Oslo: Utstillingen Invitation to love på Kunstnernes Hus er en tiltrengt presentasjon av Jesper Justs filmer i Oslo. Desverre blir opplevelsen forringet av en halvhjertet presentasjonsform.
Jesper Just "Some Draughty Window"
Film handler ofte om følelser. Om kjærlighet. Og om de får hverandre til slutt (noe de oftest gjør) eller ikke. Det kan være fortellingen om problemene på veien til evig kjærlighet som fortelles. Med enkle grep kan filmskaperen formidle den intense forelskelsen mellom to mennesker (fortrinnsvis mann og kvinne, men andre konstellasjoner er også fullt mulig) som nesten bare finnes på film. Et close-up av et blikk og litt musikk kan være nok. Da vet vi at de er forelsket og den farefulle driften fra blikket, frem mot omfavnelsen, kysset og den vidunderlige sameksistensen er blitt staket ut.
Det er slik det skjer i komedier. I tragedien er dramaturgien omvendt. Kanskje begynner det bra, karakterene har et lykkelig liv, før den fatale katastrofe slår inn. Ofte er det døden som skiller dem ad. Bare tenk på Romeo og Julie, Hero og Leander, Samson og Dehlila, eller den stakkars Ödipus. Listen er lang, men målet kan være å utløse en katarsis, en sjelelig renselse hos betrakteren.
Kjærlighetshistorier
Filmen er med andre ord et glimrende medium for å snakke om følelser, kjærlighet, latter, gråt, død og sorg. Og filmhistorien er full av fortellinger som er blitt elementer i en felles vestlig mytologi om den moderne mann og kvinne.
På Kunstnernes Hus blir vi i vinter invitert inn for å møte kjærligheten, eller vi er invitert til å elske. Det skjer i en utstilling med utvalgte filmer av den danske kunstneren Jesper Just under den romantiske tittelen Invitation to love. Her tilbys tårer, dans, roseblader, sang og poetisk smerte i et drømmeaktig filmspråk som til tider ligger farlig nær den amerikanske filmskaperen David Lynch.
Hos Jesper Just er det forøvrig sjelden helt enkelt kjærlighet mellom unge menn og kvinner som finner sted. Ofte er det mellom menn, gjerne eldre og yngre menn, hvor den unge mannen ofte spilles av skuespilleren Johannes Lilleøre. Kjærlighetshistoriene spiller opp mot Hollywoods klisjéer og lager sine nyanserte rom hvor i særdeleshet mannens følelsesregister blir utforsket.
Filmatisk er de nyeste filmene helt proffesjonelle, alt er på plass av lyssetting, lyd og kameraføring. De eldre røsker litt mer, men går likevel langt i retning av å ligne filmspråket fremfor tradisjonell videokunst, det vil si, Just gjør hyppig bruk av narrativer og filmatiske virkemidler.
Maskuline muligheter
Just sine filmer er meditative fremstillinger av sårbare mannsroller og da blir det intime møtet med filmene viktig. I Justs verden er det i dette møtet, mellom karakterene i filmene og mellom filmen og betrakteren, at det oppstår et rom hvor følelsene kan slippes løs.
På lik linje med norske video- og filmkunstnere som Knut Åsdam, Ane Lan, Eva Drangsholt og Narve Hovdenakk som også problematiserer manns- og kjønnsroller, blir det naturlig å forstå Justs kunstnerskap mot et bakteppe av 1990-tallets kjønnsteorier.
Video- og filmmediet er i besittelse av stort potensiale når det gjelder å åpne opp for nyanserte samtaler om kjønn og unngå en dogmatisk omgang med stereotypier. I Just sine filmer dreier det seg ofte om hvite menn i en viss alder og i modernitetens ultimate maskuline kostyme, nemlig dressen, som bryter med konvensjonene for mandig oppførsel. Følsom sang, forsøksvis forførende dans, ekstatisk glede og åpenlys gråt blir vanligvis sett på som skamfull opptreden i offentlige sammenhenger, men i Just sitt univers er dette vel så normalt som at menn skyter hverandre og beskytter kvinnene sine i Hollywoods blockbustere.
Profesjonalisering
Hovedverket i utstillingen Invitation to love fra 2003 er også det sterkeste arbeidet. Her kommer en humor og sårhet til uttrykk som skaper en forløsende spenning hos betrakteren. Noe av den samme sårheten kan spores i No man is an island II fra 2004 som forøvrig ble vist på Momentumbiennalen i Moss det året sammen med No man is an island fra 2002. Jeg savnet den første filmen fra denne serien, men gjensynet med nummer to var ingen skuffelse.
I filmtriologien It will all end in tears fra 2006 og de nyere filmene A vicious undertow og Some draughty window fra 2007 kan man få følelsen av at noe av spenningen mellom karakterene og sårheten i uttrykket er redusert til fordel for en glimrende filmatisk estetikk. Mens de første filmene er tatt opp med digitalt videokamera, er de nyeste filmene enten super 16 mm eller 35 mm. Det er helt tydelig i den estetiske kvaliteten at filmene har hatt en annen grad av profesjonell tilblivelsesprosess enn de tidligere filmene. Det er symptomatisk at det er kommet til en lang rulletekst på slutten disse filmene, noe som er omtrent fraværende i de eldre arbeidene. På det billedlige planet heves kvaliteten ytterlige, men jeg savner mer humor, barnlig sårhet og intensitet mellom karakterene.
Svak kuratering
På grunn av den åpenbare filmatiske kvaliteten ved filmene til Just er det skuffende at Kunstnernes Hus ikke presenterer dem fullt og helt som filmer, med det arkitektoniske rammeverket det ville medført. De har valgt å vise dem i fire mørke rom i underetasjen, så presentasjonsformen går absolutt i retning av en kinematografisk fremstilling. Men det svikter litt i fullførelsen når lyden fra de forskjellige filmene lekker over i hverandre og det er mangel på sitteplasser som kunne gitt den kontemplative roen som fordres av Justs produksjoner.
Skrekkeksempelet er No man is an Island II som vises i toppen av trappen på en flatskjerm, mellom to andre utstillinger. Det oppleves som et svakt kuratorisk grep å presentere en så stemningsfull og sår film i omgivelser hvor det er vanskelig å konsentrere seg om verket. Kjernen i videoen er ensomme, eldre menn på nattklubb som reiser seg opp og synger sammen, og da er det synd at lyden forsvinner i lyder fra omgivelsene.
I første etasje vises Invitation to love omtrent i gangen og lydlekkasjen fra de forskjellige filmene gjør at det noen ganger er vanskelig å vite hvilken lyd som hører til hvilken film. Dermed brytes det intime møtet med Just sine filmer ned og opplevelsen blir grundig forringet. Kanskje Kunstnernes Hus i fremtiden burde vurdere å bygge en permanent kinosal hvor denne typen arbeider kan vises på bedre premisser.