Kulturlivet er preget av for stor respekt for staten, men det finnes også positiv utvikling. Det økende antall private samlere, gallerier og kunstpriser sprer definisjonsmakten.
15. november talte den nåværende kulturministeren Anniken Huitfeldt til Norsk Kulturråds årskonferanse. Knut Olav Åmås oppsummerte i Aftenposten den 19.11.
«Det var for øvrig musestille mens statsråden snakket. 300 mennesker lyttet andektig, men ikke et minutt var satt av til å diskutere foredraget med henne etterpå. Et symptom på den nye, servile kulturoffentligheten vi har fått?»
Knut Olav Åmås har et godt poeng. Kunstforum har tidligere skrevet om den tafatte norske offentlighet, ofte etterfulgt av bemerkningen: Hvor ofte ser man norske museumsinstitusjoner kommentere hverandres drift? Hvor ofte ser man at kulturinstitusjoner går inn i en kritisk debatt med den offentlige kulturpolitikken?
Allikevel er bildet av at norsk kulturliv er underdanig i forhold til staten ikke helt korrekt. Vi går ikke ensidig mot en situasjon med mer servilitet. Det krever i det minste en presisering innfor kunstfeltet.
I løpet av de siste årene har man i Oslo sett en sterk vekst i antall viktige gallerier. Standard (Oslo) åpnet i 2005, Lautom Contemporary har siden 2007 etablert seg som et viktig galleri, i år ser vi nyetableringer som Galleri Maria Veie. Både Standard (Oslo) og Lautom Contemporary har blitt viktige i å definere norsk kunstscene, og Galleri Maria Veie har vist en stø hånd i å trekke frem nye talenter. Snart åpner også galleriet Rod Bianco, et galleri som blandt andre Bjarne Melgaard står bak. Det vil ikke overraske om dette galleriet vil bli et viktig tilfang i å definere kunstscenen i Oslo. I tillegg finner vi eldre aktører som Galleri Riis, Galleri MGM, Galleri Erik Steen og Galleri K.
Samtidig ser vi at Astrup Fearnley Museet har etablert seg som en antagelig viktigere premissleverandør for samtidskunsten enn Museet for Samtidskunst. Det er selvsagt uheldig at Nasjonalmuseet ligger med brukket rygg, men hvis en bieffekt av det er at definisjonsmakten blir spredt i kunstfeltet kan man i det minste glede seg over bieffekten.
Til sist kan vi nevne næringslivets stigende engasjement i kunstfeltet. Dette gir seg utslag på to vis. For det første er det flere bedrifter som begynner og jobbe systematisk med å bygge opp samlinger. Flere av Norges største konserner samler på kunst. Hydro, Nordea, Storebrand og DNBNOR har gjort det lenge. Nyere aktører på banen med en viss størrelse er Norges Gruppen og Statoil.
Den andre måten næringslivet, og stiftelser, engasjerer seg er gjennom stipender. Lørdag ble Sparebankstiftelsen DnBNORs kunstpris utdelt til Ignas Krunglevicius. Kunstprisen på 100.000 deles ut i forbindelse med Sparebankstifelsens stipendutstilling, hvor fem kunstnere stiller ut i Oslo Kunstforening. I år var de nominerte Mai Hofstad Gunnes, Ignas Krunglevicius, Kristoffer Myskja, Camille Norment og Monica Winther. Alle fem har fått god anledning til å vise hva de driver med. For den heldige vinner av kunstprisen på 100.000 kommer i tillegg en avtale om separatutstilling i Oslo Kunstforening.
I desember deles Statoils kunstpris ut for annet år. Prisen er på 500.000 kroner, den gis til unge kunstnere og er den største i sitt slag i Norge. I år er de fire nominerte Ida Ekblad, Marius Engh, Anawana Haloba og Lars Laumann. Som med Sparebankstiftelsen blir de fire invitert til å vise fram sine verk på Nominasjonsutstillingen, og vinneren annonseres i løpet av utstillingsperioden. Utstillingen åpner på Kunstnerforbundet i Oslo, fredag den 27. november.
Her er det naturligvis en åpenbar innvending. Det er at private penger har bindinger. Kristian Skylstad påpeker i Billedkunst 24.3.09 at billedkunstnere som vinner Statoils kunstpris blir en del av markedsføringen av Statoil. Man kan også hevde at Fritt Ord sine gaver profilerer Fritt Ord, og at Sparebankstiftelsen DNBNORs priser profilerer Sparebankstiftelsen.
Men det er klart at også offentlige penger har bindinger. Når regjeringen reiser land og strand rundt og deler ut penger til festivaler og kunstsentra gir det den samme regjeringen god markedsføring. Faktum er at alle penger har bindinger, derfor gjelder å det å sørge for at bindingene er så mangfoldige som mulig.
I disse dager ser vi en sterk vekst i antall ikke-offentlige institusjoner som engasjerer seg i kunstfeltet. Det er dermed grunn til å hevde at kulturoffentligheten ikke er utelukkende servil, men at det oppstår andre stemmer enn de som står i gjeld til kulturministeren. Det bør kunstfeltet ønske velkommen, da det kan bidra til større mangfold.