A jumble mixture of anything

London: Den norske, kunstnerinitierte utstillingen Hotch-Potch-London gikk av stabelen 13.-17. oktober i Hackney. Kunstforum fikk historien fra tre av de fire initiativtagerne til utstillingskonseptet.

Javier Barrios, Marius Engstrøm og Petter Garaas (foto: André Gali)

Fotograf Petter Garaas, sist aktuell her hjemme med bilder på Høstutstillingen, fikk idéen til å gjøre en utstilling med norske kunstnere i London da han studerte til mastergrad i fotografiske studier ved University of Westminster i fjor.

– Jeg møtte en kul, distré og merkelig franskmann i klassen min som het Marco og han fortalte at han har fått tak i et svært lokale i Hackney, men jeg trodde ikke helt på ham. Så jeg dro ned dit for å hilse på ham og hjelpe med å male lokalet. Da jeg kom inn så jeg at det var et enormt stort lagerbygg og ble gira! Så det startet egentlig der, forteller Petter Garaas om hvordan idéen om å gjøre en utstilling i London begynte å ta form for litt over et år siden.

– Da begynte hodet å svirre og jeg skjønte fort at dette ikke var noe jeg kunne gjøre alene. Gradvis hentet jeg inn flere og flere folk og til slutt var vi en gjeng.

Stort prosjekt med lite budsjett
Sammen med Javier Barrios, Marius Engstrøm og Christian Kolverud var Garaas en av initiativtagerne til Hotch-Potch-London – en utstilling som viste arbeider av fem og tredve norske og internasjonale kunstnere i perioden 13.-17. oktober. Selv om idéen begynte å ta form for over et år siden, har hovedarbeidet skjedd i vår og høst.

– Vi snakket vel ikke så mye om det før i vår, forteller Marius Engstrøm.

– Da fant vi ut at Magnus Vatvedt skulle være kurator. Han begynte å invitere folk, og ting begynte å forme seg littegran. Så var det sommerferie. I august og september har det vært fullt trøkk, det var da hovedtyngden og alt det praktiske ble gjort. Det ble mye mer enn vi kunne forestille oss, ler Engstrøm.

– Det er gøy å se hva man kan få til med lite penger og stort engasjement, skyter Javier Barrios inn. De har fått minimalt med støtte til utstillingen.

– Den eneste formelle søknaden vi sendte var til OCA (Office of Contemporary Art Norway. Red anm), vi søkte to ganger og fikk nei begge gangene, forteller Barrios. De tre kunstnerne regner med at de har brukt rundt førti tusen på hele prosjektet.

– Men ambasaden støttet oss, smiler Barrios.

– De synes det her var noe av det mest spenstige som har blitt gjort på lenge.

De fikk også noe støtte fra galleri K, galleri Haaken og galleri Rod Bianco, et galleri som snart åpner lokaler i Oslo som blant annet Bjarne Melgaard er en av initiativtakerne til, men stort sett har de vært kreative og funnet billige løsninger.

– Marius og Petter kjørte ned til London med kuntverkene i en hestehenger vi leide for femten hundre kroner, forteller Barrios.

– Jeg sov ved siden av Bjarne Melgaards bilde i hestevogna, nesten som en mumie, ler Garaas.

– Mens jeg lå hjemme og holdt på å kaste opp fordi jeg trodde ikke tollpapirene var i orden, som de ikke var, ler Barrios.

– Javier var mer nervøs enn oss, smiler Engstrøm.

– Hocth-Potch ble til litt under prosessen, oppsummerer Barrios.

– Vi måtte føle oss frem og finne ut noen ting. Vi er ganske ferske alle sammen i det gamet her. Ved hvert problem som oppsto så måtte vi finne en løsning, og det har nok styrket oss. Det som har vært der som et grunnlag er en kjempeiver til å skape noe, en kollektivitet, et engasjement der alle har bidratt. Og det vi også innså på et tidspunkt var at istedet for å bare ha en utstilling så var det kanskje snakk om flere utstillinger i nærmeste fremtid.

En salig blanding
Navnet Hotch-Potch ble valgt fordi det var et lekent ord og blir brukt om det å mikse sammen forskjellige ting, særlig i forbindelse med matlaging. Fra Garaas besøkte lokalene ifjor høst til idag har Hotch-Potch gått fra å være en idé om en utstilling til å bli et engasjert fellesskap og et utstillingskonsept. Tanken er at man gjennom samarbeide mellom norske og internasjonale kunstnere kan få til utstillinger hvor ung, norsk samtidskunst kan bli eksponert for et internasjonalt publikum og samtidig gå i dialog med internasjonale kunstnere. Neste utstilling er planlagt å være i Lisboa til våren.

– Først og fremst handler Hotch-Potch om å stille ut norsk samtidskunst i utlandet, konseptet er ikke fastsatt og vi har ikke noe manifest. Det er mer at det er en åpen lekegrind. Vi har lyst til å lage forskjellige utstillinger. Hvis vi plutselig får en idé så har vi muligheten til å gjøre det. En av grunntankene er at vi skal produsere utstillinger i utlandet med norske kunstnere i samarbeid med utenlandske kunstnere. Å skape dialog med andre land og andre kunstmiljøer, forklarer Engstrøm.

– London er pilotprosjektet, skyter Garaas inn.

– Det er ikke snakk om ferdige prosjekter hvis du tenker sånn. Det er en lekegrind hvor vi har mulighet til å leke og boltre oss.

Engstrøm skyter inn at det er spennende å prøve norsk kunst i utlandet.

-Det avhenger jo av trender og ting som skjer i byen man stiller ut i. Det er ikke sikkert at de samme tingene skjer i London, eller Lisboa som vi skal neste gang, eller Kuala Lumpur for den saks skyld.

– Man har muligheten til å teste seg selv, legger Garaas til.

– Du kan eksperimentere og få ny feedback. Og den feedbacken er vital, ihvertfall for mitt kunstnerskap, ressonerer Garaas videre.

– Mye av initiativet grunner i at vi har lyst til å ta saken i egne hender, vi er villige til å forme vår egen skjebne. Og mens vi jobber på en utstilling eller et nytt prosjekt så inviterer vi flere kunstnere til å delta. Det har vært interessant å jobbe slik fordi det har ikke har vært noen leder, alle har gjort sin del og tatt sitt ansvar og sørget for at ting har kommet i havn. Jeg tror kanskje det er en form for kollektivitet som vi har mistet mye av i kunstverden. Det har jo vært mye fokus på individet, men vi vil kanskje fjerne oss litt fra den tankegangen og tenke mer kollektivt, oppsummerer Barrios.

Dynamisk miks av etablerte og uetablerte
Både etablerte kunstnere og nyutdannede ble invitert. Kjente navn som Bjarne Melgaard, A.K. Dolven, Matias Faldbakken, Vibeke Tandberg ble vist side om side med unge kunstnere som Lars Brekke, Christian Tony Norum, Hans Christian Skovholt og Tori Wrånes. I tillegg var det minst ti internasjonale kunstnere som Ludovica Giosca fra Italia og Andreia Oliveira fra Portugal. Med så sterke kunstnernavn er det alltid en fare for at folk kun kommer for å se de kjente kunstnerne, noe de tre initiativtakerne har tenkt en del på:

– Store navn trekker jo oppmerksomhet og det kan jo være både positivt og negativt, begynner Barrios.

– Men det vi opplevde med den utstillingen her var at alle tjente på det. For de unge kunstnerne var det gøy å stille ut med kunstnere de har sett opp til. Mens de etablerte kunstnerne så en verdi i å delta, kanskje fikk de en følelse av at de blir tatt vare på og fremdeles oppleves som aktuelle. Så det var en gjensidighet. Det ble ikke gjort noe skille mellom kunstnerne heller, så måten hele utstillingen fungerte på var at alle kunstnerne som deltok dro hverandre opp.

– Og det var jevnt over god kvalitet uansett hvem som stilte ut og hvor lang fartstid de hadde fra før, legger Engstrøm til.

– Det var veldig spenstig av de etablerte kunstnerne å være med på en sånt prosjekt. Det hadde vært veldig lett å si nei og ignorert forespørselen. Så vi er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å ta med såpass sterke kunstnere og vise dem for et annet publikum. Det var jo i Hackney, helt utenfor kunstløypa til Frieze, påpeker Barrios.

– Utstillingen var heller ikke kuratert med noen rød tråd innholdsmessig. Når du fikk A.K.Dolven og Bjarne Melgaard ved siden av en nyutdannet kunstner oppsto det en spennende dynamikk, mener Barrios.

Interesse for norsk kunst
Nå kan de tre kunstnerne se tilbake på en dynamisk utstilling med bra besøk for de fire dagene den holdt åpen. De turte ikke ha de største forvetningene til publikumsttall eller hvem som skulle komme da de dro til London før utstillingen. Og Barrios kan fortelle at de fryktet at det bare skulle komme femten stykker fra Oslo og danne en norsk koloni, men de ble gledelig overrasket over interessen for utstillingen.

– Totalt var det nok rundt fem hundre stykker innom i løpet av de fire dagene, antar Garaas.

Det tror Barrios skyldes at de gikk veldig bevisst til verks med å kontakte institusjoner i London og bruke de nettverkene de har i England til å promotere utstillingen. Han mener også at det er en stor nysgjerrighet i utlandet for hva som skjer i Norge.

– Ryktet rundt omkring er at Norge er det eneste rike landet som har klart seg gjennom krisen, hvor kunstnerne fortsatt selger, og som har muligheten til å gjøre noe bra. Jeg har vært borti flere tilfeller der særlig amerikanere vil gjøre samarbeidsprosjekter med Norge bare fordi pengene er der. Fordelen vår er at vi blir lagt merke til, noe vi så på åpningen, konkluderer Barrios.

– For eksempel kom det folk som var på Frieze Art Fair for å se arbeidene, folk som vi ikke kjente til eller hadde kontaktet kom helt ut til Hackney for å se utstillingen. De lurte på hvordan vi hadde greid å få til en så stor utstilling og dra så mange mennesker dit, husker Garaas.

– David Bate (professor i fotografi ved Westminster University. Red.anm) var også innom og sa at utstillingen vår minnet ham om 90-tallet. Det er for meg et kompliment. Hvis du tenker på Hirst, hvordan han startet opp med sine merkelige konsepter langt uti et eller annet sted i London, avslutter Garaas.

Alle bildene er tatt av André Gali. Flere bilder fra Hotch-Potch-London kan ses på GaliBlog.

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*