Tromsø: Jeg leste i lokalavisen at en ung sprø kunstner i Målselv hadde brukt sommerferien til å male besteforeldrenes gamle sommerfjøs med gullmaling fra små tuber. Så jeg dro med meg kjæresten på søndagstur for å se dette med egne øyne.
I Karlstad, en times kjøring fra Nordkjosbotn, fant vi endelig et treskilt i veikanten, ”kunstprosjekt 300m”, som førte oss fra hovedveien, via en smalere vei, til et gammelt gårdstun. Dette var en varm julidag og sola skinte fra blå himmel så det var godt å forlate den gamle bilen, og fortsette et par minutter til fots oppover en sti.
Der, i skogkanten med storslagen utsikt mot et fjellbelte i horisonten fant vi det gullmalte sommerfjøset gnistrende i sollyset. Et karakteristisk bygg med tak av bølgede sinkplater og vegger av trepanel, ett lite vindu, møkkeluke og inngang på kortsidene. Stående på stien i lukten av mjødurt og lilla geiterams var min umiddelbare reaksjon at gullfargen har forvandlet fjøset til et fremmedelement i naturen. En skulpturell og dekorativ geometrisk form i skarp kontrast til de grønne omgivelsene.
I ”Slitarkjerring og bondegull”, som er tittelen på verket, har True Solvang Vevatne (f. 1978) gitt et velkjent bygg i skogkanten en fremmedartet karakter. Det er 50 år siden hennes besteforeldre hadde dyr i dette fjøset på hjemgården Solvang. Ubrukt og forlatt har det stått og forfalt. Målet til kunstneren var å gi fjøset nytt liv og overraske mennesker på tur i naturen med en uventet opplevelse. En rehabilitering av det gamle bygget ville ha redusert det til et passivt sentimentalt kulturminne. Gullmalt derimot, er sommerfjøset blitt en kunstnerisk oppfriskning i et landskap der folk ferdes langs stien.
100 tuber malerimaling
Trude Vevatne "Gullfjøs"
Denne dagen sirkulerte voksne og barn, gråhårede menn og kvinner fra nabolaget, samt familie og venner av kunstneren seg rundt bygget, tok bilder, eller satt på fremsatte benker og pratet med hverandre. Det var åpningsdagen og trau med flatbrød og spekemat, melon, krumkaker kaffe og saft var satt frem på et bord så alle kunne forsyne seg. Kunstneren selv stod foran fjøset, peket og pratet villig med enhver som hadde spørsmål. Hun fortalte at hun grunnet før hun malte med gullmalingen. Det hadde gått med 100 små tuber. Blandet med terpentin fikk hun malt to strøk på ytterveggene og tre strøk på taket. Egentlig ønsket Vevatne å bruke bladgull, men det ville kostet 1 million kroner, og vært umulig å få realisert.
Landskapskunst, eller offentlig kunst, går ofte ut på å engasjere publikum i en fysisk erfaring av kunst utenfor rammene av et utstillingsrom eller et galleri. Men på denne dagen var de fleste påvirket av åpningsstemningen. En formell følelse gjorde at ingen helt turte å ta på bygget eller utforske det slik vi naturlig vil ha gjort i møtet med det på tur. Slik slo ikke kunstnerens intensjon om det uventede helt inn, denne dagen i hvert fall.
Idyllisert kvinnearbeid
Knaskende på krumkake betraktet jeg det forgylte fjøset nærmere. En enkel lav krakk stod gullmalt plassert på utsiden av inngangen. Da jeg stakk hodet inn i døråpningen var kontrasten stor til de umalte veggene innvendig i det tomme rommet. Her var treverket fremdeles grått og nedslitt. Bruk av sommerfjøs var særlig utbredt i Nord-Norge. Byggeskikk og funksjon har bidratt til dets arkitektoniske uttrykk og identitet, og gårdsdrift med beitende dyr har bidratt til å forme landskapet rundt.
Vevatnes gullforgylling kan lett tolkes som en romantisering av eldre norsk kulturhistorie. Slike forfallende bygg fra fortiden ble gjerne inkludert for å skape poetisk stemning, og nasjonalfølelse i romantiske motiv hos de norske landskapsmalere på 1800-tallet.
Bondekulturen blir gjerne idyllisert når en lengter til enklere tider, uten stress og digitalt mas.
Trude Vevatne "Gullfjøs"
Å reflektere over fjøsets geografiske, sosiale og mentale tilknytning til beliggenheten har derfor betydning for forståelsen av Vevatnes ”Slitarkjerring og bondegull”, og for å skape mening. Det lå ikke mye idyll i møkka, bondens gull! Vevatne gjør oss oppmerksom på dette når hun ikke har gullmalt fjøsets innside. Grunnleggende stell av husdyr og fysisk arbeid gjorde gårdsdrift til kjerringslit. Før melkemaskinene kom var håndmelking et typisk kvinnearbeid som hørte sammen med sommerfjøsets funksjon. Dette er faktorer som gjerne er glemt. Krakken foran inngangen kan tenkes å ha vært brukt av kunstnerens bestemor når hun melket dyrene. Et gullmalt minne om hennes innsats.
Uten permanent skilting er jeg redd Vevatnes ”Slitarkjerring og bondegull” vil bli en nabolagshemmelighet. Men så lenge noen har hørt snakk om et gullmalt fjøs vil nysgjerrige turgåere legge søndagsturen til dette området.
FAKTBOKS:
True Solvang Vevatne er født og oppvokst på Karlstad i Målselv, men er bosatt i Oslo etter at hun var ferdig utdannet ved Statens Kunstakademi i 2007.
Foto: Monica Svorstøl