste portrettmalere, med referanser til en mengde portrettkonvensjoner. I tillegg har han en helt spesiell måte å anvende malerteknikken på. Han kombinerer ulike teksturer, og beveger seg uanstrengt mellom fullstendig oppløste former og et nesten immaterielt uttrykk, og strengt figurative former med presis modellering av et menneskes ansikt.
Ved å gi de portretterte en konvensjonell plassering på lerretet, og gjennom fargevalg og variasjon mellom det utmalte og det abstrakte, skaper Gullvåg en helt egen spenning i portrettene. Den portrettertes essensielle trekk velges ut og tas med, slik at man umiddelbart gjenkjenner den portretterte, til tross for at det er langt fra fotografisk likhet mellom maleriet og virkeligheten.
Gullvåg er eksperimentell i sitt uttrykk og utfordrer portrettet med sine bidrag til sjangeren. Det er ingen overdrivelse å si at han står for en revitalisering av portrettsjangeren.
Billedtekster:
1: Håkon Gullvåg, Lars Saabye Christensen, 2004. 2: Håkon Gullvåg, Kong Harald, 2000. 3: Håkon Gullvåg, Dronning Sonja, 2002