I det utstillinger stenges av støtte pressgrupper er det på sin plass å berømme de institusjoner som står på sine prinsipper.
Tidligere i høst ble Richard Princes verk ”Spiritual America” fjernet fra Tate Moderns utstilling ”Pop Life: Art in a Material World”. Det var Scotland Yard som ba museet fjerne bildet før den offisielle åpningen av utstillingen med den begrunnelsen at bildet muligens bryter sedelighetsloven. Princes bilde som er fra 1983 er en appropriasjon av et nakenbilde av ti år gamle Brooke Shields tatt av Gary Gross i 1976 og autorisert av Shields mor. Utover fjerningen av verket ble også katalogen til utstillingen trukket tilbake.
På Astrup Fearnley Museet kan du derimot se bildet i utstillingen ”Rotasjoner # 2 – Astrup Fearnley Samlingen” som står til og med august neste år. Til Dagbladet.no sier Astrup Fearnley Museets direktør Gunnar Kvaran at han synes det er ufattelig at bildet er blitt fjernet og at museet aldri har fått negative tilbakemeldinger de gangene bildet er blitt stilt ut.
Det er ikke akkurat en nyhet at kunstverk kan virke støtende. Tvert imot er det jevnlige debatter om hva som faller innenfor det legitime for en kunstner å beskjftige seg med. Det siste halvåret har debattene rast rundt Bjarne Melgaards malerier av nakne gutter, Karl Edvin Endresens avgangsverk hvor han delte ut GHB på Stenersenmuseet og Anna Odells simulerte selvmordsforsøk. Også Lars Vilks fikk mye oppmerksomhet da han tegnet den islamske profeten Muhammed som hund i 2007. Tegningen ble nektet vist på flere utstillingssteder, blant dem Moderna Museet i Stockholm.
Nå sist er det utstillingen ”De-ve-lo-pe” på Trondheim Kunstmuseum (18.10 – 03.01) som ifølge NRKs nettsider har vakt sterke reaksjoner hos publikum, noe som har ført til at Gøteborg kunstmuseum som også skulle vise utstillingen har trukket seg. Grunnen til kontroversen rundt ”De-ve-lo-pe” er at den viser kunst av kunstnere med utviklingshemning. Noen kan føle seg støtt. Akkurat samme argumentasjon ble brukt for å stoppe Lene Bergs “Stalin og Picasso” i Bergen i 2008. 4. februar sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge til NRK: “Det var en sjokkartet opplevelse å se fotomontasjen av Stalin-portrettet, og jeg forstår godt at noen kan bli støtt av det”.
Det er med andre ord lett å trekke den konklusjonen at kunst helst skal være komfortabel, ufarlig og ihvertfall ikke støtende eller provoserende. Det er da et paradoks at det er et uttalt politisk ønske om at kunst skal provosere, støte og være farlig. Vår tidligere kulturminister Trond Giske brukte Kulturrådets årskonferanse i 2008 på nettopp å etterlyse den farlige kunsten. Også forfatteren Vetle Lid Larsen etterlyser den farlige og provoserende kunsten. Han mener kunstnerne er feige og livredde for å si noe galt og støte noen. Konklusjonen hans er at kunstnere ikke lenger legger premisser for verdidebatten.
Vedrørende verdidebatten er Larsen inne på noe essensielt. Ikke all kunst som er støtende eller provoserende er bra kunst, men når kunstverk fjernes fordi de berører tabubelagt områder, knebles kunstneren som meningsytrer. At Tate Modern umiddelbart aksepterer lesningen av Princes verk som potensielt ulovlig ifølge sedlighetsloven, sender dårlige signaler. Det blir logisk å tenke at museet akspeterer at verket reduseres fra å være komplekst og mangetydig til å bli en enkel og pornografisk fremstilling av et barn.
Kunstintistusjonene har et ansvar for å holde det offetnlige rommet åpent og slippe til stemmer som i utgangspunktet kan virke ubehagelige. I dette tilfellet blir Tate Modern en bidragsyter til å redusere kunstverket fra å være en åpen struktur, med flere lag av erfaring og betydning, til å bli noe i nærheten av dekor. Er det ubehagelig, fjernes det.
Den samme forenklingen gjør NRKs ”Safari” når de ensrettet fokuserer på en seksualisert lesning av Melgaards malerier eller Moderne Museet når de nekter Vilks å stille ut av redsel for negativ oppmerksomhet fra religiøse minoriteter. En potensiell konstruktiv debatt omkring seksuelle overgrep mot mindreårige, om barns seksualitet eller balansen mellom ytringsfrihet og beskyttelse av religiøse dogmer blir lagt død.
Det er dermed grunn til å berømme Trondheim Kunstmuseum som våger å vise en utstilling som skaper debatt og Astrup Fearnley Museet som med stor selvfølgelighet viser Princes bilde, et verk Kvaran mener er blant de viktigste kunstneren har laget. Museer som ikke gir etter gir oss retten til å gå inn i debatten, så får vi bare tåle at det er en viss fare for å bli støtt.