Madeleine Park er daglig leder for Trøndelag Senter for Samtidskunst. Kunstforum snakket med henne om kunstscenen i Trondheim og hennes mål for nyåpnede The Black Cube.

Rishaug / Watz, 3 oktober
Madeleine Park hadde ikke bestemt seg for å etablere The Black Cube da hun kom til Trøndelag Senter for Samtidskunst. Derimot kom hun som ny leder til en institusjon grunnlagt på 1970 tallet. Den hadde en fantastisk historie, men trengte revitalisering.
– Ganske fort fikk jeg direkte kontakt med mange unge kunstnere og studenter på KIT. De klaget over at det ikke finnes mange visningssteder for samtidskunst i Trondhjem.
Park forteller at i motsetning til Bergen så flykter nyutdannende kunstnere så fort de kan fra Trondheim. Hun bestemte seg for å være med på å revitalisere kunstscenen. Hun begynte derfor å se på mulighetene til å lage et tillegg til senteret.
– Så fant jeg dette rommet, (det tidligere arkivet på Trøndelag Senter for Samtidskunst, red.anm). Hva kan jeg gjøre her? Det slo meg at det kunne fungere godt for et visningsrom for de nye media og for lydkunst. Begge kunstarter er ikke akkurat overrepresentert i Norge.
Altså hadde hun funnet en nisje. Samtidig som de kunne skifte utstillinger raskere, få mer fleksibilitet og mer samtidskunst i Trondhjem.
Video og lydkunst i Norge
Park mener det lages masse bra video og lydkunst i Norge, men at det er problematisk at det ikke finnes et nasjonalt arkiv for genrene. Både i forhold til å ha oversikt over og til promovering av det som lages.
– Jeg visste det var snakk om å opprette et videoarkiv i Norge. Det finnes både i Sverige (Filmform) og i Finland (AV-arkki), men det var ikke derfor jeg startet The Black Cube.
Derimot tok hun kontakt med kulturrådet for å høre status.
– De gjorde en utredning for noen år siden som heter «å bevare det flyktige» hvor målsetningen var å opprette et arkiv for videokunst. Problemet er ansvarsfordelingen. Det er uklart om det er Nasjonalmuseet eller Nasjonalbiblioteket eller andre institusjoner som skal ta ansvaret. Derfor kan ikke en hvilken som helst privat aktør starte arkivet, slik som ble gjort i Sverige. Jeg har jo registeret at både i Finland og Sverige har man reagert på at vi ikke ikke har et slikt arkiv.
Hun sier hun ikke har slike ambisjoner om å starte arkivet i Trondheim, men mente det var lurt å slå et slag for den flyktige kunsten.
Mest mulig samarbeid
Og svaret ble altså The Black Cube. Visningsstedet satser både lokalt og internasjonalt.
-Neste kunstner er utdannet fra Kunstfack i Sverige. Hun heter Moa Lönn, og arbeider med animasjonsfilm. Deretter skal Linn Halvorsrød lage lydinstallasjoner. Halvorsød fikk sin Master ved KIT våren 2009.
Dette er egenproduserte utstillinger. Men det som får Park til å gløde er samarbeid, et fenomen hun for øvrig synes det er lite av mellom norske kunstinstitusjoner.
– Vi jobber allerede med AV-Arkki om visning av nyprodusert video til våren og håper å kunne gjøre det samme med material fra Filmform i Sverige . Først ut er imidlertid er et samarbeid med teaterhuset Avantgarden.
Madeleine Park mener at felles prosjekter med andre aktører gjør det mulig for The Black Cube og bryte ut av ”kuben”.
– Et eksempel jeg kan nevne er at vi åpningshelgen hadde et arrangement på Verkstedhallen med ingen ringere enn Alexander Rishaug /Marius Watz, Hans Magnus Ryan ( fra Motorpsycho), Pekka Stokke og Dj Elektron (Ronny Kvendseth – med bakgrund fr KIT).
Park forteller at ved å utvide samearbeide nasjonalt vil mulighetene for å promovere video og lydkunst øke sterkt.
– For eksempel kunne jeg ønske meg samarbeide med andre aktører som KinoKino og Lydgalleriet i Bergen.
På lokalt plan er Park tilsynelatende godt i gang med samarbeidslinjen. Det startet med lansering av nettside til Trøndelag Senter for Samtidskunst.
– Noe av det første jeg innså da jeg begynte var at vi måtte gjøre noe med hvordan vi kommuniserer utad. Vi tenkte at hvis vi klarte å lage en av de fineste nettsidene for kunst i landet så hadde vi kommet et stykke på vei. Utviklingen har vært et samarbeid med TBK, Trøndelagsutstillingen og TSSK – som alle tre får nye nettsider i løpet av høsten. Det gode med siden er at du etterhvert skal kunne se alle utstillingene på nett – slik forsvinner de ikke med en gang. En annen bonus er at folk som ikke bor i Trondheim kan følge med på Trøndelag senter for samtidskunst.
Beholde unge kunstnere i Trondheim
Men for å vende tilbake til starten. Det var unge kunstnere som gjorde Park oppmerksom på problemet med for få visningsmuligheter i Trondheim. Park mener imidlertid at det ikke er særlig stor bevissthet om at kunstscenen i Trondheim årelates.
-Man har ikke satset på samtidskunst, slik man har i Bergen. Bergen har bestemt seg for å bli ledende samtidskunstby i Norden innen 2020. I Trondheim har man satset mer på musikk, og byen omtales som rockebyen! Det er klart at de overgripende regionale satsningene har betydning for hvilke kulturytringer som får mest rom. Vi som virker i kunstfeltet kan ikke trylle, men kanskje forsøke å gjøre litt magi?
Hun mener Bergen har snudd sin negative trend til en positiv over flere år.
-I Trondheim er det vel økende bevissthet på feltet, men det er akademistudentene selv som tar det opp. De hadde seminar som tok opp problemet allerede i februar 2009, og har nylig startet nettportalen www.Trondheimkunsthall.com. Det er et regionalt alternativ til Galiblog. Som jeg sa var det initiativet fra dem som gjorde meg forskrekket og vekket.
Når det er sagt vet hun ikke helt hva de andre kunstinstitusjonene tenker om problemstillingen. Derimot registrerer hun at lokalmedia er totalt uinteressert både i at unge kunstnere forlater byen, men også i samtidskunst generelt.
– Det er svært vanskelig å få igang en debatt om kunst. Ingen har det lett, heller ikke museene. Man får rett og slett ikke omtale. Adresseavisen har hatt noen gode frilansere, men nå er kunst ikke i fokus. Det viktige er rocken. Faktisk er det lettere å få oppmerksomhet hos aktører i Oslo, som dere og Kunstkritikk, enn lokalt.
Bilde 1: Rishaug / Watz, 3 oktober
Bilde 2: Klipp fra Ilona Huss Walins video Rat Export Hamlet
Bilde 3: Ryan / Stokke, 3 oktober