Oslo: Steinar Jakobsens utstilling på Galleri K balanserer mellom foto og maleri. Den gir tilskueren glimt av historier.
Steinar Jakobsen "Drift" 2009, Oil on Aluminium
Steinar Jakobsen viser for fjerde gang sine malerier på Galleri K. Denne gang i en utstilling som bærer tittelen ”Apparitions”. På norsk kan dette ordet oversettes med fremtoning eller gjenferd, skriver galleriet. Personlig synes jeg også oversettelsen tilsynekomster passer godt til maleriene som vises. For Jakobsen maler hva jeg vil kalle slørbedekte historier eller nettopp tilsynekomster etter foto på aluminium. Kunstneren er kjent for å gjøre bilder ut av tilfeldige snapshots eller stillbilder fra videoopptak. Tidligere har Jakobsen dessuten ved flere tilfeller valgt å holde et verk innenfor mer eller mindre samme farge, og ofte ser motivene ut som om de omtrent er visket bort. I denne utstillingen derimot, inviteres vi med til litt synligere steder.
Teknikk
”Apparitions” begynner på sett og vis med invitasjonen. Jakobsen har valgt å sende med hele seks invitasjonskort. Et av kortene fungerer som en slags forside med tittelen skrevet på, og hvor man aner konturer av det som skal bli utstilling i bakgrunnen. Et annet inneholder titlene til bildene som er med i utstillingen i forskjellig font og farge, mens de fire resterende viser nettopp fire utvalg fra det vi vil finne i galleriet. For oss som betraktere er dette en gest – vi får jo flotte kort å sende til kjente og kjære, samtidig som Galleri K og utstillingen får spredd mye reklame. Men hvorfor starter han slik?
Tidligere har Jakobsen blitt kreditert for å delta i den norske debatten rundt fotografiet. Ved at de nye maleriene er mer maleri og mindre fotografi enn tidligere, er dette neppe et poeng han vil ta med videre. Fotorealismen blir noen steder erstattet med tydelige penselstrøk, for eksempel i bildet ”Drift” (2009). Og selv om det helt klart er fotografier som danner utgangspunktet for maleriene, er det heller maleriets egenskaper som må vurderes av en betrakter. Men det å utforske maleriet i seg selv er kanskje ikke lenger like interessant, ettersom det faktisk har overlevd sin egen dødsdom. Det må være noe mer. Noe bakenfor teknikk.
Skrekk
Steinar Jakobsen "Bonfire" 2009, oil on aluminium
De 14 relativt store verkene, de fleste rundt 110 x 150 cm, gjør inntrykk når du befinner deg i gallerirommet. Noen på grunn av sin farge, Jakobsen har malt flere av dem i neonfarger, andre på grunn av motivenes størrelse eller plassering i billedflaten. I ”Ether” (2009) er det en irrgrønn, omtrent selvlysende farge som dominerer, i ”Bonfire” (2009) et sort bål som er trengende nært. Man føler nærmest at enkelte av bildene kaster seg over deg. Samtidig er det merkelig stille, og nesten litt ensomt. Ensomme, lydløse bilder som ønsker å formidle. Eller formidlende, ensomme bilder som hyler av lydløshet.
Temaene i denne utstillingen kan tolkes i mange retninger. Natur versus kultur. Fotografi versus maleri. Eller ganske enkelt ungdomsår, ettersom de fleste av de portretterte ser både ut til å være unge og bedrive ungdomsaktiviteter. Kunstneren selv referer til folkeeventyr, skrekk- og horrorfilmer. Og i maleriet “Brittle Branches” ser du konturene av en person stå foran deg i legefrakk en sen kveld slik de gjerne gjør i skrekkfilmer. Og følelsen av at denne personen ikke vil deg noe godt er så definitivt til stede. Men, ved siden av ”Redwood” (2009), som viser en jente i skogen med en sekk over hodet, er ikke tematikken gjennomgående skrekkfilmaktig. ”Petals” (2009), for eksempel, er ganske enkelt et dansegulv med laserlys, riktignok en nattescene, men det kan jo heller ikke være annerledes. Likevel er det skumle et klart fellestrekk ved bildene.
Gjenferd
Steinar Jakobsen "Brittle Braches" 2009, oil on aluminium
Det er kanskje for vanskelig å samle denne utstillingen rundt noe. Likevel spør jeg meg selv foran hvert enkelt av bildene hvordan noe kan være åpent og lukket samtidig. Kanskje er det bruken av fotografiets negativer som skaper den trykkende stemningen, ettersom det er mørke der vi forventer lys og omvendt. Men hva er det Jakobsen ønsker å si? Jeg vender tilbake til mitt utgangspunkt: For meg er bildene som tilsynekomster. Historiene begynner å komme til syne. Som gjenferd. Som noe som er, men ikke. Som noe jeg nesten kan gripe, men som glipper gjennom fingrene på meg.
Billedtekster:
1) Steinar Jakobsen,”Drift”,2009,oil on aluminium,107 x 150cm
2) Steinar Jakobsen,”Bonfire”, 2009,oil on aluminium,102 x126 cm
3) Steinar Jakobsen,”Brittle branches”,2009,oil on aluminium, 150 x 188 cm