Med et stort spekter av uttrykk og variasjon av teknikker viser utstillingen POTENSIAL vei i noe av det spennende som foregår i norsk kunsthåndverk i disse tider.
POTENSIAL er navnet på årets landsdelsutstilling for Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge, som i år er et samarbeidsprosjekt med Nordnorsk Kunstmuseum. Ett av utstillingens viktige mål er blant annet å synliggjøre nordnorsk kunsthåndverk både i Norge og i Russland, og utstillingen vises derfor i både Tromsø, Arkhangelsk, Murmansk og Svolvær som en del av denne satsningen.
Ved siden av ønsket om å formidle nordnorsk kunsthåndverk til våre naboer i øst, har utstillingen også fokus på nytenkning i forhold til hva kunsthåndverkbegrepet egentlig rommer. De til sammen 15 utvalgte kunstnerne viser samlet et stort mangfold av ulike materialbearbeidelser og tematiske innfallsvinkler, hvor nettopp variasjonen av uttrykk står som det sentrale. Det er sammensetningen mellom blant andre populærkulturelle referanser, tradisjonelle men også uventede bearbeidelser av materialer, samt bruk av forskjellige teknikker som gjør POTENSIAL til en interessant, og tidvis overraskende utstilling.
I Janne Juvi Rasmussens fem figurportretter er det særlig inspirasjonen fra tegneserier som kommer til syne. De fem ulike figurene, som alle er omkring 10×10 cm, er malt på broderingsduk og ubleket bomull, og har påsydde detaljer i ulike trådfarger. Figurene 
ser ut som dyrelignende vesener, hvor noen kan minne om kattelignende dyr, mens andre igjen er vanskeligere å identifisere. Der de henger innrammet ved siden av hverandre gir figurene assosiasjoner til tegneseriekarakterer og også designkosedyr à la Uglydolls, hvor det opereres med et større karakterregister der hver figur har egen personlighet og individuelle egenskaper. Hos Rasmussens figurer finnes det imidlertid ingen pekere på hvem eller hva disse karakterene egentlig er. Titler som “Suddenly I Love You” og “Grand Golden Hideout” gir ingen forklaring på verken personlighetene eller universet som disse figurene befinner seg i, men overlater det til betrakteren å skape historien rundt de fem karakterene.
I samme rom som Rasmussens figurportretter finner vi også Jørgen Moes tre keramikkskulpturer, “Gold Span”, 
“Throw Up” og “Colourmech 2010”, som alle befinner seg i grenselandet mellom maskinlignende figurer og designinspirerte skulpturer. De glattlakkerte og metalliske overflatene kombinert med de ulike funksjonelle detaljene hver skulptur er utstyrt med, gjør at de tilsynelatende fremstår som overdimensjonerte maskiner. Samtidig er det noe upraktisk ved det hele – de stilrene formene er på samme tid også boblete og ukontrollerbare, og mangler det formspråket funksjonelle og maskinelle gjenstander har. Funksjonene de ulike skulpturene ser ut til å inneha er kun rettet mot skulpturene selv, der de som selvbestemmende vesener selv ser ut til å holde på med det de selv vil. I “Gold Span” består for eksempel den gullakkerte skulpturen av en arm formet som en skiftnøkkel, som tydelig er i ferd med å skru opp en mutter som også er festet på skulpturkroppen. I “Throw Up” er det imidlertid tittelen som henspeiler til at skulpturens egen vilje overstyrer dens tilsynelatende funksjon. Til tross for den store kranen den er utstyrt med, er det trolig lite som er i stand til å stoppe den hvite massen som strømmer ut fra denne kranlignende skulpturen.
Der steingodsleiren i Moes skulpturer er godt gjemt under den metalliske lakken, viser Marit Landsend keramikken fra en noe råere side i veggskulpturen Begeret er fullt. Ut fra et lite beger oppe på veggen strømmer det en rødlig keramisk masse som i begynnelsen renner som en sirlig elv nedover veggen, men som ender opp i en stor dam av keramikk på gulvet nedenfor. Her er det nettopp materialets egenskaper som blir fremhevet i en utforsking av glasurer og volumer, hvor keramikk og glasur er lagt lagvis over hverandre i en møysommelig prosess der både tørking og brenningstemperatur er avgjørende for det ferdige resultatet.
En litt annen bruk og bearbeiding av materialer finner vi i Trine Mauritz Eriksens tekstilarbeider Blå Konstruksjon og Fiolett Konstruksjon. De to verkene henger ved siden av hverandre på veggen, og består av en rekke sammenflettede vertikale ullbånd som er farget i nyanser av henholdsvis blått og fiolett, med sort og ullas naturlige hvitfarge som ytterpunkter i skalaen. Ved å ta i bruk både volum og farge som dybdeskapende elementer i verkene, får Eriksen frem et rytmisk spill som forandrer seg alt ettersom hvor man står plassert i utstillingsrommet, i et uttrykk som kan minne om op-art kunstnernes illusoriske bruk av geometriske former og kontraster. Både i titlene og rent visuelt gir Eriksens verk også assosiasjoner til metall og stålkonstruksjoner ved at ullbåndene er farget slik at det ser ut som de reflekterer lyset, noe som også blir forsterket med de blåe og fiolette nyansene i verkene.
Med POTENSIAL viser Nordnorsk Kunstmuseum og Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge den store bredden som finnes i norsk og nordnorsk samtidskunsthåndverk. Tegneserielignende figurer, dysfunksjonelle maskiner, flommende keramikk og op-art inspirerte ullkonstruksjoner utgjør bare deler av denne varierte utstillinga med til sammen 27 verk, og er absolutt verdt et besøk før den tar turen over grensa.
POTENSIAL vises ved Nordnorsk Kunstmuseum frem til 11.10.09, før den går videre til Arkhangelsk og Murmansk. Utstillingen ender i Svolvær, hvor den vises siste gang 30.05.2010.
Foto: Torbjørn Andersen